I finally found my way

Etter forrige tur ble man stående igjen med en del ubesvarte spørsmål. Lusevasan har tilsynelatende forsvunnet fra jordas overflate. Brødrene Dal kaster muligens spektralsteiner etter undertegnede, og samtidig vet ingen hvor jeg egentlig har vært. Stadig like forvirra? Ikke etter dagens episode av «Ut på tur, alltid sur».

Målet er klart i det jeg setter på Magic Pies «Fragments Of The 5th Element», og begynner turen oppover mot kirka. I dag skal Lusevasan nås. Jeg har kommet frem til at jeg skal forsøke en ny vei for å komme dit, så planene er klare. I dag skal ingenting stoppe meg. Ekspedisjon Lusevasan skal fullføres, og kanskje jeg til og med skal nå Bleiktjern.

Før jeg kommer så langt skal også mysteriet om hvor jeg faktisk var i forrige uke avklares. Jeg går uansett den vante veien ned mot Steinbruvannet mens østfoldingene i Magic Pie proger seg gjennom sitt kommende album, og ved enden av vannet går jeg inn til venstre, mot Stokkevann, som ligger bare noen meter inne i skogen.

Etter å ha sett på kart etter forrige hjemkomst ble konklusjonen at det måtte ha vært ved den pytten jeg hadde vært, og når jeg nå ser vannet fra den andre enden er jeg enig med meg selv. Sånn går det når man, som i fjor, ikke har kart ell kompass, noe som tydeligvis fortsatt er jævlig dumt. Selv om det kanskje kan virke sånn er jeg uansett ikke helt inne i hallinguniverset, og treffer verken Birgjit Lien eller gamle Bryn på veien, eller roter meg helt opp i Leveld.

Litt borti Den kongelige Bergensvei byttes rykende fersk Magic Pie ut med et tilbakeblikk til det sene åttitall i form av Lillian Axe og deres «Love + War». Nå skal det sies at det gikk et par år før undertegnede oppdaga denne godbiten, og når det skjedde var det på – passende nok med tanke på hvor jeg nå er på vei – Lusa Lotte’s Pøbb, et trivelig vannhull der rockefolket hadde tilhold på første halvdel av nittitallet.

Jeg passerer stien der jeg gikk inn ved forrige forsøk på å nå Lusevasan, og legger samtidig merke til at skiltet fra i fjor, der det sto «Lusevasan 0,7 kilometer» ikke henger der. Hah, var det ikke det jeg tenkte, det skiltet skulle aldri stått der, for det kan jo umulig stemme. Etter å ha lagt planene for dagen var uansett tanken å gå forbi Romstjern, og så innover i skogen et sted etter den dammen.

Tanken var også å ta en hvil ved Romstjern, men der er det tiden for familieutflukter, og rasteplassen er opptatt. Det var kanskje ingen god ide å gå ut på en lørdag, når man helst vil ha skogen for seg selv. Dermed er det bare å traske videre til tonene av Lillian Axe, frem til jeg finner en bred fin sti innover i skogen. Jeg ser på skiltene, og der står det «Lusevasan 0,7 kilometer». Ja vel, noen morer seg med å flytte på skiltet, tenker jeg, mens jeg nekter for at jeg på noe tidspunkt kan ha gjort en feil. Jeg er tross alt en mester i å finne frem i skogen, og til å følge skilt (og bruksanvisninger).

Etter hvert som jeg går innover i skogen begynner dette å se mer og mer kjent ut. Var det faktisk her jeg var i fjor, da jeg gikk og gikk uten å komme frem til målet, for så å snu, prøve en ny sti, og da komme ned til det som vi ikke lenger tror var Lusevasan? Jo da, dette ser utrolig kjent ut, og jeg bestemmer meg for ikke å snu, men bare fortsette innover i skogen. Ikke mange meterne fra der jeg snudde i fjor ser jeg så vann.

Jeg befinner meg nå i motsatt ende av vannet i forhold til der jeg tilsynelatende var i fjor, og for å finne ut om jeg virkelig har vært her før må jeg dermed finne veien til vannets andre ende. For å komme dit må en kronglete sti, med flere tilfeller av utlagte stokker over myrområder, forseres. Spørsmålet er uansett om dette er Lusevasan. Med tanke på undertegnedes evne til å være på villspor kan det jo like gjerne være Mjøsa, eller Mjøsen som det heter om du kommer fra andre kanten av byen.

Vel fremme kan jeg slå fast at, selv om dette er til forveksling likt Stokkevann, er dette faktisk samme sted jeg var i fjor. Jeg stavrer meg så tilbake langs den stokkete stien, er utrolig fornøyd med meg selv siden jeg mestrer det å balansere på stokkene, og føler mest for å gi meg selv et velfortjent klapp på skulderen. Plutselig står jeg så med myr til knes. Så mye for balansekunstene.

