I år kan Backstreet Girls feire 35 år med kompromissløs rock’n roll, og samtidig slipper kvartetten om noen uker «Normal Is Dangerous». Ingenting med dette bandet er uansett normalt, noe som blant annet kom frem da undertegnede i 2004 gjorde en lengre sak om orkesteret i forbindelse med 20-årsjubileet. Den aktuelle artikkelen – som sto på trykk i Scream Magazine #92 – er nå gravd frem fra arkivet, og presenteres her omtrent slik den sto på trykk den gang.

Backstreet Girls skulle være et kjent band for de fleste leserne, men noen er kanskje likevel litt usikre på bandets lange historie. I forbindelse med at gutta nylig markerte tjue år med rock’n roll, og at bandets fire første album nå endelig er reutgitt, er vel kanskje en liten historieleksjon på sin plass. I den anledning har vi fått gitarist, bandgrunnlegger og sceneblikkfang Petter Baarli til å ta en liten historisk gjennomgang av et langt rockeliv med oppturer, nedturer, personalproblemer, turneer, og i det hele tatt svett rock’n roll. Vi beveger oss først tilbake til syttitallet, der vår historie begynner.

– Da jeg bodde på Skedsmokorset spilte jeg først i noe vi kalte Sprøyters. Det var fetteren min og meg, og vi var tolv år gamle punkere. Senere starta min fetter Kjetil opp et band som het Slips på Jessheim, og da fikk jeg være med der. Johnny Rehab, som i dag spiller trommer i The Åsmunds var også med i Slips. Vi øvde to ganger i uka, og jeg måtte ta toget til Jessheim etter skola for å komme meg på øvingene. Det var i denne perioden jeg ble helt hekta på å spille gitar.

Petter beskriver musikken til Slips som dyster og tung punk, og som for de fleste unge band viste det seg vanskelig å komme noen vei. Det var først da syttitallet hadde blitt til ett nytt tiår ting endelig skulle begynne skje.

– Jeg og bror min ville starte et AC/DC-band, og vi fikk med oss en bassist fra Alvdal som het Svein Plassgård. Han hadde jævla mye utstyr siden han brukte alle pengene han tjente på alt fra bassgitarer og sanganlegg til PA og den slags. På vokal fikk vi med Anders Kronberg, en kompis av oss som i likhet med oss var stor AC/DC-fan. Bandet ble Riff Raff, og vi begynte å skrive egne låter innen AC/DC-tradisjonen.

Den store åpenbaringa for gutta var AC/DCs konsert i Chateau Neuf høsten 1980, og nå ble det alvor for Riff Raff. Konserter ble booka, og bandet nådde storbyen.

– Vi begynte å få varme opp for band som The Cut her i Oslo, og husker jeg ikke feil var den første Oslo-konserten på Venstres Hus i 1981. Det tok helt av, og vi blåste alle de vanskeligstilte banda i Oslo. Oslo hadde ikke hørt hardrock på den måten før. Du hadde band som Red og Bronx, men de var eldre og lå mer i Uriah Heep-gata, og var mer teknisk gode. Vi derimot spilte enkelt og hard, samtidig som vi kjørte litt show.

Petter gikk så langt at han til og med hadde skoleuniform, men denne ble klokelig nok droppa, og ble erstatta av jeans og t-skjorte. Tanken var å se ut som Malcolm, men spille som Angus. Det ble så en del konserter, og etter hvert spilte også Riff Raff inn ei plate som aldri har blitt utgitt.

– Den ligger vel fortsatt hos Geir Knutsen, som spilte inn plata. Blant låtene er «Boys In The City», som vi senere gjorde med Backstreet Girls. Det er nok mye banalt og rart på plata, men det er også to-tre fete låter der. Jeg husker vi spilte den inn med et mobilt studio i et jævla kaldt hus på Gjerdrum. Det hadde vært kult å funnet de tapene, slik at vi kan bruke noe i boksen (den aktuelle boksen så aldri dagens lys, JD 2019).

Da Kronberg, som Petter beskriver som en ganske streit type, gikk inn i militæret begynte Riff Raff og falle sammen. På en festival på Langøyene holdt bandet sin siste konsert, men ingen skulle på noen måte tro at det siste var hørt fra brødrene Baarli.

Året er 1984, og Petter Baarli har gjort Oslo-gutt av seg. Som om ikke det er nok begynner han også å få nye musikalske helter.

– Jeg ble mer og mer Johnny Thunders-fan, og dermed ble AC/DC dytta litt tilbake, og det ble mer New York Dolls. På denne tiden traff jeg også Tom Kristensen, og vi begynte å snakke om å starte opp et band. Jeg flytta inn hos ham, droppa ut av elektrolinja i Nittedal etter to år, og satsa alt på rocken.

Petters bror, B.T., var aktiv fotballspiller, og med en periode på ungdomslandslaget så det ut til å være en lovende karriere for ham, men han klarte heldigvis å slite seg løs fra idretten etter hvert.

