I 2013 var daværende Whitesnake-gitarist Doug Aldrich også aktuell med Burning Rain, og i forbindelse med utgivelsen av deres «Epic Obsession» tok undertegnede en prat med gitaristen om både Burning Rain, Whitesnake, og ikke minst gitaristens tid med Dio. Intervjuet ble publisert i Scream Magazine #176, og presenteres her slik det sto på trykk den gang.

Doug Aldrich er nok for de fleste i dag først og fremst kjent fra Whitesnake, men det er mye mer tungrock ved gitaristen enn som så. Før han ble David Coverdales musikalske høyrehånd var Aldrich Dio-gitarist, og før dette igjen var mannen med i band som Lion, Bad Moon Rising og Burning Rain. Dougs historie tar oss faktisk helt tilbake til første halvdel av åttitallet, og en audition for ingen ringere enn Kiss.

Grunnen til vår prat med Aldrich denne gangen er Burning Rains tredje album, og det første siden 2000. Etter hvert blir det uansett mer prat om alt annet, men vi begynner med Burning Rain, og «Epic Obsession», som altså kommer 13 år etter forgjengeren.

– Vi hadde tidlig et par låter, men jeg forble opptatt med Whitesnake. Dermed ble det aldri tid til virkelig å jobbe med ei ny Burning Rain-plate. Uansett hadde vi altså noen låter klare, og omkring halvparten av plata ble så skrevet i løpet av et par måneder i fjor.

Det var helt tilbake i 2004 Frontiers signerte Burning Rain, og sånn sett må vel gutta ha følt en viss frustrasjon fra selskapets side ettersom åra har gått.

– De har nok kanskje vært litt frustrerte, ja, ler Doug. Jeg sa uansett fra første stund at jeg var nødt til å jobbe rundt Whitesnakes timeplan, og at det dermed ikke var aktuelt å gi David Coverdale beskjed om at jeg trengte tid til å gjøre Burning Rain. Jeg har jobba hardt for Whitesnake, og det er det jeg har fokusert på. Beskjeden jeg ga selskapet var at jeg skulle gjøre Burning Rain-plata straks jeg fikk tid, men det har altså ikke skjedd før nå.

Ved sin side har Aldrich fortsatt vokalist Keith St. John, men rytmeseksjonen er ny siden sist.

– Trommisen (Alex Makarovich) fra den gang hadde flytta til østkysten, så han var ikke tilgjengelig. Bassisten, Ian Mayo, er en veldig god venn av meg, men han er veldig opptatt med jobben som lydmikser for film og TV. Hadde jeg spurt om han ville være med hadde han nok likevel muligens sagt ja, men det musikalske hjertet hans ligger uansett mer i gata for Nine Inch Nails og White Zombie. I stedet fikk vi med oss Sean McNabb, som er en fantastisk bassist jeg spilte med i Bad Moon Rising. På trommer har vi med Matt Starr, og han er en flott lagspiller. I tillegg har også Brian Tichy og BulletBoys’ Jimmy D’Anda vært involvert, så det er en liten miks av trommeslager.

Tilbake i Burning Rains aktive periode – hvilket vil si slutten av nittitallet og begynnelsen av dette tusenåret – spilte bandet litt i Japan og USA, i tillegg til én konsert i England. Et veldig aktivt liveband var det uansett ikke, men Doug håper likevel at Burning Rain finner veien til konsertlokalene igjen.

– Jeg tror det hadde vært veldig gøy, men det må være en interesse der ute for at det skal skje. Det kule med et band som Burning Rain er at vi kan spille hvor som helst. Nå har jeg uansett en Whitesnake-turné foran meg, og det er prioriteten. Når den er ferdig håper jeg Burning Rain kan gjøre konserter både i Europa og Japan, og kanskje USA.

Det var i sin tid Doug og Keith som starta opp Burning Rain, og dette kom som en følge av at Dougs samarbeidspartner gjennom en årrekke ga opp artisttilværelsen. Gitaristen tar oss dermed med nesten tilbake til den spede begynnelse når han skal fortelle om tilblivelsen av Burning Rain.

