Kiss «(Music From) The Elder»

Det er tid for en ny serie, «Bedre enn sitt rykte», der undertegnede med ujevne mellomrom kommer til å trekke frem plater som har et ufortjent dårlig rykte. Det er da helt naturlig å begynne med Kiss’ «(Music From) The Elder», som stadig henges ut som bandets kalkun. Dette til tross har plata også en tilhengerskare som setter albumet svært høyt, og denne skribenten tilhører definitivt sistnevnte kategori.

Nå har vi her på Rock And Roll Dreams allerede vært innom Metallicas «Load» og «ReLoad», som godt kunne vært en del av denne serien, så sånn sett er det ikke første gang plater med dårlig rykte hylles på denne kanten av Internett. Tiden er uansett inne for å gjøre slike misforståtte utskudd i bands kataloger til et eget emne.

Når det gjelder Kiss’ «(Music From) The Elder» har denne gromplata alltid vært gjenstand for debatt blant Kiss-fansen, der noen – tilsynelatende stadig flere – ser ut til å sette albumet høyt, mens andre avskyr skiva som trollet avskyr sola. Ofte begrunnes kritikken med at dette ikke låter som Kiss, men denne skribenten mener det er viktigere om musikken treffer eller ikke, enn hvilket bandnavn som står på coveret.

Dermed spiller det ingen rolle om «(Music From) The Elder» låter som «Love Gun» eller ikke, akkurat som at det er uviktig at «Load» og «ReLoad» ikke minner det minste om «Master Of Puppets». God musikk er god musikk, uansett om et band tviholder på sitt eventuelt begrensa uttrykk, eller velger å gjøre et langt hopp til venstre.

Nå vil undertegnede også påstå at «(Music From) The Elder» kommer midt i Kiss’ gullepoke, som strekker seg fra 1980 til 1982. I denne perioden slapp bandet tre totalt forskjellige fullengdere – den popa «Unmasked», den mer eksperimentelle «(Music From) The Elder», og sin retur til hard rock i form av «Creatures Of The Night» – som alle lager mos av så godt som hele syttitallskatalogen.

Det var likevel motstand mot «(Music From) The Elder», blant annet fra plateselskapets side. Dette resulterte i at plata ble omstrukturert i siste liten, blant annet for å legge «The Oath» – bandets til da kanskje hardeste låt – først på side 1. Dette i et håp om ikke å skremme vekk fansen, som opprinnelig skulle hørt orkesterbiten «Fanfare» som åpning på plata. Japanerne fikk likevel skiva med opprinnelig tiltenkt låtrekkefølge, men samtidig gikk de glipp av instrumentalen «Escape From The Island» i soloppgangens land.

For å skape «(Music From) The Elder» ble Bob Ezrin, som hadde hatt stor suksess som Kiss-produsent på «Destroyer» fem år tidligere, hyra inn for å sitte bak spakene. Superprodusenten hadde i 1979 gjort furore med Pink Floyds «The Wall», noe som nok var med på å gjøre Ezrin til et naturlig valg når Kiss nå skulle gjøre sin konseptplate. Kiss har alltid fulgt tett på trendene, og det skal vel ikke utelukkes at nettopp suksessen til «The Wall» var blant grunnene til at Kiss valgte å gå i denne retningen i 1981.

Riktignok har historien om gutten som ble plukka ut av «Eldrerådet» for å redde verden aldri gitt noen mening, men ei konseptplate ble «(Music From) The Elder» likevel. Akkurat som med «The Wall» var det for øvrig også planer om en film, men det prosjektet ble det aldri noe av. Dette mest sannsynlig fordi plata ble en kommersiell katastrofe.

Som typisk er for Kiss når noe ikke blir en kommersiell suksess, har Paul Stanley og Gene Simmons tatt avstand fra «(Music From) The Elder» i ettertid, men så måler altså disse gutta i all hovedsak kvalitet i salgstall. Snakk om å være uten ryggrad.

Stanley er jo også mannen som har forsvart Kiss’ lite varierte setlister med påstanden «Det er en grunn til at obskure låter er obskure», og har med det på mange måter sagt rett ut at han mener alt som ikke er å regne som «klassikere» suger balle. Dette i kontrast til for eksempel et band som Toto, som fyller opp setlista på den pågående jubileumsturneen med det de selv omtaler som «deep cuts».

Men, tilbake til «(Music From) The Elder». Gitarist Ace Frehley var imot prosjektet den gang skiva ble spilt inn, og har sånn sett mer verdighet i behold enn Kiss’ to bandledere når det gjelder dette albumet. Eric Carr var på sin side så fersk bak trommene at han nok hadde lite han skulle sagt, men at han hadde et ønske om å gjøre noe tyngre virker klart.

Når vi nå skal se på «(Music From) The Elder» er det naturlig å forholde seg til remasteren fra 1997, der vi altså fikk albumet slik det egentlig var ment å være. Dette gir en helt annen musikalsk oppbygning enn den versjonen som ble sluppet i 1981, samtidig som historien skal bli bedre fortalt.