– Han trente seks dager i uka, og spilte kamp den sjuende dagen. I tillegg gikk han på skole, men der sov han bare.

Petter på sin side har nå starta opp et band sammen med Tom, og inn på trommer kom først Pål «Krisa» Kristensen, Toms bror.

– Den første øvinga vår var på ei skole på Ekeberg, og da hadde vi tre låter. Det var ei låt fra The Boys, «Get It On» med T.Rex, også var det «Automobile» fra svenske Bitch Boys. Da var vi i gang, men vi måtte jo ha bassist også. Siden Pål var god musiker tenkte vi at han kunne spille bass, også fikk vi med Petter Hafstad på trommer, men han dukka faen meg aldri opp på ei jævla øving. Da foreslo jeg bror min for gutta. Han var klar som et egg, kasta fotballstøvla i veggen, droppa skola, og kom innover.

Alt som mangla nå var en rytmegitarist, og guttas første tanke var Stein Ramberg.

– Han var klar, men han hadde også mye annet å drive med. Han spilte blant annet i Ghostriders sammen med Casino Steel, men han var også litt slapp og kom ikke alltid på øvingene. Han kom alltid på konsertene derimot, og siden han er en jævla god musiker kunne han spille låtene.

Dermed var Backstreet Girls’ første besetning i boks, og etter mye øving var det endelig tid for debutkonserten.

– Den var på Soria Moria i september 1984. Da hadde vi tatt navnet Backstreet Girls, etter at også Brilliant Boys hadde blitt vurdert. Siden vi var mer glama på den tiden syntes vi Backstreet Girls passa best, også var det i tillegg så mange andre som het et eller annet med Boys.

Nå begynte snøballen og rulle, og da bandet fikk en fot innenfor på rockeklubben Renegat begynte ballen å vokse også.

– Det var en del frikere som starta opp klubben, og de dro inn band fra Sverige og rundt omkring. Jeg husker vi spilte både fredag og lørdag første gang vi spilte der, og siden det ikke var andre band av vår type i byen den gang begynte folk å ta av. Alt du hadde i byen var synthpop, Can Can, og all den jævla dritten der som var mer kunst enn musikk. Vi ga folk et ballespark med ekte rock’n roll i stil med Chuck Berry, AC/DC og T.Rex.

Så langt er alt vel. Backstreet Girls begynner å opparbeide seg et godt rykte, og bandet finner sitt musikalske uttrykk, men så slutter Ramberg. En erstatter trengs, og løsningen finnes i Jon Berg, som nettopp har slutta i Road.

– Jon var hypp på å spille litt rock’n roll, selv om han var en totalt forskjellig gitarist i forhold til meg. Han var mer inne på Jeff Beck, mens jeg er på Chuck Berry. Vi passa uansett jævla godt sammen, og vi ble mer som et par av typen Joe Perry og Brad Whitford, der den ene er veldig teknisk god, mens den andre er litt mer «gi faen».

Berg får uansett et relativt kort opphold i bandet, og Backstreet Girls fortsetter som en kvartet. Etter hvert finner gutta ut at Tom ikke har den nødvendige rytmen som vokalist, men før han blir bytta ut gjør bandet noen innspillinger.

– Det var en norsk film som het «X», kanskje verdens dårligste film, og de trengte musikk til den. Da spilte vi inn «Gypo» og «Poor Ol’ Sam», og disse innspillingene kommer også i boksen. Vi leter også etter filmopptakene fra da vi underholdt punkerne i en svær hall i Nydalen mellom opptaka.

Det var Arne Aarnes, en kamerat av Tom, som så ble tilbudt jobben som vokalist i et fremadstormende Backstreet Girls.

– Han så dritfet ut, tynn, langhåra, og skikkelig kul. Han sang i et punkband som het Teasers, og de hadde vi sett noen ganger. Han sa ja til å bli med, og vi øvde deretter for fullt i Borggata på Tøyen. «Alle» øvde der den gang, og blant andre holdt Jokke & Valentinerne til der.

Etter en del øving og komponering var det tid for å spille inn debutalbumet, «Mental Shakedown», og Medicine Records var klare for å lansere bandet.

– Selskapet ble drevet av to frikere som hadde fått noen penger til overs. Jeg vet da faen hvor de fikk pengene fra, men de ville uansett gi oss ut. Det var på denne tiden Svein Solberg bygde Oslo Recording i Borggata, og vi fikk lånt penger av stefaren min til å gjøre innspillingene der.

En del oppmerksomhet fikk utgivelsen, men Petter husker en mindre vellykka pressekonferanse på Sardine’s.

– Vi satte ut femti eksemplarer av skiva til pressefolk som måtte dukke opp, men kun to kom, og resten ble stjålet av frikervennene våre. Jeg tror det var en radio og Puls som kom av presse, men platene forsvant.

