Deep Purple + Jesus Christ Superstar + Black Sabbath = Ian Gillan

I mai hadde undertegnede en lang prat med Deep Purple-vokalist Ian Gillan, og intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #248. Når dette nå legges ut her på Rock And Roll Dreams kan det sees på som del tre i en Deep Purple-trilogi, der jeg tidligere har hatt trommis Ian Paice og bassist Roger Glover på tråden. Disse intervjuene har blitt gjort i forbindelse med bandets tre siste album, og dermed var det årets «Whoosh!» som var utgangspunktet for samtalen med Gillan. Intervjuet presenteres her slik den sto på trykk i Scream Magazine.

I disse dager er Deep Purple ute med «Whoosh!», og i vår var vokalist Ian Gillan mer enn villig til å slå av en prat om den da kommende plata, og om alt fra sine ungdomsår til «Jesus Christ Superstar», Black Sabbath, og selvfølgelig Deep Purples historie.

Deep Purple har nærmest fått en ny vår etter at kvintetten innleda samarbeidet med produsent Bob Ezrin, som ved første anledning førte til den suverene «Now What?!». Oppfølgeren «inFinite» var også et solid verk, og når «Whoosh!» nå er ute sitter vi her med en sterk trilogi. Samtidig har de aldrende menn bevist at det aldri er for sent å komme opp med ypperlig musikk, noe som kanskje sjokkerer mange som nærmest hadde avskrevet bandet.

Det er ennå noen dager til 17. mai når undertegnede får en snakkesalig Ian Gillan på tråden, og som alle oss andre under koronaens tyranni tilbringer han stort sett tiden hjemme, der han også befinner seg når intervjuet finner sted.

– Jeg sitter her på sørkysten av England, og ser ut over havet fra mitt lille sted i Dorset. Dette er absolutt ikke et ille sted å være under en lockdown.

Da undertegnede hadde en samtale med bassist Roger Glover i forbindelse med slippet av «inFinite» i 2017 hadde han en formening om at vi da snakka om Deep Purples siste album. Nå sitter vi så her, tre år senere, for å prate om nok ei plate. Vokalist Gillan utdyper sine tanker rundt Glovers påstander den gang.

– Jeg har i løpet av livet lært meg ikke å forvente det opplagte, for du vet aldri hva som kan skje. På den tiden hadde vi gått gjennom en periode der flere av oss hadde hatt helseplager, så det var nok uunngåelig at vi da begynte å snakke om at vi kanskje nærma oss et punkt der det ble vanskelig å fortsette. Plutselig begynte så alle å føle seg bedre, humrer Ian, og energien kom tilbake. Hadde det ikke vært energi og inspirasjon der, og vi nærmest bare hadde gått på tomgang, hadde det nok ikke blitt noe av «Whoosh!».

– Det viste seg altså at det var mye energi igjen i bandet, og det ble en helt naturlig prosess. Resultatet ble faktisk mye bedre enn jeg hadde forventa, så jeg er veldig glad for at vi spilte inn denne plata. Det var vel uansett aldri noen som sa at vi skulle gi oss, og vi er jo heldigvis i en situasjon der man ikke blir pålagt å gi seg. Vi må bare se hva fremtiden bringer.

Gitarist Steve Morse.

Når man så dokumentaren «From Here To inFinite» fikk vi blant annet et innblikk i gitarist Steve Morses helseproblemer, hvilket går ut over mannens hender. Dette kan naturlig nok skape store problemer for en gitarist, eller banjospiller som Ian Gillan gjerne vil si.

– Noe av det du lærer i livet er å tilpasse deg. Jeg måtte gjøre det da jeg var i 40-åra, og jeg sjokkerende nok ikke kunne drive med «stavsprang» lenger. Plutselig kunne jeg ikke helt nå de høyeste tonene i «Child In Time», og da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe annerledes. Jeg mista altså litt av toppen i stemmen, og det å gjøre «Child In Time» ble mer som en olympisk øvelse enn å synge ei låt. Da tilpasser du deg, du utvikler deg, og finner andre områder der du kan forbedre deg. Jeg vil si at om du legger litt intelligens i det – selv om jeg kanskje vil si at det har mer med et overlevelsesinstinkt enn intelligens å gjøre – så kommer du deg ut av det.

– Når det gjelder Steve så har spillinga hans, fra mitt ståsted, utvikla seg til noe direkte vakkert gjennom dette håndleddsproblemet han har slitt med. Han har senka tempoet noe – ikke det at hjernen hans på noen måte har blitt tregere – men han har roa ned slik at han ikke gjør disse ekstremt kjappe riffa han holdt på med før. Disse kasta han gjerne inn hver gang muligheten bød seg.

– Nå er han på en måte mer lyrisk og følsom, og han prater vakkert med gitaren. For meg er dette en forbedring, fordi det er noe friskt fra ham. Samtidig tror jeg han nyter denne prosessen, enten han vil innrømme det eller ikke. Det blir ikke riktig å sørge over det du har mista, og du bør heller omfavne det du har funnet.

Deep Purple har holdt det gående siden en sped begynnelse i 1967, så forandringer er på en måte uunngåelig. Samtidig er disse tingene Gillan snakker om kanskje også med på å tvinge Deep Purple til å utvikle seg, og med det ikke stå på stedet hvil.

