VG har i flere artikler de siste dagene tatt for seg de stadig vanskeligere forholdene pressa har for å dekke konserter, ved at flere og flere artister innfører fullstendig fotoforbud nettopp for presse. I disse dager er dette høyaktuelt for blant andre Britney Spears og Øya-artister som Arctic Monkeys og Kendrick Lamar. VG valgte da også å be publikum sende inn sine bilder fra sistnevntes konsert, slik at avisa skulle kunne gjøre en best mulig jobb med å formidle det som skjer i Tøyenparken.

Vanskelighetene rundt det å være konsertfotograf har bare blitt større og større etter som åra har gått. For å sette det hele på spissen pleier da også undertegnede å si at om Osama bin Laden hadde dukka opp i New Yorks gater 12. september 2001, hadde han sannsynligvis fått bedre mottakelse enn en konsertfotograf på jobb.

Etter hvert som tiden har gått har fotokontrakter blitt mer og mer vanlig. I begynnelsen gikk disse i hovedsak ut på at man ikke skulle publisere bildene i andre publikasjoner enn den man var akkreditert for, og at bildene dermed ikke skulle selges. Dette var i og for seg greit nok, men det skulle bli verre.

Slik kontrakthelvete har utvikla seg blir man i dag gjerne servert en kontrakt som sier at den aktuelle artisten eier rettighetene til bildene dine i hele universet – ja, det står faktisk universet i enkelte kontrakter – og at artistene dermed vederlagsfritt skal kunne bruke for eksempel mine bilder, uten at jeg selv kan bruke bildene mer enn én gang i forbindelse med den spesifikke konsertanmeldelsen. Dette er selvfølgelig helt uholdbart.

Nå ser vi videreutviklinga av dette ved at flere og flere artister har fullstendig fotoforbud for presse, samtidig som de etter konsertene gjerne tilbyr et par bilder tatt av deres egen hoffotograf. Dette var for eksempel måten Ozzy Osbourne gjorde det på i sommer. På denne måten tar artistene kontroll, og artistenes propagandamaskineri forsikrer seg om at kun akkurat det de vil at offentligheten skal få med seg kan publiseres.

Det ironiske med det hele er så at med dagens telefonteknologi står 90 prosent av publikum og filmer og knipser, mens det altså er krise om en avisfotograf tar noen bilder. Skjønn det, den som kan. I gamle dager kunne argumentet om at fotografene kunne tjene penger på å selge bilder til for eksempel fansen brukes, men i dag finnes det vel ingen fans som vil kjøpe bilder når de likevel tar sine egne, eller finner uhorvelige mengder med bilder på nett.

Undertegnede har som et resultat av vanskelighetene rundt det å ta bilder på større konserter så godt som helt slutta med det. Med unntak av småsteder som puber og lignende, der det ikke er fotorestriksjoner, tar jeg i dag kun bilder på festivaler, eller når artistene gir meg all access-pass. Jeg har for eksempel ikke tatt bilder i Oslo Spektrum siden Iron Maiden besøkte lokalet sommeren 2005.

Dette fordi artistenes eller vaktenes paranoia tar overhånd, og man som fotograf ender opp med å gå glipp av et par låter mens man blir ført ut bakveien for å levere fra seg kameraet. Når man samtidig er anmelder blir dette problematisk, for som anmelder vil jeg se hele konserten. Det evige spørsmålet er hvilken skade det kan gjøre om fotografen går ut i salen med kameraet etter sine tre låter i fotopiten. Ingen har noen gang klart å gi meg et godt svar på det.

På festivaler blir det selvfølgelig umulig å samle inn kameraer etter tre låter, da fotografen gjerne skal videre til neste scene. Dette forklarer altså hvorfor undertegnede tar bilder på festivaler, men ikke andre større konserter. Det skal likevel påpekes at denne fotografen klarte å komme i klammeri med vaktene på Øyafestivalen i 2004, da jeg fra publikum drista meg til å ta noen bilder av Backstreet Girls med gjester, etter tredje låt. Ja, jeg var en lovbryter, men jeg tviler sterkt på at Petter Baarli og gutta hadde et problem med det.

Vanskelighetene man står overfor kan godt beskrives med opplevelsene fra en av de årlige konsertene med Stage Dolls og Return på Sentrum Scene for noen år siden. Disse to bandene spiller sammenhengende, og dermed får man altså ikke den sedvanlige pausa mellom orkestrene, hvilket gjør det særdeles komplisert når kameraet må leveres til oppbevaring mellom bandene.

Man fikk som typisk er ta bilder under Returns tre første låter, så måtte man inn i gangen bak scena for å levere fra seg kameraet. Deretter kunne man gå ut i salen for å se Return, men på et gitt tidspunkt skulle man inn i gangen for å få tilbake kameraet, og da ende opp med å skulle stå der under flere Return-låter i påvente av at Stage Dolls skulle entre scena. Etter tre låter med Stage Dolls bar det så igjen inn i gangen for å avlevere kameraet. Mens alt dette pågår ser man knapt scena for mobiltelefonene som filmer og tar bilder. Dette var siste gang jeg tok bilder på Sentrum Scene.

En annen historie som kan fortelles er fra da undertegnede var på Aerosmith i Stockholm i 1999, og det ikke var noen annen ordning for oppbevaring av kameraet enn at vaktene la det på sitt kontor til konserten var ferdig. Det var altså ingen mulighet til få tilbake kameraet før Steven Tyler & Co. hadde spilt siste tone, men denne fotografen måtte nå et nattog, og måtte derfor dra fra lokalet et par låter før konsertslutt. Dette hadde de ingen løsning på. Jeg fikk beskjed om enten å dra umiddelbart, eller vente til konserten var over.

Det var selvfølgelig nytteløst å argumentere for at det umulig kunne gjøre noen om jeg tok med kameraet opp på tribunen, og vaktas svar var bare «Tenk om det skulle skje noe». På spørsmål om hva som kunne skje om jeg satt med kameraet i sekken på tribunen hadde han selvfølgelig ikke noe godt svar. Resultatet ble uansett til slutt at vakta fulgte meg til Globens garderobe, der jeg måtte levere fra meg kameraet (som jeg selvfølgelig bare kunne henta igjen tre minutter senere) hos noen som garantert ikke ville påtatt seg det eventuelle økonomiske ansvaret om kameraet ble borte eller ødelagt.

Samtidig som det tydeligvis er fare for armageddon om en fotograf står i salen med et kamera fra fjerde låt og utover – eller som det nå har blitt, i det hele tatt tar bilder av enkelte artister – står altså 7.000 personer i Oslo Spektrum, inkludert hele første rad, og filmer og tar bilder konserten igjennom. Det var da også denne idiotien VG ville utnytte da de oppfordra fansen om å sende inn sine bilder av Kendrick Lamar, men nå ser det derimot ut som om avisa har valgt sin egen fotograf på gardintrapp utenfor festivalområdet. Man ser helt klart en viss humor i det, samtidig som man egentlig ikke kan annet enn å riste oppgitt på hodet.

Jan Dahle