Ved hjelp av «Mental Shakedown» blir spillejobbene flere, og etter hvert begynner også de litt større plateselskapene å få opp øynene for at noe skjer i rock’n roll-miljøet i Oslo.

– Det begynte å bli litt inn med sånn rock’n roll på denne tiden, og band som Georgia Sattelites begynte å komme. Det var vel tre selskaper som viste interesse den gang, og først var vi i møte med Sonet, men vi ville ut av landet og da passa norske Sonet dårlig. PolyGram derimot var internasjonalt, og de hadde allerede TNT, så vi gikk for PolyGram. Først var det snakk om at vi skulle på Vertigo-labelen, og det var kult for der var blant annet gammel Status Quo. Deretter ble det Mercury i stedet, men det var enda bedre for der var New York Dolls.

I det en kontrakt med PolyGram nærmer seg ser Arne at hans dager i Backstreet Girls er talte.

– Vi føler at heller ikke Arne har rytmen, og da går vi igjen til Teasers. De har en mann som heter Bjørn Müller, og vi gir ham tjuefire timer til å bestemme seg. En time senere kommer en mann flygende ned fra t-banen på Linderud og roper «JA!!!». Det var litt dårlig gjort overfor Arne, og det var Pål som ringte ham med beskjeden.

Dermed er den klassiske Müller, Baarli, Baarli og Kristensen-besetningen av Backstreet Girls et faktum. Med ny platekontrakt, en bunke med fete låter, og et pågangsmot av det sjeldne lå veien nå åpen for gutta. Klassikeren «Boogie Till You Puke» fra 1988 ble da også resultatet av denne perioden.

– Vi var jævla kreative. Bjørn skrev tekster, vi øvde som faen, og med skiva tok det av helt. Vi kom inn på VG-Lista, og det var kult, og da kom jobbene også. Da ble det Roskilde, Hultsfred, og oppvarming for Iron Maiden, i tillegg til mye turnering rundt i Norge. Det ble også en del spillinger i København, og Danmark ellers også. Jeg husker vi spilte på Musikk Caféen i København, og da var det omtrent bare gutta fra Disneyland After Dark som var der. På den tiden holdt de på med cowboypunken sin, men etter det svitsja også de til AC/DC-rock, og da kom de fete LP-ene deres.

Til tross for noe suksess i Danmark uteble oppfyllelsen av drømmen om internasjonal lansering siden PolyGram kun fikk ut plata i Danmark og Sverige.

– Vi var naive og unge, og vi visste ikke at det skulle gå slik. Det ble uansett spillinger over hele Norge, og det var jævla moro. Vi tjente bra med penger, og det var helt overlegent. Damer var det og. Det var sex & drugs & rock’n roll.

«Boogie Till You Puke» skal følges opp, og nå skjer det mye rundt Backstreet Girls. Blant annet blir det gamle managementet bytta ut, og inn kommer Øyvind Myhrvold.

– Vi spilte mye på Sardine’s, og vi trakk fullt hus hver gang. Øyvind drev Sardine’s, og han ville være manager for oss. Han hadde kroner, og holdt oss i live, selv om vi også tjente penger den gang. Han hadde også noen kontakter i Austin, og det er også gjennom Øyvind produsenten på «Party On Elm Street», Peter O. Ekberg kommer inn i bildet. Han bodde i Stockholm, men hver mandag kom han til jammen på Sardine’s, og da hadde han gjerne med seg folk som Dan Hylander og Tommy Körberg. Johnny Thunders bodde også i Stockholm da, og en vakker mandag dro Peter med seg Johnny til Sardine’s. Vi hadde den fete jammen, med gitarduell og greier, og etterpå lurte han på om jeg ville bli med ham på turne.

Petter måtte si nei til en av sine store helter siden ting i høyeste grad var i ferd med å skje for Backstreet Girls, og neste post på programmet var et opphold i Texas.

– Øyvind spør om vi er hypp på et tre måneders opphold i Austin, med alle utgifter dekket. Vi som er unge sier selvfølgelig ikke nei til det, men vi lurer likevel på hvorfor vi skal være der i tre måneder. Øyvind svarer at vi skal ha en måned til å bli kjent med byen, en måned til øving, og en måned til innspilling av plata. Det var egentlig helt tåpelig, og akkurat som vi trengte en måned til å bli kjent med byen. Du kjenner oss, det ble vi jo i løpet av en kveld. Det var uansett utrolig moro. Vi bodde i den meksikanske delen av byen, og ble kjent med masse meksikanere mens vi røykte og drakk det som var. Det å dra til Austin var som å dra ti år tilbake i tid, og det var slengbukser og rutete skjorter som gjaldt der. I ettertid er det lett å se at vi egentlig burde dratt til Los Angeles.

Arbeidet med «Party On Elm Street» ble stort sett fullført over dammen, og slik Petter husker det var det i utgangspunktet ikke vanskelig å skulle følge opp «Boogie Till You Puke».