– Du bør hele tiden utvikle deg, for holder du deg til det samme hele livet har du jo ingen fremgang. Om du, fra begynnelsen av, forsøker å leve opp til folks forventninger kommer du også til å feile stort. Folks forventninger er tross alt ikke den du er. Jeg tror vi var heldige fra de tidlige dager – selv om ingen av oss snakka om dette før mye senere – fordi vi hadde en naturlig opprørstrang mot å gjøre noe som var trendy.

– Selv har jeg styrt unna trender hele livet, og nettopp det hjelper deg noen ganger også til å utvikle deg. Folk forventer gjerne at du skal forandre deg med tiden, men da forventer de at du skal forandre deg med trendene, og ikke at du skal forandre deg etter ditt eget utviklingsmønster. For meg er det viktig å følge mitt eget mønster. Til en viss grad er det nok ikke mulig å være helt upåvirka av hva som skjer rundt deg, men samtidig kaster du ikke bare til side det du liker.

Bak fra venstre: Don Airey, Roger Glover og Ian Gillan. I front: Steve Morse og Ian Paice

– Jeg husker jo tilbake til omkring 1982, da digitaliseringa begynte å gjøre sitt inntog i musikken, og mange journalister spurte hvorfor jeg ikke benytta meg mer av det. For meg var motspørsmålet hvorfor jeg skulle benytte meg av dette, for det var jo bare verktøy. Du må hele tiden gjøre ting i ditt tempo, og du må tilpasse deg på din måte, for ellers ender du bare opp med å skulle konkurrere med ungdommen. Gjør du det fremstår du bare som latterlig.

Der er vi også inne på noe av det som har vært Deep Purples styrke, at selv om trender har kommet og gått så har bandet stått rimelig trofast ved sitt uttrykk. Et eksempel på det er hvor upåvirka av grungen Deep Purple fremsto på nittitallet, sammenligna med mange andre veletablerte band innen hardrock-genren.

– Identiteten vår kommer nok fra instrumentbruken, og muligens fra sangeren, eller en kombinasjon av alt dette. Det ligger nok mer i nettopp det enn selve musikken vi spiller. Det er utvilsomt en udiskutabel sving i bandet, og det kommer fra Ian Paice og Roger Glover, og der har du mye av uttrykket. Uansett tror jeg det er sånn at om du forsøker å gå etter suksess, så ender du opp som bare nok et popband som søker kommersiell popularitet.

– Jeg vet at det er en klisjé, men du må være ærlig mot deg selv, og du må bruke den stemmen du har. Vi har jo også hatt utskiftninger av personell, men bandets etos er så sterk at vi også har kommet oss gjennom disse. Alle har på en måte tilpassa seg den gnisten som oppsto i 1969, da Roger Glover og jeg kom inn som en låtskriverenhet, og med det slo oss sammen med dette fantastiske embryonale laget som besto av Jon Lord, Ritchie Blackmore og Ian Paice.

Ian er virkelig i siget nå, og han forteller at han så visst ikke var ukjent med Deep Purple da han ble henta inn som arvtaker etter originalvokalist Rod Evans.

– Jeg hadde kjøpt «The Book Of Taliesyn», «Shades Of Deep Purple» og «Deep Purple», og alle musikerne jeg kjente var begeistra over dette helt spesielle bandet. For meg forandra dermed alt seg i 1969, da jeg og Roger ble med i bandet, og du kan godt si at dette var vårt «big bang». Siden den gang har vi fulgt den kursen vi da staka ut, og det var å ta av fra motorveien, for i stedet følge våre egne sideveier.

– Det har vært en fornøyelse. Selv når man har gått gjennom røffe perioder har man på en måte ikke helt lagt merke til hvor røft det har vært, for det har samtidig vært en tilfredsstillelse der. Du kan skrive så mye du vil om hva vi burde gjøre, og sette merkelapper på oss eller sette oss i båser, og sette oss opp mot trender og forandringer, men ingenting av dette er relevant.

Trommeslager Ian Paice.

Ian Gillan nevnte at han hadde kjøpt Deep Purples tre første album før han selv ble med i bandet, og når vi da først har rykka tilbake til start er det greit å dra samtalen over på den ferske «Whoosh!». Her har bandet nemlig spilt inn en ny versjon av instrumentalen «And The Address», som opprinnelig innleder debutalbumet, «Shades Of Deep Purple».

– Ja, flirer Gillan, det var Bob Ezrins ide. Han sa at siden «And The Address» var den første låta bandet spilte inn, så kunne det vel også bli den siste, hvis det skulle vise seg at «Whoosh!» blir den siste plata. Det var vel i utgangspunktet bare ment som litt moro, og jeg fikk æra å spille kubjelle på denne nyinnspillinga.

Kubjelle har vel aldri vært Gillans instrument, men før i tiden fant han stadig veien til sine congas når instrumentalistene rundt ham på scena dro ut på sine solo- og jam-utflukter. Dette er det slutt på, og Ian forteller hvorfor.

