2020: En oppsummering

Med tanke på hvilket album undertegnede rangerer som tidenes beste er det en viss ironi i at ryktene sier at det var nettopp ei flaggermus fra helvete som satte en effektiv stopper for mye av musikkgleden i 2020. Uansett årsak er det bare å konstatere at året vi legger bak oss ikke vil gå inn i minnebøkene for alle de gode musikkopplevelsene, men derimot vil året bli huska for alt vi ikke fikk oppleve.

2020 begynte som et hvilket som helst år, med en litt slapp innledning på konsertsiden, men idet januar gikk mot slutten fikk vi gode opplevelser med blant andre Dream Theater, Five Finger Death Punch og Megadeth. I midten av februar overbeviste Testament, Death Angel og Eclipse, men så var det slutt på moroa for undertegnede.

10. mars skulle jeg sett Bryan Adams i Oslo Spektrum, men konsertteppet man sto på ble brått røska bort under beina, og før uka var omme hadde også Return og Rose Tattoo ført seg inn i rekka over en gryende endeløs elendighet med avlysninger i 2020. Man forsto der og da at det ville bli lenge, svært lenge, til man neste gang skulle få gleden av å oppleve musikk i sitt beste element, på scenene sammen med mengder av likesinnede.

Meningen med livet var brått borte, og man fant veien inn i en endeløs og mørk tunnel, uten tegn til lys i enden, om enden i det hele tatt noen gang skulle komme til syne. Plutselig var det ingenting å se frem til. Nettkonserter var en like dårlig erstatning for ekte vare som Jolly Cola er for Coca-Cola, og selv folkeskye og tidvis mannevonde meg begynte å lengte etter det sosiale rundt konsertene. Jeg savna derimot ikke kaklende publikum under konsertene, så man kan jo i desperasjonen finne noe positivt med situasjonen et sted inne i depresjonen.

Det skulle gå hele åtte måneder før jeg igjen fikk gleden av å overvære en konsert, og det var da Ledfoot & Ronni Le Tekrø spilte i en alt for stor sal. Dermed kunne heller ikke en konsert under koronaens tyranni gi den riktige følelsen, men det var tross alt bedre enn ingenting. Et par konserter sto så på agendaen de siste par månedene av året, men da var vi tilbake til vårstemning, med full konsertnedstenging.

Det var altså åtte måneder uten konserter, og jeg må tilbake til 1983 for å finne en så lang periode uten å oppleve livemusikk. Alt i alt så jeg kun 14 band/artister innta scena i 2020, i motsetning til et snitt på 145 i året fra 2015 til 2019. Dermed ble nivået for langt fremskreden abstinens passert med god margin, og under sommerens skogsturer gikk man iblant ut med et ørlite håp om å tråkke på ei mine som muligens kunne ligge igjen etter krigen.

Heller ikke på platefronten var 2020 et stort år, og noen utgivelser ble da også satt på vent i en periode, slik som Bon Jovis intetsigende og uinspirerte «2020». Også Deep Purples «Whoosh!» ble utsatt et par måneder, men i dette tilfellet var det verdt ventetiden, for den britiske kvintetten leverte nok en gang solid. Med det inntok bandet også en pallplass på årets albumliste fra undertegnede.

Deep Purple måtte uansett se seg slått av to som for alvor fant tilbake til godformen. Riktig gledelig var det i så måte å få Arjen Anthony Lucassen tilbake helt i toppsjiktet med Ayreons «Transitus», etter en lang periode med gode plater som likevel ikke har vært helt der oppe på nederlenderens mest gripende og gåsehudfremkallende nivå. På topp finner vi så overraskelsesmannen Dennis DeYoung som med «26 East: Volume 1» leverte helt på høyde med mye av sitt beste fra Styx-dagene.

Sånn sett var det gledelige øyeblikk også i 2020, og Bruce Springsteen slapp med «Letter To You» sitt beste album på lenge. Også platecomebacket til AC/DC, «PWR/UP», skulle vise seg å bli en opptur, der bandet gjenoppsto fra en tilsynelatende død med sin beste utgivelse på minst 20 år. Igjen understreker også dette at de gamle fortsatt er eldst og best, samtidig som utrolig mye av dagens nyere band fremstår som middelmådige kopier av det gode og gamle.

Det skal da også sies at det i år var vanskelig å komme opp med ei liste over årets utgivelser. De øverste plassene var riktignok så suverene at de ga seg selv, men deretter er det nok ikke mange plater fra 2020 man kommer til å huske. Jo da, det er gode skiver der, men de klarer liksom ikke å matche eldre plater, og det mye nettopp fordi særpreget ikke er tilstede i mye av dagens produksjoner. Begrensa med midler hemmer helt klart også mange skiver i dag, samtidig som det er utrolig vanskelig å stikke seg frem i jungelen av utgivelser.

