Når sola skinner, ingen plater skal anmeldes, og heller ikke noe annet spesielt må gjøres, da passer det med nok en skogstur. I dag er uansett planen en relativt rolig utflukt, uten utforsking av områder som ikke har følt menneskeføtter på flere mannsaldre. Dermed handler det i dag mest om musikken.

For å minnes et av sommerens beste konsertøyeblikk er det Gyllene Tiders «Konstpaus» som akkompagnerer turen oppover Romsås, og til en forandring skal jeg i dag ikke forbi kirka, men heller gå opp mot Røverkollen. Jeg velger stien oppover bakkene, samtidig som det bare er å konstatere at Gessles menn kunne lage flott musikk også på nittitallet.

Med sterke og varierte lårer som den biografiske «Småstad», den mer rocka «Vandrande Man» – den må jo være beregna på undertegnede her og nå – den melodiske «Juni, Juli, Augusti», og den røffere «Ingen Går I Ringen», er svenskene like gode som på første halvdel av åttitallet. Når man er kommet frem til sistnevnte spor har jeg for øvrig sittet en liten stund på en benk på Røverkollen.

Jeg har nemlig bestemt meg for at i dag skal jeg opp i utkikkstårnet, men på øverste trinn sitter det to jenter, og jeg føler at publikum er det siste jeg trenger når jeg skal bestige det ubestigelige. Samtidig føles det som om jentene håner meg, der de sitter som om det er den naturligste ting i verden å ha slått seg ned med klar sikt mot avgrunnen. Stemmene i hodet forteller meg at de også sikkert sitter og humrer for seg selv, der de morer seg med feigingen som hittil ikke har klart å ta seg opp i tårnet. Neida, jeg er ikke paranoid.

Like etter at jeg har bytta musikk, til tidenes kanskje beste plate, Meat Loafs «Bat Out Of Hell», kommer jentene seg ned, og forsvinner inn i skogen. Nå er kysten klar, og planen er like klar. Jeg skal rett og slett bare ta fart, komme meg kjapt opp trappa, uten å se meg tilbake. Hvordan jeg etterpå skal komme meg ned igjen? Nei, det får vi tar når den tid kommer. La oss nå konsentrere oss om ett problem om gangen.

Planen virker like sikker som en safe fra Franz Jäger, og jeg tar fart. Dette går strålende, jeg fyker opp trinna, helt til det er en halv runde igjen av trappa. Der er det bråstopp. Kroppen nekter å ta seg høyere, og mens knærne føles som gele er det bare å klamre seg fast til gelenderet, og stavre seg ned igjen. Da gikk det ikke denne gangen heller, til tross for Jim Steinmans fortreffelige toner som inspirasjon.

Etter denne nedturen av en tur opp er det bare å ta fatt på turen nedover fra Røverkollen, og i dag skal denne gjøres på knausens bakside. Det vil si at jeg skal ned omtrent samme rute som jeg gikk opp i fjor – den gang omverdenen muligens trodde de hørte en brunstig elg – og etter hvert skal det vise seg at ruta nok definitivt må betraktes som omtrentlig den samme, for stien deler seg ved flere anledninger. Dermed gås det på måfå, men så lenge jeg går nedover må jeg jo være på riktig vei.

Samtidig nyter man fenomenale låter som «You Took The Words Right Out Of My Mouth (Hot Summer Night)» og «Two Out Of Three Ain’t Bad», og det skal ikke utelukkes at folket borte på Skytta lurer på om den rabiate og brunsthylende elgen er tilbake i traktene. Det er også kanskje av det beste for undertegnede at jaktsesongen ikke har begynt ennå.

Ved hjelp av dette heldige sammentreffet kommer jeg meg trygt ned til nesten samme sted jeg gikk inni skogen i fjor, og har dermed unngått alle former for villspor. Dette er jo nesten kjedelig. Litt borti grusveien ser jeg så en sti inn til venstre. Dette kan ligne på en snarvei, og ingenting er jo mer klassisk i tursammenheng enn tankene «Dette må da være en snarvei».

Det går veldig bratt oppover, men jeg kommer meg opp skrenten, tasser noen meter videre, og er rett inne på veien jeg håpte stien var en snarvei til. Det er like før jeg begynner å gledesdanse til tonene av «Paradise By The Dashboard Light», for dette må da være første gang i denne vandrerens turhistorie at en antatt snarvei ikke har gått via Lundamo (der jeg så min første The Kids-konsert i 1990), Vinstra (der jeg så TNTs comeback i 2003), eller Biri (der Toto regjerte i 2010).

Borte ved Romstjern setter jeg meg og hviler et øyeblikk, samtidig som jeg ser at det også her står en stolpe fra Stolpejakten. Nå har også Meat Loaf gjort sitt, og Torstein Flaknes «Shoot The Moon» er neste musikalske post på programmet. På veien hjemover skjer det ikke mer spennende enn det at jeg observerer nok en stolpe, og jeg begynner å få følelsen av at jeg snart må ha sett dem alle, selv uten app eller kart.

Nede ved enden av Steinbruvannet er Flaknes suverene soloutflukt fremme ved «Big Wheels», ei låt så fenomenal at jeg bare må sette meg på en benk for å gi den en ekstra runde. I det hele tatt er «Shoot The Moon» en riktig godbit av et album, og på mange måter der Flakne ble voksen. Interessant er det også at denne kom i 1995, det samme året Morten Harket ga ut sin aldeles ypperlige «Wild Seed», og at flere av de involverte bidrar på begge platene, deriblant Flakne selv. Vi utroper herved 1995 til tidenes soloår innen norsk musikk.

Utover dette er det ikke mye å rope ut om på resten av turen, der jeg tar nok en snarvei inne i skogen opp mot kirka, men dette uten spenning da den aktuelle stien har blitt gått mange ganger. Riktignok i motsatt retning, men dette er uansett velkjente trakter, akkurat som bakkene ned gjennom Romsås.

Jan Dahle