Dermed åpner det hele med platas overture, «Fanfare», som er en liten sak fremført av The American Symphony Orchestra og et forsiktig munkekor. Orkestrering blir da også et vesentlig element på albumet, der arrangementene er gjort av Michael Kamen og Bob Ezrin, akkurat slik de er på «The Wall».

Det sklir over i «Just A Boy» som åpner forsiktig før det blir litt mer storslått, med falsettvokal fra Paul Stanley. Bruken av dynamikk skaper dramatikk i ei relativt kort låt som følges av «Odyssey». Denne er for øvrig er skrevet av Tony Powers, som slapp sin versjon i 1984 på EP-en «Don’t Nobody Move, This Is A Heist». Til tross for å være skrevet av en utenforstående glir «Odyssey» godt inn i helheten på «Music From) The Elder», hvilket tyder på at dette kan ha vært et bestillingsverk.

Når det gjelder Stanleys vokal bærer den hint om en mann som kunne ha ambisjoner om å gjøre «The Phantom Of The Opera» – som ennå ikke var skrevet av Andrew Lloyd Webber – 18 år senere. Samtidig gjør orkestreringa og herlige gitarpartier «Odyssey» til en fulltreffer, som i likhet med resten av plata vinner mye på nettopp superb arrangering, fremførelse, og produksjon.

Når Gene Simmons gjør sin inntreden på skiva er det med den riffbaserte «Only You» – som han skulle hente frem igjen da han produserte Doros «Doro» i 1990 – der han vokalmessig ligger i nærheten av uttrykket på soloplata fra 1978. Dette er en midtempo og smårocka sak, der det igjen – i typisk musikalånd – kommer returnerende musikalske biter fra «Just A Boy», som står i kontrast til den påfølgende «Under The Rose».

Sistnevnte er skrevet av Simmons og Eric Carr, og er en ballade som bygger seg opp til det storslåtte og pompøse med store koringer. Nettopp pompøsiteten er også noe av det bandet treffer med på «(Music From) The Elder» – så kan jo ikke musikk bli for pompøs heller, da – og igjen er vi dermed inne på arrangeringa, og hvor fortreffelig denne er utført gjennom hele plata.

Ace Frehley er minimalt involvert på det som skulle bli gitaristens siste studioplate med Kiss på 17 år, men han leverer glimrende når han trår til med den rocka «Dark Light». I tillegg til å stå for vokalen byr mannen her på en gitarsolo som er heftigere enn det meste annet han har gjort, og nærmere shredding enn dette kommer ikke Frehley. Dermed blir dette et solid farvel til gitaristen i Kiss-sammenheng, men han har også et lite bidrag til å by på mot slutten av «(Music From) The Elder».

I den grad plata står igjen med ei låt som har et visst klassikerpreg utenfor disippelmiljøet må det være «A World Without Heroes», som er en aldeles fenomenal ballade, fremført av Gene Simmons. Her er for øvrig også Lou Reed kreditert som låtskriver, selv om bidraget visstnok er minimalt, og Stanley gjør en fin solo. Sjokket var for øvrig stort da vi tidlig i 1982 så videoen på NRKs Flimra, og den avslutta med Gene som felte en tåre. Demonen var ikke lenger like tøff.

Som tidligere nevnt åpna 1981-versjonen av skiva med «The Oath», men når vi nå har den opprinnelige låtrekkefølga på CD kommer altså denne gromlåta sent på plata. Her snakker vi om Kiss på sitt tøffeste, der det hele er tungt, småhardt, og gitarbasert, samtidig som det er plass til dynamikk som veksler mellom det litt følsomme og en Eric Carr som fører doble basstrommer inn i Kiss. Dette er Stanley på sitt beste, og han skulle videreføre det tyngre uttrykket på «Creatures Of The Night».

«Mr. Blackwell» er nok en tøff sak, med et smådystert musikalsk preg, som er skrevet i fellesskap mellom Simmons og Reed. Det er et småseigt riff som driver mye av låta, som er ganske så spennende musikalsk sett, men plata i sin helhet er da også veldig interessant lytting, selv 38 år senere.

Instrumentalen «Escape From The Island» glir rett over fra «Mr. Blackwell», og dette er nok et Frehley-bidrag, men også Carr er veldig involvert. Vi er her også inne på noe som er nært beslekta med «Carr Jam 1981» og «Breakout» – sistnevnte fra den første «Frehley’s Comet»-skiva – og som småenergisk instrumental er denne god, der Carr også får lagt inn en liten solosekvens.

Finalen på «(Music From) The Elder» er «I» – som i likhet med «A World Without Heroes» ble sluppet som singel – og her får vi duett mellom Stanley og Simmons i ei relativt rocka låt, som igjen er en fulltreffer, der den avslutter med albumets eneste dialog i form av «Eldrerådet» som diskuterer om hovedpersonen har bestått testen. Det påstås at mer dialog var planlagt for plata, og nettopp det kunne kanskje gjort historien klarere, men «(Music From) The Elder» er uansett fullkommen som den er. Faktisk så fullkommen at undertegnede vil påstå den er Kiss’ nest beste studioplate.

Jan Dahle

Kiss «(Music From) The Elder»