– Jeg ble med i Lion i 1984, og bandet besto blant andre av trommis Mark Edwards fra Steeler, og vokalist Kal Swan. Mark hadde sett meg spille, og ville ha meg med i bandet sitt. Samtidig fortalte han at han hadde en fantastisk vokalist, som kom til å bli den neste David Coverdale. Jeg hadde da akkurat hørt «Slide It In», så jeg syntes dette hørtes spennende ut. Kal viste seg da også å være fantastisk, og han var en stor Coverdale-fan. Dermed introduserte han meg for alle de gamle Whitesnake-skivene, og det er jeg takknemlig for, for ellers hadde jeg kanskje ikke hørt plater som «Ready An’ Willing» og «Lovehunter». Det andre gode Kal førte med seg var at han, i likhet med meg, likte europeiske band – jeg var glad i band som Van Halen og Aerosmith også, men favorittbandene mine var europeiske – og det gjorde at vi ikke falt inn i den typiske glam-scena i Los Angeles.

Etter tre album med Lion danna Doug og Kal etter hvert Bad Moon Rising. Historien fortsetter dermed med de samme hovedpersonene.

– I 1995 ga vi ut «Opium For The Masses», og den gjorde at vi fikk turnért litt både i Japan og Europa. Det som så skjedde var at Kal ble veldig syk. Dette gjorde at han ikke kunne synge en stund, og da ble han fullstendig knust. Vi var veldig lykkelig over endelig å ha fått en skikkelig turné, men det stoppa med det. Kal ga på det tidspunktet nærmest opp, og fant ut at musikkbransjen ikke lenger var noe han ville være en del av.

Med Kal ute av bildet trengte Doug ny vokalist, og i Keith St. John fant han riktig mann. Dermed tok Burning Rain form.

– Jeg møtte Keith i 1998, men da vi starta opp Burning Rain var det først og fremst et prosjekt for det japanske markedet. Vi så ikke på det som et band da, og debuten ble ikke utgitt i Europa før en god stund senere. Vi gjorde så den andre plata i 2000, men da jeg ble tilbudt jobben i Dio – og senere Whitesnake – var dette tilbud jeg ikke kunne si nei til, og Burning Rain ble nedprioritert.

Historien så langt ser enkel og ryddig ut, men opp gjennom åra har Doug Aldrich vært litt frem og tilbake mellom band, i tillegg til at han har gitt ut noen soloplater. Rundt tiden Bad Moon Rising ble til var det en periode gitaristen også var innom House Of Lords, der han var gjestegitarist på «Sahara» i 1990, før det utvikla seg til litt mer.

– Jeg skulle kun spille litt på plata, men jeg ble deretter innleid for turnéen også. Det å jobbe med disse gutta var en flott opplevelse, samtidig som dette var en avgjørende periode i karriera mi. Lion hadde nettopp blitt oppløst, og jeg hadde vært med bandet så lenge jeg kunne. Underveis hadde jeg blant annet avslått et tilbud fra Dio, og flere andre band, fordi jeg ville være trofast mot vennene mine i Lion. Jeg ville ikke være han som ødela bandet ved å forlate det, men Lion ble likevel oppløst til slutt.

– Da begynte jeg å gjøre forskjellige sessions, og jeg gjorde blant annet ei plate med Hurricane, og demoer med House Of Lords. De likte virkelig demoene, og ville at jeg skulle spille på plata, men samtidig hadde jeg forplikta meg til å spille med Hurricane. Dermed kunne jeg ikke bli med i House Of Lords på full tid. Etter en turné med Hurricane var jeg så ledig, og da satte jeg og Kal i gang med den første Bad Moon Rising-plata. Da den var ferdig begynte House Of Lords-låtene å gå på radio, og bandet trengte en gitarist for den kommende turnéen. Da ble jeg med på turen, så du kan si jeg spratt litt hit og dit en periode, kanskje egentlig uten helt å vite hva jeg ville. Det å turnére med Hurricane og House Of Lords var uansett betydningsfullt, for dette var mine første virkelige turnéer.

Når Doug forteller om denne perioden må vi stoppe opp ved det at han fikk et tilbud fra Dio, og dette altså mange år får han slo seg sammen med Ronnie James Dio & Co.