– Det er av samme grunn som jeg ikke driver med «stavsprang» lenger. Det har seg sånn at jeg gikk av scena en kveld under en sommerturné i Amerika for omkring 15 år siden, og jeg satt på turnébussen, så ned på hendene mine, og holdt på å dø. Begge hendene var hvite, og helt døde. Det var ikke blod i dem. Det var grusomt.

– Legene fortalte meg etter hvert at jeg led av Raynauds fenomen, som er en sykdom bygningsarbeidere og andre som bruker pressluftbor og slagdrill får. Dette førte til at jeg måtte slutte å spille congas, og jeg måtte til og med slutte å kaste pinne for hunden min. Det å ta i en kald pinne på morgenen førte til at hånda ble helt død. Igjen, dette er ting du opplever i livet, som om kroppen hevner seg for måten du har behandla den på.

Vi beveger oss litt tilbake til det med at et band som Deep Purple trenger å utvikle seg, men at det samtidig er nødvendig med en slags rød tråd, og en viss troskap mot røttene. «Whoosh!» byr på begge sider ved bandet, der mye er tradisjonelt. På den annen side har vi et spor som «Step By Step», som både tilfører en helt annen atmosfære enn vi er vant til fra orkesteret, annerledes tangentbruk, og en annen type vokalarrangement enn hva som er typisk for Deep Purple.

Deep Purple 2020.

– Jeg er glad du ser sånn på den, så takk for det. Når det gjelder skriveprosessen så har ikke den forandra seg siden jeg ble med i bandet i 1969. Vi har tre separate runder når vi skal lage ei plate, og på de tre siste albumene har dette begynt med ei uke i Tyskland, før vi har flytta oss over til Nashville, der vi har tilbrakt tre uker i et rom for å skrive og arrangere. Til slutt har vi brukt tre uker i studioet til å spille inn plata.

– Helt fra de tidlige dager har vi møttes midt på dagen, satt på kjelen og tatt oss en kopp te, og så spilt i tre timer. Etter en tepause har det så vært tre timer til med spilling. Det hele er veldig naturlig, og det er en fri flyt over det. Det er aldri sånn at noen kommer inn og sier at de har skrevet ei låt. Deep Purple er primært et instrumentalband, så gutta begynner å spille, og jammen kan var en time eller ti minutter.

– Disse jammene kan ende opp som hva som helst. Det kan være jazz, bare lyder, eller komediemusikk for den del. Alt kan forandres for eksempel med et nytt gitarsound, eller keyboards som veksler fra Hammond til synthesizer. Det er en fantastisk prosess der en av musikerne begynner å spille, og de andre kaster seg på. Det handler om gleden ved musikk.

– I dag spiller vi inn hele jammene, og noen dager etterpå kan Roger komme og foreslå at vi følger opp noe vi gjorde noen dager før. De merkeligste ideene kan på denne måten finne sin plass, og «Step By Step» er et eksempel på det.

– Jeg snakka med Steve om at jeg prøvde å legge vokalen inn i forhold til rytmemønsteret, men det fungerte ikke helt. Da jeg etter hvert begynte å finne ut av rytmene falt ting på plass, men det er altså et litt snodig rytmemønster der. En gammel komediesketsj brukte denne «Step By Step»-frasen, i samme tempo, så det ble en inspirasjon.

– Låta het egentlig «The Skeleton Wolf», og da handla den om gravplasser, skjeletter og bein. Det var en litt smådum sang, men instrumenteringa var god, der den utvikla seg fra streit 3/4 til dette litt forskrudde. Det er litt eventyrlig, og det er ei stemningslåt.

I den motsatte enden av skalaen har vi «What The What», som er nærmest så streit rock’n roll som du kan finne.

– Hvis du må kategorisere den så er vel det riktig, ler Ian. Den lener seg nok godt mot sekstitallet, og femtitallet for den del, og hvordan ting var den gang. Jeg skrev aldri «roadsongs» så tidlig, for jeg hadde ingen erfaring med emnet, men når man nå ser seg tilbake er det mye å skrive om når det kommer til eventyrene vi opplevde som unge musikere.

Tangentist Don Airey.

– Vi spilte på gitarer, men stort sett ingen hadde seks strenger. Sologitaristen hadde kanskje det, hvis faren hans eide en butikk og han dermed hadde råd til strenger, men ingen andre hadde et fullt sett. Det var ikke plastskinn på trommene, men derimot kuskinn, og disse skinnene ville på et eller annet tidspunkt revne. Da var det vokalistens jobb å brenne hull med en sigarett, og sy skinnet sammen igjen, tape fast ei ølbrikke, sette på plass basstrommepedalen, og så var vi i gang igjen. Ingen hadde penger, og dermed hadde ingen brukbart utstyr, men vi hadde utrolig mye entusiasme. Inspirasjonene kom fra heltene vi hadde i disse tidlige dagene.

– Til «What The What» var jeg ute etter en rytmisk tittel, og første utkast var «What the fuck happened to you last night», men jeg kom frem til at jeg ikke kunne synge det, så det ble «What the what happened to you last night». Og ja, skal den plasseres i en genre er det utvilsomt rock’n roll.

Ian er ikke på noen måte fremmed for tradisjonell rock’n roll, og opp gjennom karriera – både med Deep Purple og diverse soloband – har klassikere som «Trouble», «New Orleans» og «Lucille» stått på programmet.

