I dag er det 30 år siden Eric Carr døde, og i den anledning må vi selvfølgelig plukke frem et av Kiss-albumene han spilte på. Da føles det helt naturlig å gå for «Creatures Of The Night», da dette er den ultimate trommeplata fra bandet, og med det den skiva der reven kom mest i fokus. Samtidig snakker vi om ei fenomenal plate, som også markerer slutten på bandets gullrekke.

Originaltrommis Peter Criss hadde ikke bidratt på «Unmasked» – det første albumet i gullrekka – og bandet sto med det uten trommeslager. Med en europaturne på trappene ble det så holdt auditions, og Paul Charles Caravello fikk jobben som Kiss’ nye trommis sommeren 1980. Artistnavnet ble Eric Carr, og etter en omvei via et ikke særlig vellykka alter ego som hauk, ble den nye mannen i kvartetten presentert som The Fox.

Det bar ganske kjapt over til Europa, der Kiss avslutta turneen i Drammenshallen. Underveis viste Carr seg som en solid trommis, og en mann som også tilførte mer tyngde til bandet. Under turneen fortalte gutta også at det neste albumet skulle bli Kiss’ tyngste noen sinne, men året etter ble konseptalbumet «(Music From) The Elder» sluppet, til sjokk for mye av fansen. Dette var ikke hva bandet hadde lovet et år tidligere, til tross for at dette er plate nummer to i den nevnte gullrekka.

I juni 1982 kommer så et hint om hvor det bærer når samleplata «Kiss Killers» ser dagens lys, for her er det i tillegg til klassikere også fire rykende ferske Paul Stanley-låter, som fremviser et band som er tøffere i trynet. Dette skulle uansett bare være begynnelsen, for i oktober samme år skulle Kiss by på det tøffeste og tyngste albumet de noen gang hadde gjort i form av «Creatures Of The Night». Dette i stor kontrast til «Unmasked» og «(Music From) The Elder».

Undertegnede har klare minner rundt utgivelsen av «Creatures Of The Night», der man naturlig nok gikk og venta på Kiss’ nye album. Lykken var dermed stor da man på ei ustabil radiolinje fra England fikk tatt opp «Killer» da Tommy Vance presenterte låta på sitt «Friday Rock Show». Neste dag bar det av gårde til en kompis med kassetten i lomma, men før vi rakk å høre på denne kom faren til nevnte kompis direkte fra en lokal platelanger. Han kunne fornøyd vise frem «Creatures Of The Night» til to storøyde og nærmest sjokkerte Kiss-fans, og dermed var kassetten glemt.

Det er nettopp Eric Carr som innleder albumet ved å banke i gang skivas tittelspor, og deretter hyler gitarene mot deg i det som altså er et tøffere Kiss enn noen gang tidligere. Paul Stanley har kommet opp med ei sterk åpningslåt til albumet, og at de nevnte gitarene ikke hadde noe som helst med Ace Frehley å gjøre ante man ingenting om. Gitaristen var tross alt avbilda på det tøffe coveret, så da kunne det jo umulig være Mr. Mister-gitarist Steve Farris som leverte soloen, eller?

Vel, verden vil bedras, og Frehley spiller ikke en tone på «Creatures Of The Night»-plata, men hvilken rolle spiller egentlig det når skiva er så gjennomført suveren? Noen spiller, og de gjør det alle på ypperlig vis, så at innspillingsprosessen nærmest fungerte som en ren audition – der nevnte Farris, Robben Ford og en viss Vincent Cusano alle legger soloer underveis –får så være, for dette er bare fenomenalt. Det var jo ikke akkurat sånn at The Beatles hadde kreditert Eric Clapton på den hvite skiva heller.

Etter det ypperlige åpningssporet bærer det av gårde med Gene Simmons’ «Saint And Sinner», og igjen treffer Carr deg midt i solar plexus med et sound som er uovertruffent. Gene selv leverer heftig vokal og bassing, samtidig som demonen også treffer på melodisiden. Produsent Michael James Jackson skal nok også ha sin del av æra for at dette låter så fett.