Når vi nå legger nok et år bak oss er det også tid for å minnes de vi har mista, og den første man tenker på da er Eddie Van Halen. Mannen som i 1978 revolusjonerte hardrockens gitarspill mer enn kanskje noen annen gitarist i historien hadde riktignok vært lite synlig de siste fem åra, men når en slik personlighet takker av kjenner man likevel på savnet. Vi minnes Eddies fenomenale gitartoner, og en del udødelige låter.

På hjemmebane sa vi adieu til sangeren, komponisten, optimisten, bøddelen, humoristen og nasjonalikonet Jahn Teigen, og med det var en epoke virkelig ved veis ende. I mer enn femti år hadde Teigen underholdt landet, fra sekstitallets The Enemies, via Popol Vuh og Popol Ace, til ei omfattende solokarriere, og for undertegnede ikke minst som en tredel av Prima Vera.

Videre mista rocken en av sine beste trommeslagere da Rushs Neil Peart pakka ned stikkene for godt i januar, mens mannen bak «I Love Rock’n Roll», Alan Merrill, ble et av rockens første ofre for covid-19. Den pensjonerte produsenten Martin Birch, som sto bak lyden til blant andre Deep Purple, Whitesnake og Iron Maiden, er også blant legendene vi har tatt farvel med i 2020.

To tidligere Uriah Heep-medlemmer gikk så bort med kort mellomrom i høst, og alle som har levd et langt liv med syttitallets klassiske tungrock har et forhold til Lee Kerslake og Ken Hensley. Vi har sett disse gutta utallige ganger på scenene rundt om i landet, og sånn sett er det nok mange der ute som føler at det er en del av deres egen historie som dør med disse legendene. Etter hvert som flere og flere går bort må vi da også mer og mer leve på minnene.

Dessverre er det da altså slik at 2020 ikke har gitt mange minner å leve videre på – hvilket de amputerte topplistene under poengterer – og da spesielt ikke for de av oss som betrakter konserter som meningen med livet. Tomheten som konserttørka har etterlatt seg er dessverre heller ikke et fjernt minne, og det er bare stålsette seg for mer elendighet i tiden fremover…

Jan Dahle

ÅRETS STUDIOALBUM

Dennis DeYoung «26 East: Volume 1»
Tilbake i gamle vassdrag.
Ayreon «Transitus»
Arjen har funnet toppformen igjen.
Deep Purple «Whoosh!»
Trippel Ezrin-effekt.
Bruce Springsteen «Letter To You»
Tilbake med The E Street Band.
Pride Of Lions «Lion Heart»
Feiende fengende flott.
AC/DC «PWR/UP»
Overraskende friskt.
Dukes Of The Orient «Freakshow»
Payne og Norlander traff igjen.
Testament «Titans Of Creation»
Regjerer fortsatt thrashen.
Conception «State Of Deception»
Flott albumcomeback fra Toten.
Jeff Scott Soto «Wide Awake (In My Dreamland)»
Solid melodisk hardrock.
Ledfoot & Ronni Le Tekrø «A Death Divine»
Riktig fint samarbeid.
Blue Öyster Cult «The Symbol Remains»
Sent, men godt.
Dirty Shirley «Dirty Shirley»
Ny, sterk konstellasjon.
Hex A.D. «Astro Tongue In The Electric Garden»
Potensialet er forløst.
Revolution Saints «Rise»
Nok en gang bra levert av superlaget.

ÅRETS LIVEALBUM

The Wildhearts «30 Year Itch»
Rifforama i konsertsal og stue.
Gary Moore «Live From London»
Blues på sitt beste.
Yes «The Royal Affair Tour – Live From Las Vegas»
Gammelt og lånt i skjønn forening.

ÅRETS REUTGIVELSER/BOKSER

Pink Floyd «Delicate Sound Of Thunder»
Så bra at du nesten ikke tror det, på DVD, BD, CD og LP.
Marillion «Script For A Jester’s Tear»
Glimrende debut i luksusversjon.
Toyah «Solo»
Ypperlig oppsummering av tiden etter bandet.
Def Leppard «The Early Years 79-81»
Ungdommelig energi, på vei mot perfeksjon.
Prince «Sign ‘O’ The Times»
Klassiker med mye ekstramateriale.
Toyah «Sheep Farming In Barnet»
Et band begynner å ta form.
Jahn Teigen «Ikke Som Alle Andre – Solo 1967-2020»
Norsk rock- og pop-historie.
Motörhead «Ace Of Spades»
Solid periodedokumentasjon.