– Jeg har gjort mye forskjellig, fra ballader og country til progressiv rock. Alt dette har vært elementer i livet mitt, og jeg er glad for å kunne hylle mine helter, og med det fremføre ting som var en del av min utvikling som ungdom.

– Jeg var sopran i kirkekoret da jeg var guttunge, bestefaren min sang opera, og onkelen min var jazzpianist, så jeg vokste opp med all denne musikken. Da jeg så ble med i et rock’n roll-band var det på grunn av låter som «Heartbreak Hotel» og «Good Golly, Miss Molly». Alt dette smelta sammen i hodet mitt, samtidig som jeg hadde en korgutts leveranse. Jeg hadde ikke uskylden til korgutten, men jeg elska kormusikk og harmonier.

– Høydepunktene i livet mitt er alltid relatert til musikalsk harmoni. Det er heller ingen tvil om at jeg liker å ta et gjensyn med disse tingene, og det er en fornøyelse å synge disse gamle låtene. Når du da også kan legge dem inn mellom dine egne, så gir det et mer fullkomment perspektiv.

Et par album med Ian Gillan & The Javelins viser for øvrig hvor en ung Gillan befant seg musikalsk sett tidlig på sekstitallet, så om du ønsker å grave litt i sangerens musikalske røtter er muligheten tilstede.

Et gjenforent The Javelins.

Ian Gillan nevnte tidlig i vår samtale at «Child In Time» er ei låt som det i dag er uaktuelt å prøve seg på. Dette er da også noe som skiller Deep Purples frontmann fra en del av hans likemenn, der disse ofte ikke virker å være i stand til å se sine begrensninger ettersom alderen kommer snikende. Dette er likevel ikke noe som gir nevneverdig utslag på bandets setliste, forteller Gillan.

– Du mister noe, men blir sterkere på andre felt. Jeg hadde aldri det høye mellomsjiktet som en av mine helter, Cliff Bennett, hadde, og jeg kunne ikke synge som Sam Cooke eller Marvin Gaye. Disse gutta hadde en nerve i mellomsjiktet som var umulig for meg, så jeg gikk til de andre ekstremene i det lavere sjiktet og til hyla.

– Det var først da jeg var i 40-åra jeg oppdaga at jeg hadde en viss fylde i det høyere mellomsjikt, og jeg ville alltid ha bytta evnen til å hyle med denne fylden. Da jeg fylte 40 sa jeg også at jeg ikke hadde lyst til bli 70 og samtidig hyle nøttene av meg. Jeg hadde et ønske om å utvikle meg, bli voksen, men samtidig beholde gløden. Det som gir meg glød i dag kan enkelt tilføres musikken, og som nevnt jobber vi ikke ut fra hva folk måtte forvente av oss. Du gjør det som tilfredsstiller deg, og det du selv synes er bra.

– Når det kommer til konserter er det ikke snakk om minkende energi, men snarere det motsatte. Selvkontrollen er også økende, og det samme er profesjonaliteten og sceneteknikken. Stemmen har blitt bedre på enkelte områder, mens den har mista litt i toppen. Det er likevel ikke noe stort problem da det altså handler om denne ene låta, og det er fordi «Child In Time» er så ekstrem som den er. Vi gjør jo fortsatt «Highway Star», «Space Truckin'» og «Speed King», som også har høye og krevende toner i seg.

Ian Gillan har vært med i Deep Purple i tre runder, hvilket vil si at det har vært perioder der andre vokalister har tatt mannens plass. Først hadde vi komboen David Coverdale og Glenn Hughes, og senere ble det en kort gjesteopptreden for Joe Lynn Turner. Vi har sett en sanger som Iron Maidens Bruce Dickinson gyve løs på materiale opprinnelig sunget av sin midlertidige arvtaker, men for Ian Gillan har det aldri vært aktuelt å prøve seg på for eksempel «Burn» eller «Stormbringer».

– Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg tror det hadde blitt veldig kunstig, og samtidig hadde det vært respektløst å gjøre ting David Coverdale eller Glenn Hughes skrev og sang. Jeg kunne ikke sunget dette materialet veldig bra, og definitivt ikke så bra som mitt eget stoff. Jeg kunne rett og slett ikke ytt deres materiale rettferdighet.

– Egentlig har jeg aldri tenkt over dette, men Deep Purple er ikke den typen band. Vi gjør ting fra hjertet, og vi gjør det som kommer naturlig. Samtidig er vi også klar over hva som er kult og ikke, og jeg synes det hadde vært ukult å gjøre den typen materiale med denne besetningen.

The future’s so bright, I gotta wear shades (of Deep Purple).

Situasjonen var noe annerledes da Ian kom inn i Deep Purple i 1969, men det eldre materialet overlevde ikke lenge i settet. «Mandrake Root» og instrumentalen «Wring That Neck» var til en viss grad unntakene, men disse to var mer jam-låter, og hadde med det lite vokalbidrag fra Gillan. Det var heller ikke mye vokal på det første albumet sangeren gjorde med Deep Purple, «Concerto For Group And Orchestra», men mannen snakker likevel med sterkt engasjement om dette Jon Lord-prosjektet.