– Dette var da de trengte ny gitarist etter Craig Goldy og «Dream Evil». Det var en venn av meg, Grover Jackson, som ba meg gi ham en tape han kunne gi videre til Wendy Dio. Jeg gjorde det, og jeg ble innkalt til prøvespilling. Deretter fikk jeg først beskjed om at det sto mellom meg og en annen kar, og da jeg kom for å møte bandet igjen gikk vi på en pub der jeg fikk beskjed om at jobben var min. Det som så skjedde var at jeg nok viste at jeg var veldig umoden, der jeg sa nei til tilbudet. Jeg var vel 25-26 år da, men i hodet var jeg nok mer som 16. Jeg var fortsatt med i Lion, selv om Grover ville ha meg inn i et større band. For meg føltes det litt ubekvemt å være rundt Ronnie på den tiden, samtidig som jeg ikke ville skuffe kompisene i Lion. Dio fikk med seg Rowan Robertson, og det fungerte jo bra.

Man kan anta at denne historien har en sammenheng med at Aldrich tidlig på 2000-tallet likevel skulle ende opp i Dio, men samtidig hadde også Doug også et musikalsk treff med Dio-bassist Jimmy Bain under innspillinga av et av de utallige tribute-albumene Aldrich har deltatt på.

– Ronnie og Jimmy var nok ganske overraska da jeg avslo tilbudet første gang, og da jeg gjorde denne sessionen med Jimmy trodde jeg han fortsatt var sint på meg etter alle disse åra. Vi kom uansett veldig godt overens, og samtidig fortalte han at de skulle kvitte seg med Craig Goldy igjen. Da mente han jeg ville være perfekt, og selv om jeg nå hadde Burning Rain var jeg klar for oppgava. Burning Rain gjorde jo egentlig ikke noe, og jeg hadde alltid vært en ganske ukjent gitarist, så jeg ga Jimmy beskjed om at jeg gjerne ville spille med Ronnie. Seks måneder senere fikk jeg en telefon, og vi møttes igjen på en pub. Der sa Ronnie at han ville at jeg skulle spille på plata. Jeg spilte da alle gitarene på «Killing The Dragon», og Ronnie og jeg satte sammen alle elementene, samtidig som vi skrev to nye låter.

Doug setter stor pris på denne første Dio-perioden, og blant de store opplevelsene var det å være med på en skikkelig verdensturné.

– Dette var så stort for meg, samtidig som jeg så at Ronnie virkelig hadde troa på meg. Vi hadde også nettopp gjort ei veldig god plate, og bandet sparka ræv. Ronnies fans er også veldig hardcore, og selv om det var noen her og der som kanskje lurte på hvem faen denne blonde fyren var, ble jeg i all hovedsak veldig godt mottatt. Jeg tror også jeg viste meg oppgava verdig. Vi hadde en flott turné, der vi var på veien med Scorpions og Deep Purple i USA, for deretter å turnére i Europa med Deep Purple. Vi gjorde også egne turnéer både i Europa og Statene, og mot slutten av turnéen spilte vi inn «Evil Or Divine»-DVD-en.

Det er ikke vanskelig å høre entusiasmen i Dougs stemme når han snakker om denne tiden, og han utdyper mer enn gjerne hvordan det var å jobbe med Ronnie James.

– Først og fremst var det en utrolig opplevelse, og det at Ronnie trodde på meg betydde så mye. Jeg hadde nok heller ikke snakka med deg nå om det ikke hadde vært for Ronnie. Jeg lærte veldig mye av ham, og da kanskje spesielt når det kom til det å opptre. Ronnie var typen som alltid ga alt, og han tok et solid balletak på publikum. Han sørga alltid for at alle fikk oppleve et godt show, og at publikum skulle ha en flott opplevelse. Det å jobbe i studioet med ham var også morsomt, for han kunne sitte der og være helt oppslukt i kryssordene sine. Han holdt på med disse hele dagen, og når jeg spurte ham hva han syntes om et gitarparti jeg nettopp hadde lagt, måtte han få det avspilt på nytt for han hadde vært så borte i kryssordet at han ikke hadde fått med seg noe.

