Hjemmeseier for en oslovenn

Lars Winnerbäck_Oslo 6-8-16 (Foto Marianne E.S.)
Lars Winnerbäck
Oslo, Akershusstranda Arena
6/8-2016
5

Årets siste konsert på Under Festningen er det Lars Winnerbäck som står for, og med det avslutter dette nye konsertkonseptet på best tenkelige måte. Den svenske viserockeren drar bra med folk, og leverer ei gjennomført god pakke bestående et solid band, en fin sceneproduksjon, og ikke minst en mengde sterke låter. Sånt blir det suksess av.

Det åpner relativt forsiktig med «Lågsäsong», men underveis i låta bygger bandet det opp, og hovedpersonen står der med et fornøyd uttrykk i ansiktet når det fem mann sterke bandet rocker opp både låt og publikum. Gitarist Carl Ekstram – som gjennom konserten deler på arbeidet med kollega Staffan Johansson – tar litt fokus i solopartiet, men dette handler først og fremst om sterkt låtmateriale.

Lars selv plukker frem gitaren til «Kommer Och Går», og utover i konserten veksler han mellom akustiske og elektriske gitarer, han finner frem munnspillet i «Utkast Till Ett Brev», og når låtene ikke trenger en ekstra gitar holder Winnerbäck seg til vokalistrolla.

Det musikalske uttrykket er variert og godt, og når tre gitarer er med på å skape et røft preg i rockeren «Gå Med Mig Vart Jag Går» er Winnerbäck på sitt hardeste musikalsk sett. Dette også takket være en kompetent rytmeseksjon bestående av trommis Robert Eriksson og bassist Jerker Odelholm.

Det er likevel med det roligere materialet at låtsnekkeren er i sitt ess, der mannen har en evne til å treffe en nerve med melodibruken. Sånn sett blir «Vem Som Helst Blues» et sterkt kort, og et av kveldens absolutte høydepunkter. Her legger også tangentist David Nyström flotte pianolinjer, som setter stemningen.

Det er uansett med «Khom Loy» Lars skal toppe det hele i kveld. Her snakker vi om melodiøs melankoli med vokallinjer som frembringer gåsehuden, og mer nydelig enn dette kan det knapt nok bli. Låta introduseres som å handle om de 52 milene mellom St. Hanshaugen og Södermalm, samtidig som Winnerbäck snakker om at Oslo er som hjemme. Siden mannen nå også er som nesten norsk å regne, burde dette flotte stykket musikk bli opphøyd til Oslos nye bysang.

Til «Åt Samma Håll» faller den første backdropen, og ettersom mørket siger på begynner også lysriggen å gjøre dette til en mer visuell opplevelse. Lasse selv gjør ikke mye ut av seg visuelt sett, men han leverer sin låtkatalog med overbevisning og vokal innlevelse. Samtidig har han konstant musikalsk støtte, som når Nyström leverer orgelsolo i nevnte låt.

«Hugger I Sten» fremkaller den første allsangen mellom festningsmuren og Oslofjorden, før det rocka utrykket skal byttes ut med en Winnerbäck som gir bandet fri mens han fremfører en naken «En Tätort På En Slätt» alene. Dette er med på å gi den musikalske berg-og-dal-banereisa som gjør at konserten hele tiden lever, der «Elegi» videre tilfører et snev av country.

Når «Stockholms Kyss» rockes opp for fullt faller nok en backdrop, for å avsløre en lysvegg som skal være et effektivt showelement under resten av konserten. Lysbruken er heller ikke tilfeldig der publikum under en glimrende «Solen I Ögonen» blendes av hvitt lys, mens bandet står igjen i mørket.

Den gode melodibruken understrekes igjen i «För Dig», samtidig som både Johansson og Ekerstam får vist seg frem på solosiden. Dermed lar hovedpersonen musikerne rundt seg få sin del av oppmerksomheten, og selv om Lars Winnerbäck er en soloartist gir han gutta rundt seg såpass mye plass at dette på mange måter fremstår som et bandprosjekt.

«Min Älskling Har Ett Hjärta Av Snö» strippes ned til nærmest kun orgelbacking, i kontrast til en rocka «Kom Ihåg Mig». Flott og nedpå er «Hosianna», der det forsiktige kompet drar låta fremover. Med det er også kveldens hovedsett over, men svenskene skal ropes frem til i alt fire låter til.

Historiefortelleren Lars Winnerbäck åpenbarer seg når han kommer ut på scena igjen og i beste Bruce Springsteen-ånd forteller om oppveksten og skolegangen i Linköping. Dette gjøres med nerve, og ekstra pluss i boka får Lasse fra denne skribenten for å fortelle om Kiss-posterne som dekorerte veggene, og hvor glad han er for at Paul Stanley var der for ham da. Sånn innledes «Söndermarken», som etter hvert utvikler seg til et skikkelig øs, der Nyströms piano setter sitt preg på det hele.

I «Elden» befinner hovedpersonen seg i Oslo en augustkveld – både bokstavelig talt og tekstmessig – og dermed er det nok en gang liten tvil om at Lars på mange måter er på hjemmebane når han befinner seg på Akershusstranda Arena. Her og nå er mannen og bandet inne i en rocka sekvens, og denne formen opprettholdes gjennom «Ett Sällsynt Eksemplar».

For å sette kveldens punktum roes det ned med en flott «Granit Och Morän», og dermed går Lars Winnerbäck ut på beste vis, neddempa og med herlig melodiføring. Med det er det også bare for gutta å takke og bukke, og motta publikums hyllest etter en særdeles overbevisende forestilling.

Jan Dahle

Hjemmeseier for en oslovenn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s