– Vi var vel egentlig for unge og uerfarne til å skjønne at vi gjorde noe så spesielt som vi faktisk gjorde den gang. Det var uansett en veldig fornøyelig erfaring. Da Jon kom opp med ideen skjønte vi nok verken hvor viktig det var, eller hvor genial musikk var.

– Jeg var hjemme hos Jon hver kveld når vi skulle hente ham for å dra på spillejobb på en klubb eller et college, og det var alltid noe han måtte gjøre ferdig før vi kunne dra av gårde. Når jeg gikk rundt i leiligheten han delte med Ian Paice så jeg noteark på alle bord og på andre møbler, og på badet og kjøkkenet. En dag jobba han med oboen i midtseksjonen, og jeg skjønte ikke hva han drev med. Jeg skjønte heller ikke hva dette hadde med oss å gjøre.

– Det var først mye senere jeg forsto det, og da skjønte jeg at dette var en kamp mellom det mektige orkesteret og det kraftfulle, unge bandet. «1st Movement» var en inngripen i grusomhet, samtidig som musikken eksploderte i et klassisk format. Hovedinstrumentene kjempa en kamp, der gitaren og orgelet førte kampen mot trompetene og fiolinene. Det var så et lite pusterom før «2nd Movement», der det ble bygd en gjensidig respekt. Det bygde seg så sakte opp, før «3rd Movement» bevegde seg fremover mot det unisone og harmoniske.

– Etter min mening var det hele et genialt verk, men jeg forsto det altså ikke før mange år senere. Dette til tross for at jeg trodde jeg visste alt da jeg var 20, men nå vet jeg bedre. Dette var uansett bare ett av elementene ved Deep Purple, og det fordi Jon hadde lært seg å skrive orkesterkomposisjoner. Videre hadde han studert Jimmy Smith og hans bruk av Hammond i jazz, og i tillegg til dette hadde Jon også jobba som studiomusiker. Dette gjorde at Jon hadde den nødvendige profesjonaliteten i tillegg til virtuositeten.

– Videre hadde du så Ritchie, der også hans virtuositet var helt utrolig. Også han hadde erfaring som studiomusiker, og han hadde en musikalsk artikulasjon jeg aldri hadde hørt maken til hos en gitarist. Ian Paice kom på sin side fra en bakgrunn med storband og swing, og hans swing-tromming er fortsatt et essensielt element i Deep Purple.

Royal Albert Hall 1969.

– Roger og hans forkjærlighet for folk tilførte enda en dimensjon, mens jeg tok med meg min korbakgrunn, kjærligheten for Little Richard og Elvis Presley, og jazzen fra min onkel. Alt dette ble kokt sammen, og dette var oss. Alle de individuelle inspirasjonskildene ble oppskrifta for den menneskelige kjemien som da ble Deep Purple.

– Den etosen har ikke forandra seg siden 1969, selv om vi har hatt både oppturer og nedturer, og medlemsbytter. Det handla om å eksperimentere, og ikke være begrensa av genre eller trender. Dette var nøkkelen. Vi fulgte som nevnt aldri trender, og faktum er jo at om du er trendy i dag, så er du utrendy i morgen. Dette var noe vi måtte unngå for enhver pris.

Kontrastene kunne knapt bli større når Deep Purple fulgte opp «Concerto For Group And Orchestra» med «In Rock», og selv om sistnevnte der og da på en måte definerte Deep Purple for fremtiden, var ikke dette mer i retning av hva Ian Gillan forventa av bandet han fortsatt var relativt fersk i.

– Nei, for det var egentlig ingen som visste hva som kom til å skje. Det var jo ikke skrevet ei eneste låt, så alt kom ut av disse jammene jeg nevnte tidligere. Det hele skjedde spektakulært spontant, og det var ingen forventninger eller krav.

– Da Ritchie, Jon og Ian kom for å se meg med Episode Six hørte de meg synge The Beach Boys-sanger. Det var ikke noe rock’n roll i det vi drev med i Episode Six, og jeg hadde ikke drevet med rock’n roll og blues siden The Javelins. I Episode Six var jeg en harmonivokalist, og jeg hadde egentlig ikke noe å tilby dem på rock’n roll-siden, og det hadde ikke Roger heller.

– Hører du på de tre første Deep Purple-platene så var ikke de så rocka heller, og om du skal sette dem i en bås blir det kanskje progressiv og eksperimentell musikk. Da vi hadde den første øvinga sto Roger ved forsterkeren og nærmest faket det hele. Han har da også utallige ganger fortalt meg hvor redd han var da Paice begynte å spille, for han kjente ikke låta. På et tidspunkt gikk det så opp for Rogers at det ikke var ei låt, men en jam, og da klarte han å slappe av og bli med.

Episode Six.

– Det samme gjorde jeg, og la på hva det nå var jeg kunne synge. Det første som kom ut av munnen min var titler på Little Richard-låter, «Good golly, said little Miss Molly» og «Tutti Frutti». Plutselig ble fem sjeler til én, og derfra kunne vi bare gå videre. Det var ingen forventning for den kraften og eksplosiviteten du finner i «In Rock».