– Når han var hjemme var han også noe for seg selv. Jeg hørte for eksempel aldri at han hørte på musikk. Enten jobba han med musikk, eller så hørte han på sport på radioen. Han hadde en liten radio på kjøkkenbordet. Når du tenker på Ronnie ser du for deg at han bor i et slott på et fjell, og det er akkurat slik huset hans var. Det var som et engelsk slott på en fjelltopp i sørlige California. Der satt han på kjøkkenet og leste avisa, og hørte på sportskanalene. Da vi spilte inn «Killing The Dragon» var studioet bortimot en times kjøretur unna, og vi dro alltid dit sammen. Ronnie kom da og plukka meg opp i bilen sin, og dette er gode minner.

Etter «Killing The Dragon»-turnéen gikk Doug over til Whitesnake – mer om det senere – men han returnerte til Dio et par ganger de neste åra.

– En gangen var det noen problemer med Craig Goldy, og dette var da vi filma «Holy Diver»-DVD-en. Da jeg fikk spørsmålet om å gjøre turnéen gikk jeg rett til David for å spørre om det var greit for ham, og han sa at det måtte jeg gjerne gjøre så lenge jeg sørga for å komme «hjem» igjen. Under denne turnéen spilte vi i Birmingham, og Ronnie fortalte meg at det da var snakk å møte Tony Iommi for å diskutere mulighetene for å gjøre en boks eller noe sånt for Black Sabbaths Dio-år. Dette syntes jeg var en fantastisk ting, men Ronnie var litt mer usikker siden han ikke hadde møtt Tony på mange år. Han var også veldig opptatt av å holde Dio gående, men jeg syntes det var galskap å si nei til det som var på gang. Jeg mente også at dette ville være bra for Dio, og etter møtet med Tony var Ronnie veldig fornøyd. Dermed ble det først de tre låtene for «The Dio Years», og deretter turné og ny plate. Hele tiden var Ronnie opptatt av at Dio skulle jobbe, så mellom ting med Heaven & Hell gjorde han Dio-turnéer.

Nå var Aldrich opptatt med Whitesnake, men i 2009 var gitaristen igjen klar for å gjøre en runde med Dio. Dessverre ble det aldri noe av turnéen.

– Det var to grunner til at han ville gjøre den turnéen, og den første var å få stemmen i form til den kommende Heaven & Hell-turnéen. Den andre grunnen var at han ville at gutta hans skulle ha en jobb, og da snakker vi om både crew og band. Jeg tror Goldy hadde avtalt å gjøre en turné med Budgie, så jeg ble spurt om jeg var klar. Da jeg fikk spørsmålet var jeg på sykehuset med min kone som skulle føde, så jeg var ganske opptatt. Dermed ba jeg Wendy ordne alt med David. Da alt var på plass bestemt vi oss for å gjøre ei ny låt for turnéen, og det var «Electra».

– Mens vi var i studioet begynte Ronnie så å klage over magesmerter. Omkring tre uker senere begynte vi å øve, og da klaga han fortsatt over disse smertene. Dette plaga ham, for han var en vokalist som alltid ville være helt og fullt tilstede på øvingene. Han var ikke som mange andre sangere som bare stikker kjapt innom på øvinga. Ronnie var derimot den som var først på plass, og den siste til å dra, samtidig som han sang med bandet hele tiden. Han elska hele prosessen rundt det å øve, turnére, og å sette sammen et show.

– Et par ganger i denne perioden måtte han uansett kaste inn håndkledet fordi han hadde så vondt i magen. Dette føltes rart for oss alle, så vi ga ham beskjed om at han måtte komme seg til legen. Uansett hva det var ville det kunne skape store problemer på den kommene turnéen i Europa, og jeg begynte også å bli usikker på om det ville bli noe av turnéen. Ronnie var uansett klar for at vi skulle på tur, og utstyret ble sendt over. På den siste øvinga dukka han så ikke opp, og Simon (Wright, trommer) fortalte at Ronnie måtte på en siste test før vi skulle dra. Beskjeden var da bare at vi skulle kjøre igjennom settet et par ganger, før Ronnie skulle komme innom. Han kom ikke, men Wendy kom og fortalte at Ronnie hadde magekreft.

