Bluesen er mer enn ålreit

Ti år har gått siden vi mista en av tidenes beste gitarister, nordiren Gary Moore, og dette er så visst en god anledning til å minnes mannen med et tilbakeblikk til en av hans mange glimrende skiver. Da er det fristende å plukke «Victims Of The Future», «Wild Frontier» eller «Corridors Of Power», som er udiskutable hardrock-klassikere, men her og nå henter vi frem den suverene blues-debuten, «Still Got The Blues». Les mer «Bluesen er mer enn ålreit»

Bluesen er mer enn ålreit

Motörhead, Hollywood

Motörhead har alltid vært udiskutabelt Motörhead, men noe skjedde rett etter at Lemmy Kilmister hadde forlatt et etter hvert fiendtlig innstilt Storbritannia, og slått seg ned i Hollywood tidlig på nittitallet. Bandet ble signert til Epic, og befant seg med det for første gang på en major label. Samtidig ble musikken litt mer melodisk for et øyeblikk da bandet i 1991 slapp «1916», og resultatet står igjen som Motörheads beste plate. Les mer «Motörhead, Hollywood»

Motörhead, Hollywood

Total overbevisning

John Norum sjokkerte en hel rockeverden da gitaristen hoppa av Europe-sirkuset akkurat i det nedtellinga var over, og raketten virkelig tok av høsten 1986. Mannen uttrykte blant annet misnøye med den musikalske retningen bandet fra Upplands Väsby hadde tatt, og nå ville Norum heller ha total musikalsk kontroll. Resultatet skulle vise seg å bli den beste plata noe Europe-medlem noen gang har vært involvert i, moderbandet inkludert, da «Total Control» så dagens lys nøyaktig ett år etter bruddet fra resten av Europe. Les mer «Total overbevisning»

Total overbevisning

Enkelhet, råskap, perfeksjon

Det er en tirsdag i desember 1980, og min mor vekker meg med beskjeden om at John Lennon er skutt. Undertegnede hadde på dette tidspunktet ikke gjort den store The Beatles-oppdagelsen, men bandets musikk var selvfølgelig langt fra ukjent, og Lennon var en person man hadde merka seg. Dermed sitter denne morgenen som klistra i hukommelsen. Når det i dag er 40 år siden Mark David Chapman fratok verden en av rockehistoriens viktigste personligheter, passer det så å ta et blikk på Lennons beste album, «Plastic Ono Band». Les mer «Enkelhet, råskap, perfeksjon»

Enkelhet, råskap, perfeksjon

Fire fabelaktige på sitt ypperste

The Beatles har utvilsomt en utrolig sterk katalog på samvittigheten, og når man skal plukke bandets beste plate kunne man kanskje gått for både «Abbey Road», «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» eller «Revolver» – sistnevnte hadde sannsynligvis vært undertegnedes utvalgte om det ikke var for to rimelig grufulle spor – men valget faller til slutt på «Rubber Soul». Les mer «Fire fabelaktige på sitt ypperste»

Fire fabelaktige på sitt ypperste

Ut i verden på vinger av stål

Det originale albumcoveret.

Da Stage Dolls slapp sitt tredje album, enkelt og greit kalt «Stage Dolls», toppa bandet seg selv, og flere av orkesterets mest klassiske låter er å finne på denne skiva. Samtidig snakker vi om plata som var nær ved å gi trioen et internasjonalt gjennombrudd, hvilket kom som en naturlig følge av et utrolig sterkt låtmateriale. Dermed er det også en selvfølge å ta for seg «Stage Dolls» i serien «Objekter i bakspeilet». Les mer «Ut i verden på vinger av stål»

Ut i verden på vinger av stål

Metal for Afrika

Storbritannia hadde sitt Band Aid, amerikanerne fulgte opp med USA For Africa, mens Tyskland kunne by på Band Für Afrika, og her i Norge fikk vi Forente Artister. Førstnevnte veldedighetsprosjekt ble unnfanga da Bob Geldof og Midge Ure så en TV-reportasje om den pågående sultkatastrofen i Etiopia i 1984, og med det begynte også snøballen å rulle verden over. Tungrockens svar ble Hear’n Aid, et prosjekt iscenesatt av Vivian Campbell, Jimmy Bain og Ronnie James Dio. Les mer «Metal for Afrika»

Metal for Afrika

Åh, hellige dykker

Det er mye som gjør Ronnie James Dio unik i rockehistorien, men det faktum at vokalisten sang på ultraklassiske album med hele tre av tungrockens mest legendariske band er kanskje det mest bemerkelsesverdige, om vi ser bort fra selve stemmeprakten. Den tredje av disse platene ble sluppet i 1983, da Ronnie debuterte med sitt eget band, Dio, og med det leverte «Holy Diver», som vi her skal ta en nøyere titt på. Les mer «Åh, hellige dykker»

Åh, hellige dykker

En aha-opplevelse

Da a-ha fisla ut i ingenting etter turneen i 1994, som fulgte den undervurderte «Memorial Beach», begynte medlemmene å jobbe med sine egne prosjekter. Magne Furuholmen gjorde blant annet filmmusikk, i tillegg til å konsentrere seg mer om kunsten, mens Pål Waaktaar-Savoy satte sammen sitt Savoy. Samtidig skulle Morten Harket vise at ingen kunne matche ham, da hans «Wild Seed» så dagens lys høsten 1995. Med det leverte vokalisten et album som skulle toppe alt moderbandet har gjort, både før og siden. Les mer «En aha-opplevelse»

En aha-opplevelse