– Plata kom like overraskende på oss som den kom på managementet og alle andre, og det var nettopp den uventa eksplosjonen som ga Deep Purple en oppblomstring i undergrunnsmiljøet. Takket være den anerkjennelsen bandet allerede hadde slo det ut i full blomst. Det viktigste var uansett at vi alle snakka med én musikalsk stemme.

Gillan hadde uansett flere sider ved seg, og i tillegg til klassiske «In Rock» klarte sangeren også å involvere seg i et annet legendarisk prosjekt i 1970. Da snakker vi om Andrew Lloyd Webbers «Jesus Christ Superstar», der Ian ble tildelt rolla som Jesus da musikalen skulle spilles inn for første gang.

– Du kan si at dette var litt som «Concerto For Group And Orchestra», og alt det andre som gjorde Deep Purple til det vi var, nemlig at du aldri visste hva du kunne forvente fra oss. «Jesus Christ Superstar» var én session på tre timer, og deretter glemte jeg den nærmest helt frem til plata kom ut.

– Det jeg husker best er øvinga jeg hadde sammen med Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, og dette var i leiligheten deres. Tim hadde tekstene, mens Andrew spilte piano. Tim sa at jeg skulle improvisere innenfor min stil, mens Andrew poengterte at jeg ikke måtte gå for langt, flirer Ian.

– Da jeg så gikk inn i studioet slo jeg meg løs, og på en måte tok det meg tilbake de tidlige dagene da jeg sang med bestefar, onkelen min og koret. Melodiene var så nydelige, og «The Garden Of Gethsemane»-sekvensen var enkel å synge fordi den var så nydelig skrevet. Dette var et flott stykke for en vokalist.

Tre år senere kom filmversjonen av «Jesus Christ Superstar», men da med Ted Neeley som Jesus. Gillen var ikke helt klar for å gjenta rolla, kan han fortelle.

– Jeg sa nei, men både Tim og Andrew ville at jeg skulle gjøre filmen. Jeg var i møte med regissøren, Norman Jewison, i Pinewood, men det ble fort opplagt for meg at dette ble en lavbudsjettsfilm som kun skulle utnytte platesuksessen. Jeg kunne heller ikke hoppe av Deep Purple-karusellen for tre måneder, så jeg måtte uansett si nei. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg gjorde nettopp det.

Black Sabbath 1983.

Ian Gillans karriere er på mange måter ytterpunktenes karriere, og veien er lang fra «Jesus Christ Superstar» til Black Sabbath, men i 1983 befant sangeren seg plutselig i posisjonen som frontmann i nevnte band. Resultatet ble plata «Born Again», men det hele kom som et resultat av total mangel på en gjennomtenkt plan.

– Hadde jeg tenkt meg om hadde jeg ikke blitt med i Black Sabbath. Jeg, Tony (Iommi) og Geezer (Butler) drakk oss fulle en kveld, og neste dag fikk jeg en telefon fra manageren min som sa at han skulle ønske jeg snakka med ham før jeg tok de virkelig store avgjørelsene. Jeg lurte på hva i all verden han babla om, og da fortalte han at han nettopp hadde hørt fra Don Arden (Black Sabbaths manager) at jeg kvelden før hadde gått med på å bli Black Sabbaths nye vokalist.

– Jeg ble selv sjokkert da jeg hørte dette, men det er faktisk helt sant at det var slik det gikk til. På denne tiden hadde jeg nettopp avslutta mitt eget band, Gillan, og jeg hadde egentlig ikke noen planer. Dermed passa det å se hva som kom til å skje med Black Sabbath, så jeg tilbrakte ett år i bandet. Vi spilte inn ei plate, og turnérte. Det er den lengste festen jeg har vært med på, humrer Ian.

Denne perioden i Black Sabbaths historie er et evig diskusjonstema blant fansen, og «Born Again» er ei plate som splitter bandets tilhengerskare. En ting som uansett er sikkert er at herrene Gillan og Iommi fant tonen, og duoen har senere samarbeida i blant annet veldedighetsprosjektet WhoCares.

– Jeg liker Tony, han er en fin fyr, og en fantastisk musiker. Han har en utrolig distinkt stil. Alt som kom ut av Seattle i forbindelse med grungen kom som et resultat av Tony Iommi. Ingenting kommer fra ingensteds, og han var basisen for det som skjedde der.

– Selv elsker jeg å skrive med Tony, fordi stilen hans er så kompromissløs. Sånn sett er han den rake motsetningen til Deep Purple. For ham handler det ikke om sideveiene, men derimot kjører han i midtfila på rock’n rollens motorvei. Der befinner han seg fra begynnelse til slutt, med full kraft. Derfor er det en helt annen utfordring å skrive med ham, og for meg er det veldig forfriskende og fornøyelig. Vi har også alltid vært gode venner.

Bassist Roger Glover.

Etter Black Sabbath bar det rett inn i et gjenforent Deep Purple, som da gjorde den fabelaktige «Perfect Strangers». Bandet fremsto igjen som en lykkelig enhet, men det ble vanskeligere tider når oppfølgeren «The House Of Blue Light» skulle kreeres. Nettopp problemene i denne perioden førte til at Gillan og Glover spilte inn albumet «Accidentally On Purpose».