Turnéen, som inkluderte Oslo, ble da naturlig nok avlyst. I tiden som gikk ble stadig flere Heaven & Hell-konserter lagt til spilleplanen for den påfølgende sommeren, og mange trodde nok dermed at det gikk riktig vei for Ronnie. Aldrich var en av de med et positivt syn på utviklinga.

– Jeg trodde det var håp, og jeg fikk stadig tekstmeldinger fra Ronnie der han fortalte at han ble bedre. Samtidig så jeg jo at de booka Heaven & Hell-datoer, og jeg var veldig glad for at Ronnie var på bedringens vei. Jeg var så i Italia for å gjøre noe med Glenn Hughes og Yngwie Malmsteen, og der fikk jeg en telefon fra Scott Warren (Dio-tangentist) som fortalte at det gikk mot slutten for Ronnie. Jeg forsto ingenting, men jeg ringte Wendy. Hun sa at jeg kunne komme hjem, for Ronnie ville vente på meg. Jeg kom meg på første fly, men da jeg landa hadde han allerede gått bort. Heldigvis hadde jeg bedt min kone dra over til Ronnie for å fortelle ham hvor glad vi var i ham, så han visste i alle fall hva vi følte for ham. Det hele var utrolig trist, men musikken hans lever heldigvis videre.

Vi kommer selvfølgelig ikke utenom Whitesnake i denne samtalen, og vi lar Doug Aldrich først fortelle hvordan han ble en del av David Coverdales mannskap.

– Dio fikk et tilbud om å gjøre en turné med både Whitesnake og Scorpions i 2003, men Ronnie ville ikke dette, for han ville heller gjøre ei ny plate. Både jeg og Jimmy mente derimot at det ville være en god turné for oss. Samtidig visste vi at en plateprosess ville bli lang, så vi ville fortsette å turnére. Ronnie sa uansett nei.

– Da vi var på turné med Deep Purple kom lysmannen deres bort til meg og sa at David Coverdale var interessert i å ha meg med i Whitesnake. På denne tiden var det snakk om at John Sykes skulle være med, så jeg kunne ikke skjønne hva David skulle med meg. Da han ringte lurte jeg på hvorfor han ville ha med meg når han hadde Sykes. Jeg er jo også en sologitarist, og selv om Sykes er en venn av meg, og elsker spillestilen hans, vil jeg ikke spille i band med ham. Jeg var jo også i Dio. David sa at det kun ble en tomåneders turné, og at Sykes ikke skulle være med. Jeg tok det deretter opp med Ronnie, og vi fant en løsning.

– Dermed ble jeg med på Whitesnake-turnéen, og vi hadde en fantastisk tid. Jeg likte virkelig å jobbe med Ronnie, men samtidig trengte jeg en inntekt. Jeg likte også David, og han tilbød meg mye mer jobb. To måneder ble så til ni måneder. Samtidig skrev jeg litt med Ronnie, men det var en treg prosess, så til slutt fant jeg ut at det var bedre for meg å trekke meg ut av Dio, og forbli i Whitesnake. Dette er jeg glad jeg gjorde, for David har vært fantastisk mot meg.

Det mangler aldri på lovord fra Coverdale heller når Dougs navn kommer opp, og etter ti års samarbeid er det udiskutabelt at denne duoen jobber godt sammen.

– David finner sider ved meg som jeg ikke visste jeg hadde. Vi har også en veldig god kjemi når det kommer til komponering, der jeg føler jeg har inspirert ham, og han har definitivt inspirert meg. Mine beste stunder har jeg med David. Det skal også sies at jeg ikke er en rik musiker. Ja, jeg spiller i Whitesnake, så jeg har penger til tider, men det er også stunder jeg er blakk. Når jeg ikke har penger og kjører opp til Davids hus for å skrive musikk, og jeg kommer hjem med demo av ei låt som sparker ræv, da spiller det ingen rolle om jeg har penger eller ikke. Det å høre musikk David og jeg har skapt sammen er nok for meg, og når det da også blir til ei plate er det utrolig.