– Vi visste vi hadde låtene, og vi visste at det kom til å bli fett. Vi ville også lage en litt hardere LP, men Peter fikk oppheng i «Owner Of A Lonely Heart» med Yes, og mente vi skulle ha et sånt sound. Vi fikk teknikeren vår, Stuart Sullivan til å mikse en versjon, og det ble den fete miksen med varm fet lyd, slik vi ville ha det. Deretter kom kokainhodet Peter inn og forandra alt, og derfor måtte vi remikse skiva da vi kom tilbake til Norge.

For de som vil sammenligne Peters miks med den endelige er det bare å sette på singelversjonen av «Gimme Just A Second». Til tross for feil miks selger singelen godt, og bandet befinner seg plutselig på topp 10 på singellista i Norge.

I samme tidsrom som «Party On Elm Street» finner veien ut på markedet i Norge åpner det også ei rockebule i Oslo som bærer navnet Elm Street, et interessant sammentreff.

– Elm Street åpna etter at plata var ute. Det var Rebel Records som holdt til i de lokalene da plata kom, og de lagde en kjempeposter av coveret vårt. Øyvind Myhrvold drev Rebel Records sammen med en annen type, men så solgte de lokalet til Petter Hafstad og Knut Akselsen. Jeg vet da faen jeg om de bare tok ideen fra de store posterne som alt hang der, for det er jo samme logoen. Det er også mulig Øyvind kan ha hatt en avtale med dem om at de måtte kalle stedet Elm Street. Vi spilte også der mens de ennå holdt på å bygge baren.

Suksessen lot uansett ikke vente på seg, og «Party On Elm Street» ble en ny godselger for Backstreet Girls. Turnelivet fortsetter, og alt er ved det gamle, men det er fortsatt ingen utsikt for utgivelse utenfor Skandinavia.

– Vi hadde en audition i Austin, og da kom bassisten fra Blondie som representant for CBS. Han mente vi skulle spille klokka ti på morgenen, og det er en jævla teit tid for Backstreet Girls å spille. Vi endte opp med å signe managementavtale der borte, men ingenting skjedde.

Med unntak av den lille knekken i USA har Backstreet Girls’ historie så langt vært en eneste lang opptur, men med utgivelsen av «Coming Down Hard» i 1990 flater det hele seg litt ut.

– Det føltes ikke som om vi hadde nådd toppen, for vi ville helt til topps. Det vil vi ennå, men ikke for enhver pris. Vi fikk igjen gode kritikker. «Coming Down Hard» er også ei lang skive, og hvis vi hadde dratt av tre låter der hadde den vært en overklassiker. Jeg er enig med deg at den har et litt snillere sound, men den er jævla bra.

Det at suksesskurven har flata ut er ikke noe stort problem, men det skulle begynne å bli andre alvorlige problemer for bandet i kjølvannet av «Coming Down Hard». Den første seriøse nedturen kommer også for gutta når Bjørn Müller blir bedt om å forlate skuta.

– Grungen kom, og Bjørn ble grunge-fan. Han ville gå den veien, og vi lurte på hva faen han ville. Jeg skjønte ingenting av det han hadde lyst til å drive med. Jeg vil få fot av musikken, og det fikk jeg ikke av de bandene. Så ut som søppelhauger gjorde de hele gjengen også.

Müller starta opp Speed Of Sound, mens den gjenværende trioen gjorde noen instrumentaljobber, blant annet som oppvarmere for Georgia Sattelites. Deretter begynte jakta på en ny vokalist, og i Olle Hillborg fra svenske Glorious Bankrobbers fant de hva de trengte.

– Jeg huska en mann jeg så da jeg var i Sverige med Riff Raff i 1981, og det var Olle. Han så ut som Iggy Pop, med sølvbukser slik Iggy hadde på «Raw Power». Vi fikk på en eller annen måte tak i ham, men samtidig må vi også få ny deal etter at kontrakten med PolyGram har gått ut. Vi får ordna en deal for ei skive med Warner, og deretter øver vi som faen på Sentrum Scene, og vi får tak i en produsent i Michael Ilbert. Vi booker så PUK Studios i Danmark, og drar ned og spiller inn LP-en.

– Vi føler at det er fett, og vi forventer at vi skal ha et litt Sex Pistols-aktig sound, slik du hører på «Little Melina» og «KGB». AC/DC hadde nettopp kommet med «The Razors Edge», med clean og hard lyd, og slik ville Ilbert at det skulle låte. Det var greit nok hvis det fortsatt ville bli hardt og fett, men så begynte han å dra inn blåsere og piano. Jeg synes LP-en ble fet, men det er ikke Backstreet Girls. Hadde jeg, Pål og broder’n fått bestemt hadde den hatt rene «Never Mind The Bollocks»-lyden. I stedet ble det mer The Rolling Stones og The Black Crowes, og dermed mista vi punken.