Skivas ni spor er så jevnt fordelt mellom Simmons og Stanley som mulig når sluttresultatet er et oddetall, og Stanley følger på med «Keep Me Comin'». Her er det tøff riffing, og ellers opprettholdes i det hele tatt det smått hardtslående uttrykket fra de to foregående spora. Det gjør det også når mannen med stjerna kommer opp med «Danger». Det skal uansett bys på en særdeles ypperlig ballade også etter hvert, der Stanley serverer «I Still Love You», som står igjen som ei av mannens absolutt flotteste låter. Her er det for øvrig Carr som spiller bass, mens Robben Ford kommer opp med en flott solo.

«Creatures Of The Night» er likevel plata der Simmons står for flest låter av de to bandlederne, og en favoritt her i gården har alltid vært Simmons’ sterkt omarbeida versjon av Bachman-Turner Overdrives «Rock And Roll Hell», komponert av Jim Vallance og Bryan Adams. Simmons’ bass sammen med Carrs suverene trommer skaper et herlig groove, noe som sammen med melodibruken gjør dette til ei topplåt på et toppalbum.

«I Love It Loud» er utvilsomt skivas store klassiker, og det svære trommesoundet her understreker Carrs posisjon på albumet. Samtidig er dette den første av tre komposisjoner på plata der Cusano har vært involvert som låtskriver. Nevnte Stanley-ballade «I Still Love You» er den andre, før denne rekka på side to av LP-en avsluttes med nok en favoritt for denne skribenten i form av «Killer». Simmons synger her over et kjapt gitarriff, før hele bandet etter hvert kommer inn, og dette er energisk.

Avslutningsvis kommer de kanadiske parhestene Adams og Vallance igjen inn på låtskriversiden når duoen sammen med Simmons har kommet opp med «War Machine». Dette er den tunge og dystre Simmons, der Carr byr på nærmest marsjerende rytmer, i tillegg til å legge ypperlige fills. Igjen stråler altså trommeslageren Eric Carr, mens Simmons leverer et spor som er blant låtene som oppsummerer mannen i Kiss-sammenheng.

Fra ende til annen er altså «Creatures Of The Night» ei mesterlig plate som fremhever Eric Carr, samtidig som instrumenteringa i det hele tatt er glimrende, med mye solid innen soloer fra disse utenforstående gitaristene. Mannen som spiller flest av disse soloene er Vincent Cusano, som to måneder etter albumslippet hadde fått nytt navn og ny identitet som Vinnie «The Wiz» Vincent, den egyptiske krigeren.

Helt på tampen av 1982 la Kiss ut på «10th Anniversary Tour», og da var altså Vinnie Vincent å finne på Ace Frehleys plass. Med det hadde bandet mista halvparten av sine originalmedlemmer i løpet av et par år, og selv om de nye gutta i høyeste grad var dyktige ble nevnte turne langt fra noen suksess. Noe måtte gjøres og da bandet slapp «Lick It Up» – et album som understreker hvilken solid låtskriver Vincent var – i september 1983 ble sminka tørka av, og med det begynte en ny fase i Kiss’ historie.

I 1985 ble «Creatures Of The Night» reutgitt med et coverbilde av det da aktuelle bandet, som inkluderte gitarist Bruce Kulick. Dermed ble albumet nok en gang illustrert med en gitarist som ikke spilte på plata. Samtidig ble «Creatures Of The Night», «I Love It Loud» og «War Machine» remiksa til denne utgivelsen, men uten at det ga låtene nevneverdig annen karakter.

Når det gjelder Eric Carr skulle han være en viktig brikke i Kiss’ sound gjennom hele åttitallet, selv om platene var av varierende kvalitet. Samtidig sto mannen under bandets konserter for noe så sjeldent som hørbare, nesten melodiske, trommesoloer. På toppen av det hele var Eric en av de triveligste artistene du kunne møte, så mannen som vokste opp som Paul Charles Caravello var en vinner på alle områder.

Det helt til han i 1991 ble diagnostisert med kreft. Han hadde gjort sin siste konsert i desember året i forveien, men da Kiss skulle gå i studioet for å spille inn sitt bidrag til «Bill & Ted’s Bogus Journey» var Carr for syk til å delta som annet enn korist på «God Gave Rock And Roll To You II». Trommisen stilte likevel på innspillinga av videoen til låta, og det ble det siste han gjorde med bandet han hadde tilbrakt elleve år i.

Jan Dahle