Tilbake til øvre del av vannet dumper jeg borti en plankebit der det står «Stolpejakten», og mens jeg lurer på hva dette er kommer det ei dame som tydeligvis er der for å oppsøke nettopp planken. Hun forteller at dette er en slags orienteringstur, og viser meg løypa på telefonen. Hun skal videre til Bleiktjern, og kan samtidig bekrefte at jeg faktisk er ved Lusevasan. Konklusjonen er egentlig den samme som da jeg var her i fjor, at dette ikke er mye å trakte etter. Sannelig godt jeg ikke drikker kaffe.

Jeg går videre innover mot Bleiktjern, hvilket betyr mer balansering på stokker, og opp en bratt skrent fra Lusevasan. Midt inne i den mørkeste skogen har så Lillian Axe spilt fra seg, og siden jeg nå på alle måter er så langt fra Studio 54 som det er mulig å komme, passer det selvfølgelig med litt disco fra Sister Sledges «We Are Family». God musikk er god musikk enten den spilles på New Yorks hippeste nattklubb på slutten av syttitallet, eller i de dype norske skoger 40 år senere.

Stien er småkronglete, og det veksler mellom blå og rød merking, men jeg trasker videre med freidig mot, og der ser jeg vann igjen. All logikk tilsier at denne karen har nådd Bleiktjern. Det er fortsatt ingen grunn til å bli kaffedrikker, men jeg er fornøyd med meg selv, der jeg nå har nådd målet fra forrige tur. Dermed er også de fleste spørsmål besvart. Både Lusevasan og Bleiktjern eksisterer, og Gaus, Roms og Brumund er muligens langt unna, på tur langs Overfloden.

Spørsmålet nå er hvor turen går videre. Tilbake samme vei virker litt kjedelig, men dama som hadde vist meg løypa til Stolpejakten hadde pekt ut at turen hennes gikk videre mot Lomtjern og Aurevann. Jeg var ved sistnevnte i fjor, og tenker at dette kan jo være ei aktuell rute også for meg. Jeg glemmer selvfølgelig i farta at jeg har en gullfisks evne til å memorere kart, og begynner på en sti som definitivt ikke består av sandalunderlag. Gode tursko er som kart og kompass – eller GPS i vår moderne verden – og altså ikkeeksisterende for denne villmannen.

Jeg finner likevel Lomtjern rimelig greit, og går samtidig på nok en av stolpene, så igjen begynner jeg å tro på mine orienteringsevner. Mens jeg og dumtelefonen forsøker å forevige denne stolpen kommer nok en av Stolpejaktens deltakere, og skogen begynner å føles som Oxford Street. Også denne dama er uansett riktig hyggelig, og jeg begynner nesten å få troa på at verden består av annet enn forferdelige mennesker. En titt på Internett skal nok få meg tilbake på andre tanker.

Nå er tanken å gå videre mot Aurevann, men retningen sola står i gir meg kjapt en følelse av at jeg nok ikke er på vei dit. Jeg velger uansett å følge den blåmerka stien, og midt inne i skogen dukker det så opp et skilt der det pekes i retning av Romsås. For en gangs skyld seirer fornuften, og valget å gå i retning hjemmet blir tatt. Stien er bred og fin, og Bernard Edwards byr på herlig, groovy bassing mens jeg tasser av gårde.

Et skilt forteller meg at jeg er på vei inn i Slattumsrøa naturreservat, og samtidig er det tid for ny musikk. Nå er det Perfect Crimes «Blonde On Blonde» det skal lyttes til, mens jeg går på stier med varierende fremkommelighet. Plata er ei perle innen melodisk rock, på grensa til AOR, og for alle som liker Bente Smaaviks stemme er dette den ultimate utgivelsen.

Det blir brått veldig bratt, og jeg ser at ved enden av skrenten er det et vann. Spørsmålet som stilles på vei ned er hvilket vann dette kan være. Aurevann er utelukka, for jeg har gått alt for mye i østlig retning til at det kan være innenfor rekkevidde. Det viser seg så at jeg befinner meg i den innerste delen av Romstjern, og da blir det enkelt å følge stien ned mot grusveien. Det betyr også at jeg kommer ned langs stien som i forrige uke ikke førte meg til Lusevasan. Ja, det er nesten så jeg blir forvirra selv.

Med det er også dagens begivenheter på mange måter over. Nå handler det bare om å komme seg hjem, ned langs Steinbruvannet, kjapt bortom Badedammen, og så oppover i skogen mot kirka. Her må ny musikk til, og med kort vei hjem er et fullt album utelukka, så da plukker man frem de fire nye låtene på Totos «Past To Present 1977-1990». Konklusjonen blir igjen at den kortvarige Jean-Michel Byron-perioden ikke en højdare i bandets karriere, selv om «Animal» sitter greit.

Jan Dahle

Reklamer
I finally found my way