Plata solgte bare halvparten av de tidligere skivene, og ikke skulle Olle bli veldig godt mottatt av fansen heller.

– Vi skulle på TV, og det ble helt katastrofe, for der kom Olle med hvitt hår og røde plastikkbukser. Fansen begynte å snakke om «Den jævla svensken», så han ble dritdårlig mottatt. Vi drar likevel på turne, og ved hjelp av Rikskonsertene tjener vi bedre enn noen gang, til tross for at turneen går underskudd.

Problemet med Hillborg var ikke at mannen ikke kunne synge, men andre omstendigheter rundt ham skapte altså problemer, og det blir et kortvarig samarbeide for Olle og Backstreet Girls. «Live», innspilt på Sentrum Scene blir da også det siste platekjøperne får høre fra bandet på mange år.

– Liveskiva er fet den, men den feteste låta er ikke med fordi vi ikke hadde nok tape. Vi spilte The Rolling Stones’ «Midnight Rambler», og det var en helvetes kul versjon. Vi filma også hele greia, og vi ville gi ut en video.

Warner ville ikke ha mer med Backstreet Girls å gjøre, men en gammel kompis i form av Casino Steel trår hjelpende til og gir gjennom sitt Revolution Records ut liveplata, men så begynner det virkelig å bli vanskelig å være Backstreet Girls. Olle reiser hjem til Stockholm, mens resten av bandet begynner å søke etter ny vokalist i England.

– Han du er så glad i, E.S. Brady (Petter sikter her til undertegnedes mindre flatterende ord om Bradys innhopp med Backstreet Girls på Øya i 2004, JD 2019), setter inn ei annonse for oss i NME, der vi søker vokalist. Vi fikk mange rare svar, og det var jævla morsomt. Vi reiste til London i fjorten dager, og da hadde Brady allerede lina opp de som var aktuelle.

– Vi skulle møte de seks-sju han hadde plukka ut på en pub i Camden, og der kom den ene etter den andre inn og var rare enn den forrige. Vi ler og ler, men ender opp med to vi tar med ned i studioet og prøver ut. De sang som guder, men så ikke bra ut. Han ene så ut som en skolepolitiker for NKP, med ullgenser og greier, mens han andre så ut som en gorilla.

Det viste seg å være vanskelig å finne noen som funka både visuelt og musikalsk, men redningen kom gjennom Honest John Plain fra The Boys.

– Han sier han har en nabo som ikke er helt god i hodet sitt, men som synger som en gud og ser overlegent kul ut. Vi ba Plain sende ham opp, og i det vi prøvde ham ut sa det bare klikk. Det var overlegent fett. Vi spilte Stones og The Who, og det funka som faen. Etterpå gikk vi og drakk oss drita, og han kjøpte selvfølgelig den billigste og dårligste hvitvinen, hylte den ned og ble klin gal. Det var Pat Diamond.

Mannen ble tatt med til Norge, uten arbeidstillatelse, og bandet begynte å jobbe med den foreløpig uutgitte «Don’t Fake It Too Long» (Plata ble gitt ut i 2008, JD 2019).

– Vi spiller mange konserter i Oslo mens vi venter på å bli klare til å gå i studioet i Nydalen. Vi spiller så inn skiva, men vi får ingen deal på den.

Plateselskapene klager over at de ikke hører noen hits på plata, men hva kunne man vel forvente når det hele pågår midt i grunge-perioden. Problemene tårner seg virkelig opp for bandet på denne tiden, og den virkelig bunnen blir nådd når Diamond blir sendt tilbake til England.

– Vi var på turne i Danmark da det ble skikkelig ampert mellom Pat og Pål, og Pat endte opp med skjære opp hele armen sin. Det var blod over alt, og jeg trodde faen meg han skulle daue. Da sa Pål at han ikke ville mer, men det roa seg ned igjen, og vi spilte så i Sylling da vi kom hjem igjen. Etter konserten der bestemte Pat seg for å dra på nachspiel med noen av fansen, mens vi andre dro hjem. Neste dag ble bilen han satt i stoppa like utenfor Sandvika, og under setet til Pat lå det en del hasj, som ikke var hans, men han ble uansett tatt inn. Da oppdager de at han ikke har oppholdstillatelse, og han blir kasta ut av landet.

Backstreet Girls gir seg uansett ikke, og kontakten med Pat opprettholdes via telefon. Etter en tid kommer vokalisten seg tilbake til Oslo, men det er et sjokkerende syn som da møter Petter og gjengen.

– Han var barbert på hodet, gikk med poncho, og sa «Throw this fucking album in the bin». Det viste seg at han hadde sittet i London og spist ecstasy i tre måneder, og blitt helt ødelagt i hodet.