– Jeg kunne ikke hatt det bedre, og jeg er utrolig takknemlig overfor David for det. Det skal også sies om David at han er verdens beste frontmann. Folk snakker om Mick Jagger, Steven Tyler og David Lee Roth, men for meg er Coverdale best. Han har også den beste stemmen. Når jeg snakker om stemmens hans må du huske at han ikke er en heavy metal-vokalist – Ronnie er den beste innen heavy metal – men David er best innen hardrock.

Når man hører på Burning Rain, både på den ferske «Epic Obsession» og de eldre platene, blir det opplagt hvor mye av sitt preg Aldrich faktisk setter på Whitesnake.

– Ja, og dette er noe jeg er glad for. Mitt mål var å få tilbake litt av det mer bluesa uttrykket i Whitesnake. Da jeg ble med i bandet var den siste plata folk hadde hørt «Slip Of The Tongue» – de hadde jo også gjort «Restless Heart», men den hadde ingen hørt – og selv om jeg liker «Slip Of The Tongue» er mine favorittplater med Whitesnake de mer bluesa. David og jeg begynte å snakke om dette, og da vi skrev låter ble de litt mer blues-preg.

Før vi slipper helt tak i Doug – som for lengst har skravla på seg forsinkelser for dagens videre intervjuseanser – må vi høre mannens historie rundt den gang en svært ung Aldrich prøvespilte for Kiss. Han flirer godt når dette emnet bringes på banen, før han forteller sin Kisstory.

– Jeg hadde akkurat flytta til Los Angeles, og jeg hadde allerede funnet meg til rette i et band som hadde begynt å spille på klubber. På denne tiden hadde Kiss kvitta seg med Ace Frehley, og jeg ble spurt om jeg ville komme over og prøvespille. Dette var jo før de hadde kutta ut sminka, så det å se dem uten den var en ganske bisarr opplevelse. Vi jamma i studioet, og det gikk bra. Jeg hadde fått ei liste på tre låter jeg måtte lære, og det var «Black Diamond», «Calling Dr. Love», og muligens «Firehouse». Det virka som om hovedlåta var «Black Diamond», og jeg fikk en følelse av at det nærmest var deres «Stairway To Heaven».

– Jeg var ingen stor Kiss-fan på den tiden, for jeg var mer opptatt av Led Zeppelin, Ozzy, Deep Purple, og den slags band. Jeg likte likevel Kiss, og jeg så på dette som en stor mulighet. Når alt kom til alt var jeg nok uansett for ung, og det visste de. Det morsomme er at da Kiss senere kom på turné med Vinnie Vincent ringte jeg opp Gene Simmons for å prøve å få billetter. Da jeg fikk ham på tråden, og fortalte hvem jeg var fikk jeg bare beskjed om å «glemme dette nummeret», så la han på.

– Da jeg flere år senere ble involvert med House Of Lords var de signert på Genes selskap, og det var han som lurte på om jeg ville bli med i bandet. Jeg fortalte ham da at han kunne dra til helvete siden han la på røret sist jeg snakka med ham, og vi lo godt av hele historien. Vi har holdt en viss kontakt, og han var på den forrige konserten vi gjorde med Whitesnake i Los Angeles. Selv har jeg fortsatt ikke sett Kiss. Vi har gjort noen konserter med dem, men da har vi vært nødt til å dra før Kiss har spilt.

At musikkverden på mange måter ikke er veldig stor kan for øvrig understrekes med at en annen gitarist som i samme periode gjorde sin lille Kiss-audition – ved å legge en solo på «Creatures Of The Night» – var Steve Farris, som spilte på Whitesnakes «farvelturné» i 1997. Ingen av dem ble Kiss-gitarist, men Aldrich vant derimot David Coverdales musikkhjerte over tid. Når Doug nå også har fått litt liv igjen i sitt Burning Rain har han på sin måte fått både i pose og sekk, der han er et vesentlig element i legendariske Whitesnake, samtidig som han har sitt eget band gående.

Jan Dahle