– Deep Purple hadde gjort denne plata som ikke akkurat var fylt med fornøyelse. Du kan si at det var litt vanskelig, flirer Ian. Jeg spurte Roger om vi ikke skulle dra av gårde og lage ei skive. Han poengterte at vi nettopp hadde spilt in ei plate, men jeg sa at jeg vil gjøre noe som var moro.

– Vi var da i Hamburg, men jeg ringte manageren min og folka på Virgin Records, og fortalte at jeg ville spille inn et album. Jeg sa også at jeg ville gjøre det på et solfylt sted, og at alt skulle være spontant. Vi dro til Montserrat, og skrev låtene der. Vi gjorde så innspillingene i New York, med de beste musikerne som fantes. Dr. John, Randy Brecker, Andy Newmark og Joe Mennonna var blant disse fantastiske musikerne, men først skrev vi altså musikken på ei øy full av bananplanter, bambus og et herlig folk.

– Det er så mange historier knytta opp til denne tiden, men det jeg husker best er da Roger ankom øya etter tre-fire flybytter. Han dro rett i studioet, plugga inn bassen, og kom opp med riffet som ble til «Dislocated». Der og da kom forløselsen for hele prosjektet, og dette var springbrettet for alle låtene vi skrev på Montserrat.

– Jeg verdsetter den plata høyt, og det mye fordi jeg har gjort den sammen med personen som er det nærmeste jeg kommer en bror, nemlig Roger. Dette er den eneste plata kun vi to har gjort sammen. Roger og jeg er egentlig veldig forskjellige personer, men vi jobber utrolig godt sammen i Deep Purple, og jeg elsker ham som en bror.

– Musikalsk har vi uansett ganske forskjellig bakgrunn, og derfor utfyller vi også hverandre på en god måte. Karakterene våre er nok også ganske forskjellige, og etter min oppfatning er Roger alt for snill. Som motsetninger har vi en god balanse.

Gillan og Glover kom inn i Deep Purple på samme tid, og i 1973 røyk disse gutta samtidig ut av bandet igjen. Sånn sett hadde Ian og Roger på flere måter et fellesskap, men dette ble brutt opp da Gillan fikk foten i Deep Purple i 1989. Glover forble bandets bassist, mens Gillan ble erstatta av Joe Lynn Turner. Man skulle da kanskje tro at Ian følte seg forrådt av sin «bror», men han ser ikke slik på det.

– Nei, absolutt ikke. Jeg var glad for alt han fikk til for seg selv, og jeg hadde ikke en sterk følelse av separasjon fra ham. På denne tiden uttalte jeg også at jeg heller ville skjære over strupen enn noen gang å jobbe med det bandet igjen, for forholdet mellom meg og Ritchie var så dårlig. Jeg hadde likevel gode følelser for Jon, Ian og Roger, og etter all denne tiden glemmer man mye av det vonde. I dag har jeg flere gode tanker om Ritchie enn dårlige tanker om ham.

Dagens Deep Purple.

Tiden leger alle sår sies det, men mens såra ennå var relativt åpne fant Gillan veien tilbake til Deep Purple for 1993s jubileumsplate, som treffende nok fikk tittelen «The Battle Rages On…». Det var uansett mye tvil for Ian på veien mot denne andre gjenforeninga.

– Ja, jeg nølte. Etter råd fra mine nære venner, hvilket vil si min manager, kona mi, og turnémanager Al Dutton, sa jeg ja. De sa at jeg måtte gjøre dette. Jeg hadde jo blitt sparka av Ritchie, men plateselskapet sa, etter albumet med Joe Lynn Turner, at med mindre de fikk Ian Gillan tilbake i bandet ville ikke kontrakten bli videreført.

– Jeg visste at noen ville ha meg tilbake, og jeg visste at noen – én person – i bandet ikke ville ha meg tilbake. Manageren min fortalte meg hvordan jeg skulle takle det, og han ba meg ta den voksne veien. Jeg var selv i en balansert periode, der jeg mediterte mye, og gikk inn i en sinnstilstand som gjorde det enkelt for meg å jobbe med bandet.

– Dessverre reflekterte dette dårlig på Ritchie, og han likte det ikke i det hele tatt. Han kunne ikke kontrollere meg lenger, eller mobbe meg. Ritchie elsker å dominere, men det fungerte ikke denne gangen, og da nærmest eksploderte han. Han hoppa av turnéen, og vi fikk inn Joe Satriani for å avslutte den. Deretter kom Steve Morse inn, og bandet kom seg på beina igjen.

At 1993 sånn sett ikke var et lykkelig år for Deep Purple er sikkert, men om Gillan hadde sagt nei til å komme tilbake den gang, hadde det kanskje ikke vært noe Deep Purple i dag. Sånn sett la denne perioden på en måte grunnlaget for at vi nå sitter her, 27 år senere, og snakker om Deep Purples 21. studioalbum.

– Det viser viktigheten av hva sånne småting kan bety for fremtiden. Det er jo uansett bare musikk, men jeg er glad ting har gått som de har gått. Gjennom alle opp- og nedturene har vi også klart å fullføre det vi en gang starta opp. Nå nyter vi disse senere åra, og jeg synes vi er inne i en god periode.