Pat Diamond reiser så til Los Angeles, mens Backstreet Girls sitter i Oslo og etter hvert begynner gjengen å finne tilbake til kjemien med Bjørn Müller. Plutselig er det gode gamle bandet igjen i storform. Både konsertvirksomhet og plateinnspilling er blant bandets aktiviteter, og etter en stund ligger «Hellway To High» klar. Problemet er fortsatt at ingen vil gi ut Backstreet Girls, et av Norges største rockeband ti år tidligere, på slutten av nittitallet. Redninger ligger til slutt i FaceFront som gir ut den etterlengtede plata i 1999.

– Med utgivelsen av «Hellway To High» begynte oppturen igjen. Vi får igjen kommet oss ut og begynt å spille skikkelig, og det viser seg at livemarkedet er der ennå.

Til tross for at fremtiden nå ser lysere ut enn den har gjort på årevis, finner plutselig originalmedlem og bassist Kristensen ut at tiden er inne for å hoppe av karusellen.

– Det blir litt småkrangling mellom ham og bror min, og i tillegg venter dama til Pål unge. Han blir lei av å være fattig. Litt rart var det uansett siden det var han som under oppstarten av bandet sa «Ingen slutter i Backstreet Girls, samme faen!». Den første som så slutta frivillig var han. Sånt skjer, og vi kunne jo ikke nekte mannen å slutte.

Forholdet til Pål har hele tiden vært godt, og han har da også vært bassvikar ved enkelte anledninger siden.

– Rundt den tiden spilte jeg mye sammen med Jokke, og jeg bodde sammen med ham. Vi hadde det dritfett. Det eneste var at han fikk meg til å drikke litt for mye morgenøl, men han var en kjernekar. Med ham spilte jeg på Lillehammer, og det var der jeg traff Morten Lunde, som fortalte at han spilte både bass og gitar. Han kom på øvinga til Backstreet Girls, og selv om broder’n ikke var helt overbevist med en gang begynte det å låte fett etter hvert. Det eneste problemet var at han ikke ville flytte til Oslo, så det ble jævla lite øvinger. Dermed ble det intens og beinhard øving rett før vi gikk inn i studioet og spilte inn «Tuff Tuff Tuff».

– Resultatet ble ei hard og kul plate, men det var et helvete å spille den inn. Det begynte å bli gnisninger mellom meg og bror min, og det var et helvete å dra opp til Hadeland midt på vinteren. Ikke var det en pub i nærheten heller. Det er i det hele tatt en del frustrasjon i den skiva. Hører du på trommespillet på «Mental Days» hører du at det er helvetes mye som skal ut, men det er også så bra spilt. Det var ikke alle som kom like forberedt heller, og jeg måtte derfor begynne å skrive tekster.

Etter at plata er ute blir det igjen en del spillinger, og samtidig kommer meldinga om at en turne med Rose Tattoo i Tyskland ser ut til å være innen rekkevidde. Gutta er nærmest i skyene over muligheten til å turnere sammen med sine gamle helter.

– Det var århundrets turne, dritfett. Etter tredje jobben var vi på godfot med Rose Tattoo. Der og da føltes det som om jeg ikke trengte gjøre noe mer. Jeg hadde oppnådd det jeg ville, jeg var på turne med verdens tøffeste band. Det var elleve konserter, men dessverre ble Bjørn skikkelig syk og måtte dra hjem igjen. Han datt også ned fra scena på den første gigen. Når vi når München, og turneens siste konsert, spiller vi som trio, og Morten og jeg deler på vokalen. Det var jævla rølpete, men vi hadde ikke noe valg.

Resultatet av turneen blir blant annet «Black Boogie Death Rock’n Roll», ei plate som er halvt live og halvt studio.

– Grunnen til at det ikke er ei hel liveskive er at vi var slappe. Jeg måtte sitte og høre gjennom tapene, og jeg begynte å bli drittlei av å måtte gjøre alt mulig. Derfor gikk vi inn i studioet, og spilte fort inn de seks studiolåtene som er på plata.

I etterkant av plateslippet fikk Morten kyssesyken, men etter sykdomsperioden hørte ikke Petter og de andre gutta noe fra ham. Mannen var som sunket i jorda.

– Det gikk flere måneder, men vi fikk faen meg ikke tak i ham. Vi ringte til og med til mora hans. I denne perioden ble Pål med på noen jobber, men han ville ikke være med fast. Det var da vi fikk høre om Dan Thunderbird, og med ham øvde vi inn fjorten låter med en gang.

Dermed var dagens besetning av Backstreet Girls på plass, og arbeidet med «Sick My Duck» begynte. Mye turnering har fulgt i etterkant av bandets ferskeste plate, og det store klimakset kom på Rockefeller i november da bakgårdsjentene markerte sitt tjueårsjubileum.

