Wonderworld «III»
Sliptrick

Wonderworld er en tradisjonell power trio, som byr på tung rock av det klassiske slaget. Gutta, som har et felles utgangspunkt i Ken Hensleys Live Fire, har holdt det gående noen år, og er – som tittelen indikerer – fremme ved sitt tredje album. For de som kjenner bandet er det dermed bare å lene seg tilbake og nyte en ny dose av det forventa.

Som tidligere handler dette mye om Ken Ingwersens gitarer, der han strør om seg med fete riff og gode soloer. Mannen riffer da også i gang «III» når «Background Noise» åpner plata. Italienske Roberto Tiranti, synger som alltid godt, uten at han ved første lytt tilsynelatende har de mest catchy melodiene å fremføre denne gangen. Håndverket er uansett solid, og låtene setter seg bedre og bedre ved gjentatte lyttinger.

Noen spor slår uansett umiddelbart, og den lett spretne og litt luftige «Crying Out For Freedom» er ei slik låt. Også «Big Word», med sine Mr. Big-elementer, sitter godt i øregangene, mens «A Mountain Left To Climb» vinner både på godt riffdriv, og på sterk melodibruk i roligere partier. «Rebellion» byr på sin side på god dynamikk, gode basspartier fra Tiranti, og flott solospill fra Ingwersen.

Foruten den faste 66 prosent norske trioen utvides bandet med nok en italiener på noen kutt når Alessandro Del Vecchio entrer studioet for å legge orgel på blant andre «Stormy Night». Dette skaper variasjon til Wonderworld-uttrykket. Tangentisten dukker også opp i den fine balladen «The Last Frontier», der Ingwersen byr på røffe David Gilmour-elementer i solopartiet.

Den mer bluesa «Stay Away From Me» sitter også godt, og Wonderworld har i det hele tatt levert nok et sterkt album, som anbefales om du liker din rock tradisjonell og gitarbasert.

Jan Dahle