Da The Beatles offisielt gikk over i historien våren 1970 skulle alle bandets fire medlemmer i løpet av året være ute med soloplater, og den som på mange måter sto for den største overraskelsen var George Harrison. Han hadde fått liten plass til sine låter på The Beatles’ album, og det var vel også muligens nettopp derfor han hadde materiale nok til å gi ut trippelalbumet «All Things Must Pass» i november. Denne utgivelsen blir av mange sett på som Harrisons magnum opus, men undertegnede setter 1987s «Cloud Nine» øverst i gitaristens katalog.

Det er ingen tvil om at George Harrisons plateslipp utover på syttitallet og inn på åttitallet var av varierende kvalitet, og etter «Gone Troppo» i 1982 ble det stille. Det helt frem til den mest stillferdige av de fire fabelaktige skulle slå tilbake med stor kommersiell suksess fem år senere da «Cloud Nine» så dagens lys.

Med seg i studioet hadde Harrison først og fremst Electric Light Orchestras Jeff Lynne som produsent, og soundet på plata bærer så visst preg av Lynne. Sånn sett er lydbildet svært nært beslekta med det vi hører på kommende utgivelser fra Roy Orbison og Tom Petty, og selvfølgelig på The Traveling Wilburys fremtidige plater. Det var da også i perioden rundt «Cloud Nine» frøet til Wilburyene ble sådd, men det er en annen historie.

Det var med en cover av James Rays 25 år gamle «Got My Mind Set On You» George Harrison skulle ta verden med storm i 1987, og med det fikk også «Cloud Nine» en god kickstart da albumet ble sluppet i november, tre uker etter singelen. Denne ypperlige tolkinga av Rudy Clarks komposisjon står seg da også særdeles godt. Plata ellers er i hovedsak skrevet av Harrison, med bidrag fra Lynne på tre spor, og i tillegg er den gamle Spooky Tooth-tangentisten Gary Wright involvert på en komposisjon.

Første spor ut er «Cloud 9» det Harrison deler gitararbeidet med sin gamle kompis Eric Clapton, og dette drar bedagelig av gårde, med god melodiføring. Allerede her understrekes det at George har sterkere låter å by på enn på svært lenge, samtidig som det hele er flott produsert. Elton John legger for øvrig piano, noe han også gjør på et par andre spor utover på skiva. Produsent Lynne spiller for øvrig både bass, keyboards og en del gitar på albumet, mens Ringo Starr, Jim Keltner og Ray Cooper byr på trommer og perkusjon i løpet av platas elleve kutt.

Det låter veldig Jeff Lynne når blant annet den akustiske gitaren er med på å skape lydbildet i «That’s What It Takes», samtidig som et overgangsparti bærer veldig preg av åttitallets studioproduksjon. Igjen låter det uansett flott og melodisk, og det legges fine gitarsoloer underveis. Det følger så på med det litt mer uptempo i «Fish On The Sand», og Harrisons særprega stemme fungerer bra her, som ellers på albumet. Samtidig er det god trivelighetsfaktor over det hele, slik som i den litt kjappere «This Is Love».

Gary Wright spiller piano på den neddempa «Just For Today», som virkelig fremviser Harrisons sartere sider, inkludert særdeles stemningsfulle gitarsoloer. Det er i det hele tatt mye fin gitartraktering på plata, men det skulle da strengt tatt bare mangle når både Harrison og Clapton er å finne i studioet.

«When We Was Fab» er George Harrison som ser tilbake på The Beatles, og resultatet ble en god singel. Her tilfører Bobby Kok cello, og avslutningsvis henter Harrison frem sitaren. Dermed dras lytteren tilbake til omkring 1966. Det litt pompøse Lynne-soundet kommer også til overflaten, og dette er et vinnerspor på «Cloud Nine». Det samme må sies om «Devil’s Radio», der flotte gitartoner strøs elegant utover i låta, mens koret gjentar ordet «gossip».

Nydelige slidetoner innleder den roligere «Someplace Else», som understreker at George hadde lagt sjela i det musikalske uttrykket på plata. Samtidig er variasjonen på låtmaterialet god, der «Wreck On The Hesperus» er albumet på sitt mest rocka, men hovedpoenget er uansett at Harrison på «Cloud Nine» har kommet opp med sitt sterkeste sett låter noensinne. Om han her matcher «Taxman», «While My Guitar Gently Weeps», «Something» eller «Here Comes The Sun» kan sikkert diskuteres, men som et helhetlig album leverte soloartisten aldri noe sterkere enn «Cloud Nine».

Det hentes inn noen japanske inspirasjoner i «Breath Away From Heaven», og med det er dette nok et kutt som tilfører variasjon, før den tidligere nevnte rytmebaserte og muntre «Got My Mind Set On You» avslutter et suverent album, blant annet med saksofon fra Jim Horn. «Cloud Nine» skulle også vise seg å bli George Harrisons siste studioalbum utgitt mens komponisten, vokalisten og gitaristen fortsatt var blant oss.

Noen nye låter skulle likevel dukke opp på samlealbumet «Best Of Dark Horse 1976-1989», og både «Cockamamie Business» og «Poor Little Girl» er aldeles strålende låter som høres ut som en fortsettelse av «Cloud Nine». Det oser også Jeff Lynne av sistnevnte, selv om kun Harrison er kreditert som produsent. Harrison kom også opp med «Cheer Down» til «Lethal Weapon 2»-soundtracket, og også denne ypperlige låta er å finne på nevnte samleplate.

I samme periode slo også The Traveling Wilburys ut i full blomst, og spesielt førstealbumet er ei skikkelig perle. I 1991 gjorde Harrison en turne i Japan – hans første turne siden en mindre vellykka runde i Amerika i 1974 – og etter det trakk han seg mer eller mindre tilbake fra rampelyset, om vi ser bort fra The Beatles’ lille gjenoppstandelse rundt «Anthology»-prosjektet på midten av nittitallet. George jobba likevel med nytt solomateriale, og i november 2002 – ett år etter Harrisons død – ble den gode «Brainwashed» sluppet. Dette samtidig som venner og musikerkolleger mintes George Harrison med en hyllestkonsert i Royal Albert Hall.

Jan Dahle