«Mental Shakedown» (1986)
Backstreet Girls’ debut viser et band med potensial, men helt på høyden er ikke plata. Hovedproblemet er vokalist Arne Aarnes som ikke helt klarer å levere. Produksjonen er heller ikke helt på topp, og ei låt som «Please Me» er blant materialet som ikke holder mål. Tittelsporet fungerer bra, og takket være Petter Baarlis alltid heftige spill spruter det til tider av det andre materialet også. Både «Backstreet Boogie» og «Rattlesnake Charlie» dukker for øvrig opp her, men disse forbedres senere i bandets karriere. Fire demoer, med den neste besetning, dukker opp som bonusspor på reutgivelsen.

«Boogie Till You Puke» (1988)
Med sin andre plate viser gutta virkelig at det menes alvor, og her finner du da også klassikere som «See And Be Seen», «Sexual», «Gypo» og ikke minst «Walking Downtown» og den udødelige «Hangover In Hamburg». Bjørn Müllers inntreden har løfta bandet betraktelig, og med både sterkere komposisjoner og bedre produksjon sitter det meste. Bandet har virkelig funnet formelen, og dermed leveres det kanskje mest klassiske Backstreet Girls-albumet allerede her. Julesingelen fra 1987, ei av låtene fra «Party EP», og «Absent Minded» fra støtteskiva for Bellona er bonuslåter på nyutgivelsen.

«Party On Elm Street» (1989)
Et opphold i Texas resulterte i «Party On Elm Street», Backstreet Girls’ tredje album. Låtmessig er nok ikke denne like sterk som forgjengeren, men «Going Down», «Gimme Just A Second» og nyinnspillinga av «Rattlesnake Charlie» har helt klart satt sine spor i bandets historie. Plata ellers er for så vidt god, og låtene holder for det meste en grei standard, så vi snakker absolutt ikke om noen stor nedtur. Man forventa vel bare litt mer etter den glimrende forgjengeren. Tre singelkutt og en demo er ekstra på årets utgivelse.

«Coming Down Hard» (1990)
Det er vel bare «Awright, Awright, Awright» og «Medicine Man» som er virkelige liveklassikere fra denne skiva, men når du setter deg ned og hører på «Coming Down Hard» oppdager du fort at det er mer ved plata enn disse to låtene. «Temple Of Lust», den tunge «I Was Right», og «Sex Sex» som bare svinger noe vanvittig, er blant de mange hyggelige spora. Bandet fremstår nok som litt mindre røffe i kantene, men siden låtene er såpass gode som de er fungerer orkesteret også med litt mindre råskap, slik de viser i den popa «Hold On (A Little Bit Longer)». Igjen dukker et par singelkutt og en demo opp som bonus.

«Let’s Have It» (1992)
Da Müller fikk fyken ble svenske Olle Hillborg henta inn som ny vokalist. Akkurat det var ikke noe problem, for mannen hadde en stemme som kledde bandet. Litt verre er det at «Let’s Have It» er ei litt overprodusert skive, der det blant annet brukes blåsere på åpningslåta «Hard Work». Låter som «Desperate Youth», «Circles» og «Little Melina» har energien vi forventer fra bandet, men de viser også at Michael Ilberts produksjon ikke er helt hva bandet trengte. Nesten sjokkerende er det så å få en streit ballade i «Walking», selv om det ikke er ei dårlig låt. Det er i det hele tatt en del låter som holder mål, og undertegnede er overbevist om at en råere produksjon hadde gjort plata bedre.

«Live» (1993)
En kveld på gamle ærverdige Sentrum Scene er foreviga på denne CD-en, men det hele er ikke noe å klaske stiletthæla i taket for. Produksjonen er ikke mer en helt grei, og kun halvparten av de tolv låtene stammer fra tiden før Hillborg inntok podiet. Dermed blir det rett og slett mye materiale her vi egentlig ikke trenger liveversjoner av, selv om den råere produksjonen kler disse låtene. Skiva viser for øvrig også at Olle fungerte på de eldre låtene, og hvordan bandet låt med Stein Ramberg som ekstra gitarist.

«Hellway To High» (1999)
Etter flere år med vanskeligheter kom endelig Backstreet Girls tilbake på banen med gode gamle Bjørn Müller bak mikrofonen. Med ei god plate viste også gutta at nittitallet hadde gått upåakta hen. Vi finner gode låter som «One For The Road», «Loaded» og den popa «Panic In Pussyland», og ikke minst dukker liveklassikerne «Monster In My Cadillac» og «Barbie Wire» opp. Et par ikke helt nødvendige coverlåter kunne nok vært bytta ut med originalstoff, men ellers er dette ei plate som fungerer godt, selv om produksjonen kunne vært hakket tøffere.

«Christmas Crusher» (1999)
Med denne jule-EP-en viser Backstreet Girls litt mer aggressivitet enn på «Hellway To High» straks «Rock’n Roll Christmas» drar i gang plata. En nyinnspilling av «Christmas Boogie» sitter godt, og det samme gjør et par mer klassiske julesanger i form av «Run Rudolph, Run» og «A Merry Jingle». Begge er velkjente i rockekretser, men her får de altså typisk Backstreet Girls-behandling. Også en ny versjon av «Don’t Mess With My Tequila», fra det uutgitte nittitallsalbumet, gjør seg bra.