ÅRETS MEST SKUFFENDE ALBUM

Ramos «My Many Sides»
Det hjelper ikke alltid med invitert stjernelag.

ÅRETS MEST GRUFULLE PLATEOPPLEVELSE

De to siste låtene på Ozzy Osbournes «Ordinary Man»
Ei ellers god skive gikk på trynet på oppløpssiden.

ÅRETS DVD/BLU-RAY

Ayreon «Electric Castle Live And Other Tales»
Maktdemonstrasjon på scena.
Roger Waters «Us + Them»
Waters leverer som alltid, både musikalsk og visuelt.
Eagles «Live From The Forum – MMXVIII»
Ørnene flyr høyt også etter Glenn Freys bortgang.
Gyllene Tider «GT40 Live Ullevi Lördag 3 Augusti 2019»
En gjenopplevelse av sommeren 2019.
Eclipse «Viva La VicTOURia: Live In Gothenburg»
Svensk melodisk hardrock på sitt ypperste.
Queen + Adam Lambert «Live Around The World»
Fornøyelig utnyttelse av en sterk låtkatalog.
Def Leppard «London To Vegas»
Britisk melodisk hardrock på sitt ypperste.
Depeche Mode «Spirits In The Forest»
Beste livedokument fra trioen siden «One Night In Paris».
Dream Theater «Distant Memories – Live In London»
Nesten som å være i Spektrum.
Flying Colors «Third Stage: Live In London»
Strålende instrumentering.
Metallica & San Francisco Symphony «S&M2»
Noen virkelige høydepunkter blant de nyere låtene.
Blue Öyster Cult «45th Anniversary Live In London»
Debutalbum i konsertformat.

ÅRETS BESTE KONSERTER

Five Finger Death Punch, Oslo Spektrum, Oslo 23/1
Gjennomført konsertpakke.
Death Angel, Rockefeller, Oslo 8/2
Thrasherne overbeviste.
Testament, Rockefeller, Oslo 8/2
Klassas tøffeste feiler sjelden
Dream Theater, Oslo Spektrum, Oslo 21/1
Herlig leveranse av «Scenes From A Memory».
Eclipse, John Dee, Oslo 15/2
Mårtensson & Co. i form
Megadeth, Oslo Spektrum, Oslo 23/1
Bedre enn på lenge.
Geoff Tate, Gjerdrum Kulturhus, Ask 24/1
Overraskende bra gjennomført av Tate.
Ledfoot & Ronni Le Tekrø, Oslo Konserthus, Oslo 17/10
Konsertglede etter åtte måneders tørke.
Åge Sten Nilsen, Havsdalskroa, Geilo 19/1
Karriereoppsummering i fjellet.
Exodus, Rockefeller, Oslo 8/2
Måtte se seg slått av to.

ÅRETS MEST BEGREDELIGE KONSERTOPPLEVELSER

Alle det ikke ble noe av
…og det var mange, både festivaler og enkeltkonserter.

ÅRETS SOLOHELVETE

Covid-19 førte blant annet til et nesten trommesolofritt år.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

ÅRETS INTERVJUOBJEKT

Ian Gillan (Deep Purple)
En pratsom vokalist med lang historie.
Åge Sten Nilsen & Trond Holter (Wig Wam)
Om brudd og tilbakekomst (kan leses i Scream Magazines januarnummer).
Steve Harris (British Lion)
Prat om et sidesprang.

ÅRETS JUBILANT

Torstein Flakne
60 år, hvorav 40 som soundtrack til undertegnedes liv.

ÅRETS DET ER NOK NÅ

Covid-19
Gi oss livet tilbake.

ÅRETS COMEBACK

AC/DC
Plutselig var legendene tilbake, bedre enn forventa.

ÅRETS FOTTUR

Til fots over Grønland 31/5
I Henning Kvitnes’ fotspor.
Jubel og blod 27/8
Myrer, klatring, og annen elendighet.
The fool on the hill 16/7
Da man endelig nådde toppen.

ÅRETS MEST LESTE PÅ ROCK AND ROLL DREAMS

Stayed awake all night
Et tilbakeblikk til 1984, og «Nattrock» på Krinken.
Når skal vi på konsert igjen?
Undertegnedes betraktninger om elendigheten som da lå foran oss.
Deep Purple + Jesus Christ Superstar + Black Sabbath = Ian Gillan
En samtale med Ian Gillan.

2020: En oppsummering