Tilbake til Eden

Til tonene av 38 Specials «Special Forces» gikk turen i dag ut døra, men ikke den vanlige veien oppover Romsås. Nei, i dag skulle man prøve noe nytt, og grusveien inn til venstre bare litt oppi bakken skulle utforskes. Der kom man ikke langt, men på samme sted som veien ble stengt med en port gikk det en sti til høyre. Dette var som man håpte på, en sti som muligens kunne før meg opp Badedammen, uten at jeg måtte gå opp forbi kirka.

Stien er bred og fin, og ikke langt inn kommer jeg til et sted som har skremmende god utsikt over Grorud og Ammerud. Kroppen nekter selvfølgelig å bevege seg i nærheten av kanten, og det hele er så ubehagelig at det føles tryggest å fortsette innover stien. Tryggest? Ja, det er også en måte å si det på, der det føles som om man balanserer på stupet til enhver tid, og kroppen inntar den sedvanlige holdninga den får i slike situasjoner, med en omkring 45 graders helling vekk fra kanten. Dette må være litt av det syn for de som eventuelt skulle observere undertegnede nærmere en høy kant enn ca. 50 meter.

Med friskt mot fortsetter uansett turen, og etter hvert blir stien smalere, før det blir klatring ned i et juv, for så å oppdage at det blir enda skumlere klatring opp igjen. Med tanke på hvor pinlig det eventuelt måtte bli å tilkalle Grorud alpine redningsgruppe, blir valget om å snu tatt. Deretter begynner en klatring oppover, for på den måten forhåpentligvis å finne en gangbar sti videre. Nå vasser jeg i skog og kratt, og det slår meg at jeg kanskje ikke akkurat er en stifinner, men derimot en stiroteborter.

Jeg finner likevel en ny sti som jeg følger oppover, og plutselig går det igjen opp for meg at jeg har musikk på øra. I høydeangstens traumatiske verden kunne det like gjerne vært frijazz fra helvete som hadde stått på, for her har det ikke vært tid til å lytte samtidig som man har klamra seg til kvister og røtter. Nå, godt inne i skogen, kan man derimot lytte til fortreffelige 38 Special igjen, og plutselig ser jeg en lysning i skogen. Hva er dette? Jo da, en parkeringsplass i skogen rett bak kirka. Nok en gang har jeg gått omveienes mor.

Etter hvert er jeg dermed inne på den vanlige veien ned til Badedammen, og ved enden av pytten må ny musikk finnes frem. Nå blir det Splitimage og deres ypperlige «Addicted To Chaos». Her snakker vi om særdeles fengende power pop, og skiva er muligens den norske utgivelsen som har blitt spilt mest hos undertegnede de siste 15 åra. Det er direkte trist at det skulle bli med kun denne plata.

Mens jeg nyter herligheten som strømmer inn i øra går turen opp mot Steinbruvann, og planen er egentlig å finne en bakvei opp til Røverkollen, men så ser jeg plutselig et skilt, og lar meg lede ut i fristelsen (burde jeg ikke snart lære?). Skiltet peker blant annet i retning av Lilloseter, og nå som sommeren snart er over har de jo åpent. Skiltet sier ingenting om hvor langt det er, men påpeker derimot at dette er en «natursti». «Natursti», hva vil det si, undrer denne ikke alltid like glade vandreren. Er det et penere ord for «bring egen motorsag og dynamitt om du vil gjennom skogen»?

Det er bare en måte å finne ut av det på, og innover i skogen bærer det. Stien er bred og fin, om litt steinete. Skeptisk blir man likevel når DNT har valgt å spare på rødmalinga, og det er lenge siden man har sett ringer rundt trærne. Til tonene av den suverene «My Shades» føler man uansett trygghet, og etter hvert ser man igjen skilt som sier at man er på rett vei. Først kommer man uansett til Aurevann, og uten skilting blir spørsmålet om man skal gå på høyre eller venstre side av kulpen. Mine tanker sier at venstre virker mest fornuftig, men tankene har ført meg på villspor før.

Jeg drister meg til å spørre et par som kommer traskende, og til tross for at jeg har en generell tillit til mennesker som er på linje med Jerrys gjennomsnittelige tillit til Tom, velger jeg å følge deres råd om å gå på venstre side av vannet. Nå er det også tid for nytt musikkbytte, men man holder seg i den feminine verden, og med det denne karens definitive kvinnelige favoritt, Toyah. «The Changeling» er albumet, og dermed er det bare å nyte turen over tre demninger – i likhet med mange av vanna rundt i området er også Aurevann delvis menneskeskapt – og så opp en bratt skrent, der naturens sherpaer har slurva med trinnbygginga.

Videre innover i skogen går det smertefritt, og etter hvert treffer jeg på grusveien som går opp til Lilloseter. Der vanker det Sandwich og kald Pepsi, og mens jeg sitter der på en benk i skyggen må jeg si at livet nesten er levelig. Is, brus, Toyah, og sommer. Det kan jo nesten ikke bli bedre. I det «Brave New World» toner ute, og Toyah skiftes ut med Damn Yankees’ «Don’t Tread», tas avgjørelsen om at veien tilbake mot sivilisasjonen skal gå langs grusveien. Det har vært nok jungelvandring nå.

Det skjer lite mens man går langs planerte veier, der man i motsetning til på kronglete stier slipper å se hvor man plasserer potene for å unngå beinbrudd og påtråkking av orm eller ekorn. Et eksemplar av sistnevnte art har blitt observert i dag, og den hadde ei svær kongle i kjeften. Hadde det vært nøtter i området hadde dyret kanskje vært «nuts», hvilket for øvrig hadde plassert det i samme kategori som et av medlemmene i Damn Yankees. Med så god musikk kan man uansett leve med at 25 prosent av bandet venter på plass på kokohjemmet.

Nederst i Steinbruvann blir det tid for ei pause på en benk, før de fordømte yankeene blir bytta ut med norske Money Talks. Denne brødreduoen hadde i en rettferdig verden vært den store pop-sensasjonen i 1990, men verden er som kjent ikke rettferdig. Singelen «Brave Young Boy» burde også stått igjen som en av de definitive norske hitene. Låta er ultracatchy, der den kan høres litt ut som om U2 møter a-ha møter Thin Lizzy som blir banka inn i Money Talks-kverna. Med sånn musikk er det trivelig å tusle det siste stykket hjem.

Jan Dahle

Reklamer
Tilbake til Eden