Når undertegnede plukker frem skiver til serien «Objekter i bakspeilet» handler det som oftest om plater man har hatt et nesten livslangt forhold til, og dermed har det stort sett vært tilbakeblikk til åttitallet, med et par sidespor inn på nittitallet. Denne gangen skal det derimot handle om 2000-tallet, og en artist og ei plate denne skribenten først fikk opp øynene for i 2016, nemlig den svenske viserockeren Lars Winnerbäck og hans «Söndermarken».

Lars, eller Lasse som han i typisk svensk ånd ofte kalles, slapp sitt første album, «Dans Med Svåra Steg», i 1996, og dette var en ujevn affære. Det samme må sies om de neste par skivene, der Winnerbäck fikk god hjelp av Johan Johansson, som tidvis satte sitt tydelige preg på disse utgivelsene. Gradvis skulle Lasses plater uansett bli bedre og bedre, og med «Singel», i 2001, snakker vi om et relativt helstøpt album. Det er likevel med sin neste studioplate innertieren treffes når «Söndermarken» slippes i 2003.

For denne skribenten var det ei lang reise frem til oppvåkninga. Frua i huset hadde i en årrekke vært fan av svensken, men uten at det hadde smitta over til meg. Da mannen så skulle spille på Under Festningen, i etterkant av slippet av «Granit Och Morän», fant jeg ut at tiden var inne for å sjekke ut hva ståheien handla om. At jeg hadde falt pladask for «Khom Loy» fra nevnte skive trigga også nysgjerrigheten.

Det som så skjedde nedenfor Akershus festning skulle nærmest bli en åpenbaring, for her hadde vi en artist som kunne by på et sterkt repertoar, og som hadde personligheten til å frembringe budskapet og følelsene fra scena. Hans lille hyllest til Paul Stanley gjorde også sitt til at man følte et felleskap med denne rødhåringen som vokste opp i Linköping på åttitallet.

Viktigst av alt var uansett låtene og tekstene, som de kommende månedene virkelig satte seg for undertegnede. Resultatet ble at Lars Winnerbäck med rimelig stor sikkerhet kan fastslås å være den artisten jeg har hørt mest på de siste tre åra, og i en variert katalog er det «Söndermarken» som står igjen som høydepunktet.

Albumet åpner med visesangeren Lars Winnerbäck som plukker på den akustiske gitaren i «Faller», og etter hvert smyger et forsiktig trekkspill seg inn. Dette er altså relativt stillferdig. Samtidig er melodibruken sterk, og tekstmessig befinner vi oss i Stockholm, som på denne tiden hadde blitt Lasses hjemby.

Plata er medkreditert til backingbandet Hovet, og når «Åt Samma Håll» følger får dette orkesteret rocke litt, samtidig som koristene Anna Stadling og Idde Schultz setter sitt preg på lydbildet. Her får gitarene også ganske god plass, men uten at det går på bekostning av den sterke melodibruken.

Det er da også de ypperlige melodiene som gjør «Söndermarken» til den gjennomførte skiva den er, og når herlige melodilinjer dukker opp i «Min Älskling Har Ett Hjärta Av Snö» er Winnerbäck i sitt ess. Samtidig maler han bilder med sine ord, og skaper med det fenomenale stemninger i låtene.

Vi snakker også om ei plate med god variasjon, og «Över Gränsen» begynner med forsiktig gitarplukking, men for hvert vers bygges det musikalske opp ett hakk. Et visst country-preg åpenbarer seg underveis, og samtidig dukker Hjärter Dam – sammen med Fröken Svår en gjenganger i Winnerbäcks univers – opp i teksten. Dette er nok et suverent spor.

Med «Dunkla Rum» blir det så spillerom for litt mer støyende gitarer, samtidig som denne relativt rocka låta har et tydelig refreng. Nettopp refrenger er det ikke mange av på «Søndermarken», og det at Lars likevel klarer å fange lytteren sier en del om styrken i mannens melodier og tekster. Det bys ellers på refreng i «Brustna Hjärtans Höst», som er en herlig ballade som bare smyger seg flott av gårde.

Det blir uptempo og akustisk, med piano fra Jens Back, når det er tid for «Lång Väg Hem». Videre byr «Dom Sista Drömmarna» på det mer midtempo uttrykket, samtidig som orgel er et vesentlig element, og gitarene igjen tilfører det litt country-aktige. Samtidig er nok sistnevnte platas svakeste spor, men så må da også ei låt være den svakeste selv på et fullkomment album.

«Timglas» er en pianoballade, som bygger seg forsiktig opp mot en munnspillsolo, som igjen er med på å understreke hvor variert og god «Søndermarken» er. Vi snakker rett og slett om ei 43 minutters musikalsk reise som fenger og fanger fra begynnelse til slutt. Det er likevel med det avsluttende tittelsporet Lars Winnerbäck skaper det ultimate mesterverket.

I løpet av seks minutter og 12 vers forteller Lasse om oppvekst og ungdomsår på et så malende vis at du virkelig føler du er tilstede, og det hele gjøres på ståpelsfremkallende vis. Igjen finnes det ikke noe refreng, og det er en viss monotonitet over det hele, men likevel med fortreffelig melodibruk.

Av en eller annen grunn har låta alltid fått meg til å tenke i retning av ABBAs suverene «The Day Before You Came», men egentlig uten at det finnes nevneverdige likhetstrekk mellom disse to svenske klassikerne. Det er likevel noe med historiefortellinga, og det litt monotone, som gir en snodig kobling for denne skribenten.

«Søndermarken» som låt er uansett noe nærmest skremmende fullkomment, der du som lytter blir fullstendig oppslukt av historien som fortelles. Samtidig er det musikalske bakteppet flott, med et for plata relativt høyt tempo, og med det har Lars Winnerbäck kreert sitt magnum opus (selv om undertegnede nok vil sette «Khom Loy» enda høyere).

Som album er altså «Söndermarken» Winnerbäck på sitt absolutt beste, men det er i det hele tatt mye godt å finne i mannens katalog, og som et resultat har Lasse seila opp som denne skribentens favoritt blant broderfolket i øst.

Jan Dahle