Ingen kan heller se bort fra det faktum at Deep Purple og Ian Gillan, både som en enhet og hver for seg, har lange og suksessfulle karrierer å se tilbake på. Når Ian nå tar et tilbakeblikk på nærmere 60 år i bransjen, kan han plukke tre låter han vil huskes for?

– Jeg kan plukke tre låter på den betingelsen at det er greit at om du hadde stilt meg spørsmålet i morgen så hadde jeg hatt tre helt andre svar. Skulle jeg plukke tre som står meg nær tror jeg det må bli «Razzle Dazzle» på toppen av lista, for den var et slags vendepunkt. «No One Came» fra «Fireball» hører også til på den lista, og det samme vil jeg si om «Nothing At All» fra «Whoosh!».

– Det er veldig subjektivt, og jeg har egentlig ikke veldig emosjonell tilknytning til låtene. På en måte har jeg likt alle låtene, men jeg spiller ikke den samme plata hver dag, og noen ganger blir jeg lei låter som er direkte fantastiske. Musikk handler mye om humør, og hva du føler der og da.

Vokalist Ian Gillan.

Ian valgte her ut tre låter fra Deep Purples katalog, men mannen har gjort mye forskjellig opp gjennom åra. Han nevnte selv bandet Gillan, som var aktivt på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet. Som for så mye annet har Ian gode minner også fra denne tiden.

– Når du stiller et slikt spørsmål om en periode av livet mitt er det et kjapt øyeblikk der det kommer en umiddelbar reaksjon i form av et smil eller det motsatte, så det handler om enten et godt minne, eller et dårlig minne. Uansett hvilket band som nevnes vil den første reaksjonen være et smil, og det forteller meg at de gode sidene alltid vinner over det negative.

– Så ja, svaret på spørsmålet er utvilsomt at jeg har gode minner fra Gillan-tiden. Jeg har jobba med mange fantastiske musikere, og jeg har stor respekt for dem alle. Personlig har vi hatt opp- og nedturer, og det er nok noen som vil si at jeg er et rasshøl, men sånn er det bare.

Vi nærmer oss slutten på samtalen, og Ian Gillan skal snart gyve løs på noe så lite rockestjernete som å stryke klesvasken.

– Jeg elsker faktisk å stryke klær, og det er flott å gjøre noe som du ikke trenger å tenke over. Jeg gjør også jobben grundig, og alt jeg stryker ser ut som om det har kommet rett fra butikken. Samtidig har jeg alltid notisblokken og blyanten med meg, så jeg skribler ned ideer. Det er også terapeutisk å drive med slike ting. Da jeg var barn lærte min mor meg alt om husarbeid, så jeg har en god arbeidsmoral.

Den nevnte notisblokken blir ikke fylt opp med tekster, men ideer og småfraser kan havne på den.

– Jeg skriver aldri tekster før jeg er i studioet. Deep Purple er basert rundt det instrumentale, og jeg lærte tidlig at det ikke var noen god ide å komme inn med noe ferdigskrevet. Det endte alltid med at jeg bare rev det i filler, for alt ble forandra fra øvingene.

– Det jeg skriver ned på blokken er ideer, fraser, stemninger eller farger om du vil, og politiske eller kulturelle emner som irriterer meg eller får meg til å le. Hele livet har jeg alltid hatt med meg en notisblokk, men jeg skriver altså ikke tekster. En rimfrase eller en potensiell tittel kan kanskje dukke opp, men det går ikke lengre enn det.

Har vi tatt nok bilder nå?

I intervjuende stund har Ian all den tid han trenger både til stryking og notering av ideer, for sommerens Deep Purple-turné er, som det meste annet, avlyst.

– Ja, det ser ut til at alt blir flytta til 2021. Jeg håper vi får alle svarene i løpet av ei uke eller to, men det å booke spillesteder og alt dette er komplisert. Jeg er uansett sikker på at alt ordner seg, og i mellomtiden får vi la naturen styre.

Som et resultat av pandemien har også «Whoosh!» blitt utsatt fra juni til august, men akkurat det ser ikke Gillan på som et vesentlig problem.

– Det var bare sånn det ble, og man kan ikke kjempe mot det som foregår. Mange har det også verre enn oss, og det eneste jeg egentlig finner veldig vanskelig er det at jeg ikke får opptre. Som sanger er det viktig å være aktiv, for på den måten å holde stemmebåndene ved like.

– Slutter du å synge over lengre tid kan du risikere å miste stemmen, for stemmebåndene trenger at elastisiteten opprettholdes, og det samme gjelder lungekapasiteten. I løpet av noen dager skal jeg uansett begynne å synge for full hals igjen, for da setter jeg i gang i studioet mitt. Jeg har flere prosjekter på gang, men ikke noe som vi kan snakke om nå, dessverre.

Med de ordene hengende mellom England og Norge lar vi Ian Gillan kaste seg over strykebrettet, mens alle vi andre kan sette på «Whoosh!», som understreker at Deep Purple fortsatt er et band å regne med.

Jan Dahle

Deep Purple + Jesus Christ Superstar + Black Sabbath = Ian Gillan