Den andre siden av mynten

Høsten 1980 hørte denne skribenten «I Was Made For Lovin’ You», og ble umiddelbart så hekta at det bare var snakk om å løpe og kjøpte Kiss’ «Dynasty», på kassett. Denne låta måtte man ha, og fra den dagen var undertegnede Kiss-fan. Da vi skrev august 1981 var bandets samlede diskografi innkjøpt, og Kiss var alt. Den gang trodde man nok også, i sitt naive sinn, at alt bandet hadde gjort var like bra. Slik er det selvfølgelig ikke, og etter hvert begynte man å få favoritter i katalogen. «Unmasked» viste seg da å bli stående igjen som vinneren.

Mange gamle fans mente Kiss gikk nedom og hjem med disco-flørten «I Was Made For Lovin’ You», men noen av oss oppdaga altså bandet nettopp der. På denne tiden la orkesteret seg utvilsomt på en mer kommersiell linje enn på sine seks første studioalbum, og med «Unmasked» i 1980 gjorde de sin absolutt mest popa plate. Dermed skulle også bandet miste alt i USA, mens Kiss vokste seg større i Europa.

Vini Poncia hadde produsert «Dynasty», og han ble med videre når tiden var inne for «Unmasked». En som derimot ikke var med – til tross for at han figurerer på albumcoveret – var trommis Peter Criss, som i studioet nå var erstatta av Anton Fig fra Spider, slik han også hadde vært på store deler av «Dynasty». Dette er en av flere grunner til at noen vil påstå at «Unmasked» ikke er ei Kiss-skive, men det får så være, for låtmessig har bandet aldri vært bedre enn her.

Kiss, med Peter Criss, i 1979.

Ikke bare har «kvartetten» dratt inn noen utenforstående musikere på «Unmasked», men plata åpner også med den Gerard McMahon-komponerte «Is That You?». Låta er suveren, og Paul Stanley fremfører den ypperlig. Som nevnt ligger Kiss nå i et popa landskap, hvilket kler stemmen til Stanley veldig godt.

Enda bedre blir det når nydelige «Shandi» følger, og med det slår fellesskapet Stanley/Poncia ut i full blomst på komponeringssiden. Undertegnede vil da også ofte påstå at dette er Kiss’ beste låt, og det hele er bare så flott produsert. Spiders Holly Knight – som etter hvert skulle bli en av popens og rockens store låtskriverne, med bidrag for blant andre Kiss – spiller for øvrig tangenter på låta. Dermed bidrar altså to medlemmer fra Spider på skiva, hvilket enkelt kan forklares med at Kiss og Spider delte management.

Skandinavisk singel.

Etter to suverene bidrag fra Stanley er det Ace Frehleys tur, og han skrevet hele tre låter til plata. En rekord for ham, og alle tre står seg fortsatt sterkt. «Talk To Me» er den sterkeste av disse, og denne godlåta – løfta frem av blant annet Figs ypperlige tromming – ble da også valgt som en av singlene fra albumet. Med «Two Sides Of The Coin» forteller Frehley så om opplevelsene med groupies, hvilket også er særdeles vellykka.

Gene Simmons er også på sitt definitivt mest popa på «Unmasked», og med det leverer demonen noe av sitt absolutt beste materiale. Mannens første bidrag på plata er den suverene «Naked City», som er skrevet i fellesskap med Balance- og tidvis innleid Kiss-gitarist Bob Kulick, Balance-vokalist Peppy Castro, og Poncia.

Posteren som fulgte med «Unmasked»-LP-en.

Simmons treffer også veldig godt med «She’s So European», ei låt mannen også har valgt å plukke frem på sine solokonserter i senere tid. Igjen treffer Gene godt på melodisiden, men så er det som sagt nettopp låtkvalitetene som gjør «Unmasked» til det spesielle albumet det er.

Dette gjør selvfølgelig også at melodisnekker Stanley er i sitt definitive ess på plata. «What Makes The World Go Round» er catchy og god, men det er med «Tomorrow» stjernegutten igjen treffer innertieren på en måte bare han klarer. Gitarene og Figs tromming innleder godbiten, før lytteren blir dratt med inn i særdeles melodiske vers, som toppes med et fengende refreng, og etter hvert taktfast klapping. Arrangementsmessig bys det altså på detaljer også. Dette er Stanley på sitt ypperste.

Meksikansk EP.

Mannen drar seg så over i det litt funky med «Easy As It Seems», samtidig er det igjen veldig popa. Keyboards spiller også en vesentlig rolle i lydbildet, og veien er lang til «Love Gun». Trivelighetsfaktoren er uansett stor. Det er for øvrig et funk-element i bassinga også når Frehley følger på med den ellers riffbaserte «Torpedo Girl», og med det understreker gitaristen at han som låtskriver var i form på denne tiden.

Simmons avslutter det hele med «You’re All That I Want», som må sies å være albumets svakeste spor, men uten at denne heller er dårlig. Igjen er Poncia medkomponist, og det skal nok poengteres at nettopp denne mannen – som blant annet jobba mye med Ringo Starr på syttitallet – må få mye av æra for hvor bra «Unmasked» er. I tillegg til å ha produsert skiva, er han kreditert som medkomponist på åtte av platas elleve spor – Frehley er det eneste Kiss-medlemmet som har komponert uten Poncias hjelp på skiva – hvilket understreker hvor involvert Vini var.

Kiss, med Eric Carr, i 1980.

Med «Unmasked» innleda Kiss også det undertegnede ser på som bandets gullperiode, der denne sekserskiva ble fulgt opp av to andre – men samtidig musikalsk helt forskjellige – fulltreffere i form av «(Music From) The Elder» og «Creatures Of The Night». Samtidig markerte «Unmasked» et farvel med Peter Criss – han er med i videoen til «Shandi» – som ble erstatta av Eric Carr for den påfølgende turneen, som tok bandet til Norge for første gang.

Jan Dahle

Reklamer
Den andre siden av mynten