Svært mye av det gutta fra Guns N’ Roses har bedrevet utenfor moderbandet har vært anonyme saker, men det finnes noen hederlige unntak, og ett av disse er Gilby Clarkes «Pawnshop Guitars» fra 1994. Her har gitaristen med seg mye av det som på denne tiden kunne krype og gå av rockere, og blant annet finner vi hele Guns N’ Roses, som da var i full oppløsning. Av størst betydning er uansett et fenomenalt sett låter.

Gilby Clarke var ingen fersking da han i 1991 overtok plassen til Izzy Stradlin i Guns N’ Roses, og allerede i 1985 hadde han platedebutert med power pop-bandet Candy da de slapp «Whatever Happened To Fun». Da Gilby så starta opp sitt eget Kill For Thrills hadde han en betydelig mer dominerende rolle, og musikalsk pekte det litt mer i retning av mannens senere solokarriere. Kill For Thrills-albumet «Dynamite From Nightmareland» har da også noen riktig gode låter å by på.

Som medlem i Guns N’ Roses ble Gilby Clarke et mer allment kjent navn, og det var nok denne nye statusen han valgte å bygge på da han bestemte seg for å gjøre sitt første soloalbum, «Pawnshop Guitars». Guns N’ Roses hadde sluppet coveralbumet «The Spaghetti Incident?» – den eneste studioplata Gilby gjorde med bandet – og det lå i lufta at tiden var inne for ei pause etter seks år med hardkjør og skandaler.

Dermed går Gilby inn i studioet med en håndfull selvkomponerte låter, Waddy Wachtel i produsentstolen, og en mengde med venner som vil hjelpe. Resultatet skal vise seg å bli helt suverent, og uten tvil det beste som har kommet fra noe Guns N’ Roses-medlem siden 1991.

Det åpner gitarmassivt når riffet drar i gang «Cure Me… Or Kill Me…», produksjonen er fet som få, og når hovedpersonen begynner å synge åpenbarer det seg en glimrende rockestemme, som de neste tre kvarterene skal fremheve de gode melodiene. Gjennom hele albumet skjer det mye i lydbildet, og det er mange detaljer å plukke tak i gjennom gjentatt lytting. Dermed blir dette aldri kjedelig, og etter mer enn 20 år med plata er den fortsatt like fornøyelig å høre på.

Allerede i åpningssporet dukker Slash opp for å legge en solo, og det hører da også med til historien at «Cure Me… Or Kill Me…» var en av to låter fra «Pawnshop Guitars» som ble tatt med inn i livesettet til Slash’s Snakepit året etter.

«Black» åpner rocka, men dras ned til et sart akustisk uttrykk til første vers, og Gilby fremviser en viss sårhet i stemmen. Melodibruken er igjen solid, og låtas dynamikk, smakfulle gitarbruk, og det gode arrangementet, er bare med på å løfte lytteopplevelsen. Det er naturlig å tro at produsent Wachtel skal ha mye av æra for dette, for Gilby har aldri helt klart å følge opp «Pawnshop Guitars». Dette mye fordi de påfølgende platene har vært av en klart råere type, og langt nær så finurlig på produksjons- og arrangementssiden som «Pawnshop Guitars».

Variasjonen på «Pawnshop Guitars» er også en sterk side ved plata, der røttene ligger i rock av typen The Rolling Stones, men Gilby drar den i mange retninger i løpet av de 12 låtene.

Det svinger godt når Clarke forteller om et opphold i «Tijuana Jail», og dette har sammen med åpningssporet blitt skivas liveklassiker. Igjen gjør Slash en gjesteopptreden, og Matt Sorum spiller trommene.

Det blir akustisk og trivelig, med et country-preg, når den herlige «Skin & Bones» åpenbarer seg. Det er musikk som virkelig trekker frem godhumøret, for muntrere kan det knapt bli, og igjen er melodiføringa sterk. Dobro fra Jo Almeida setter sitt preg på dette kuttet, og det samme gjør i aller høyeste grad fela til Joel Derouin.

The Beatles-inspirasjoner er tydelige i «Johanna’s Chopper», og dette blir en riktig fin ballade, som etter hvert rocker litt mer. Samtidig er dette et av flere spor der sologitaristen Gilby Clarke også får vist seg frem, så hovedpersonen gjør på alle måter en glimrende jobb på plata.

«Let’s Get Lost» er nok en fenomenal låt, der lydbildet er luftigere og mer nakent. Dermed låter også dette helt annerledes enn resten av plata, men så er altså variasjonen på mange måter et av skivas sterkeste kort. Sånn sett er det ikke unaturlig å tro at «Exile On Main St.» er en sterk inspirasjonskilde her.

Når vi først er inne på The Rolling Stones er det heller ikke til å komme utenom at Gilbys versjon av britenes «Dead Flowers» er eksepsjonelt god, der den setter originalen helt i skyggen. Et herlig country-preg kan igjen spores, og gitararrangementet er strålende. Det er likevel et annet element som løfter denne innspillinga opp i himmelriket, og det er vokalbidraget fra Axl Rose. Mannens stemmebruk her, kombinert med Gilbys, gir rett og slett frysninger, og bare dette alene er verdt platas pris. En av tidenes beste coverlåter!

Platas tittelspor er en rett frem rocker, som sitter som ei kule. Mer råskap i lydbildet blir det så når Duff McKagan kommer på besøk i studioet for å legge både bass og trommer på The Clash-coveren «Jail Guitar Doors», og dermed fremstår dette sporet som mindre produsert enn plata ellers. Dette er også låta på skiva med færrest musikanter, så her legger Gilby seg på ei enklere linje, som sånn sett ligger nærmere kommende plater i uttrykket.

Også «Hunting Dogs» har et litt mindre produsert preg, der den akustiske gitaren er dominerende. Også orgelet får litt plass her, og det er det Teddy «Zig Zag» Andreadis som står for, mens Almeida byr på bluessolo.

Den internasjonale versjonen av «Pawnshop Guitars» avslutter med den melodiske «Shut Up», der Will Effertz legger glimrende basslinjer mens Gilby synger de svært gode versene. Refrenget er kanskje i enkleste laget, men det hindrer ikke dette i å være nok ei god låt.

Som så ofte ellers fikk japanerne et ekstra spor, og i dette tilfellet var det riffrockeren «West Of The Sunset», som helt klart hadde fortjent en bedre skjebne enn å være bonusspor.

Konklusjonen er altså at ingen Guns N’ Roses-medlemmer har vært i nærheten av å matche «Pawnshop Guitars», for her snakker vi om et så godt som fullkomment album, som dessverre aldri fikk den oppmerksomheten det fortjente.

Jan Dahle