«Boogie Till You Bleed!» (2000)
Denne samlinga består av atten klassikere, og to tidligere uutgitte spor. Mest interessant for folk flest er det nok med låta fra den uutgitte skiva med Pat Diamond, og ellers dukker det opp godbiter som «Hangover In Hamburg», «Gypo», «Gimme Just A Second», «Medicine Man», «Barbie Wire», og mange andre av de låtene du vil forvente å finne på en best of fra Backstreet Girls.

«Tuff Tuff Tuff» (2001)
Da «Tuff Tuff Tuff» dukka opp likte jeg den godt, men det skulle vise seg at plata nok har litt for anonyme låter til å bli stående som en Backstreet Girls-klassiker. «I’m A Boy» er utvilsomt et kutt som sitter godt, og det gjør også andre deler av skiva takket være en rå produksjon som kler bandet. En del fengende låter er det også, men av en eller annen grunn har altså ikke materialet satt seg veldig godt over tid. Det hele blir liksom litt anonymt, men det til tross overgår også denne mye annet av dagens så ofte hypa rock’n roll, mye på grunn av Petters fete spill.

«Black Boogie Death Rock’n Roll» (2002)
Her har vi ei skive som består av seks nye studiolåter, og like mange spor innspilt live i Tyskland. Noen fullkommen plate kan man ikke si dette er, men liveinnspillingene er det absolutt verdt å låne ørene sine til. Studiomaterialet er nok ikke blant det sterkeste bandet har gjort, men hørbare saker er det her. Det er uansett liveversjoner av låter som «Barbie Wire», «Backstreet Boogie» og «Gimme Just A Second» som gjør at enhver fan bør eie plata.

«Sick My Duck» (2003)
«Hard Roxx» sparker i gang det som er et av Backstreet Girls’ beste album. Her er produksjonen glimrende, og gromlåtene står i kø. Gutta har overgått seg selv når det gjelder både riff og melodier, og «Damn That Man», «Sick My Duck», «Hizbollah Rock’n Rolla» og «Hiroshima Shakin'» er låter du umulig sitter rolig å hører på. Størst her er uansett «Boogie My Life Away». Alt med denne låta er glimrende, og den bare må være noe av det beste som er gjort innen genren.

Dan Thunderbird (Bass 2002 – 2018)
– Det aller første minnet jeg har med Backstreet Girls var da de lå på VG-lista i 1988 med «See And Be Seen». Da var jeg ni år, og ble veldig overraska av det fete bandet jeg aldri hadde hørt om før.
– Det feteste minnet jeg har som medlem av Backstreet Girls tror jeg ikke jeg har opplevd ennå, men det kommer om fire timer (Han fikk rett, JD).

B.T. Baarli (Trommer 1984 – 2006)
– Tjue år med Backstreet Girls har det vært en ære å være med på, samtidig som det har vært livets skole på sitt beste. Join et rock’n roll-band, for da får du se alt på godt og vondt.
– Blant høydepunktene er helt klart Roskilde. Det var utrolig herlig å se så mange folk i sola på en lørdag ettermiddag. Turneen med Rose Tattoo var et annet høydepunkt, og det samme var det å spille support for Iron Maiden.

Pål «Krisa» Kristensen (Bass 1984 – 1999)
– Høydepunktet med Backstreet Girls var først og fremst «Boogie Till You Puke», og hele den påfølgende turneen med Roskilde og Marquee Club.

Tom Kristensen (Vokal 1984 – 1985)
– Høydepunktet fra min tid var alle livejobbene. Backstreet Girls var allerede da et jævla bra band live, og vi spilte veldig mye. Vi fikk det ikke helt til i studioet, men som liveband fungerte det hundre prosent.

Bjørn Müller (Vokal 1986 – 1991 & 1995 – )
– Blant høydepunktene må jeg nevne Roskilde, og da vi spilte for visepresidenten i Epic og Bob Ezrin. Bob ville produsere oss, men det ble fucka opp av et management. Ellers kan det like gjerne bli et høydepunkt når det er fem mennesker der som når det er fem tusen.

Morten Lunde (Bass 1999 – 2002 & 2019)
– Det var fantastisk i det hele tatt å få være med de tre åra jeg var med i Backstreet Girls. Højdaren var livespillingene, og det absolutte høydepunktet sånn sett var turneen med Rose Tattoo i Tyskland.

Arne Aarnes (Vokal 1985 – 1986)
– Høydepunktet må ha vært 17. mai i 1986 da vi spilte på Café Nordraak, i bakgården der, sammen med Raga Rockers og De Lillos. Det var morsomt. Det var mange høydepunkter, men det er ikke så lett å huske alle, for man var ikke akkurat edru hele tiden. Det var høy festføring.

Jan Dahle