Raga Rockers / Senjahopen
Oslo, Akershusstranda Arena
5/8-2016

Under Festningen er en serie med konserter avholdt i Oslo i sommer, og årets tredje arrangement er en rockeaften med Raga Rockers og Senjahopen på plakaten. Konsertstedet bærer navnet Akershusstranda Arena, og dette viser seg å være et område som fungerer godt til formålet, der det ligger et kort steinkast fra rådhuset, og det er muligheter for å sette seg og ta en hvil mellom slaga i en liten gressbakke, eller på de snodig utforma benkene på området.

Senjahopen åpner med «Med Innsida Ut», fra bandets ferskeste plate, «Tida Og Veien», men i hovedsak er kveldens sett sammensatt av materiale fra kvartettens to første album. Dermed er det tittelsporet fra skive nummer to, «Tåra, Pess Og Blod», og «Fønix» som følger på. Førstnevnte understreker at vokalist Henrik Sandnes ikke alltid er like heldig med stemmebruken.

Det hele er veldig lite høytidelig, der bandet leverer en time med nordnorsk country-pop-rock, og dette er dermed ei lang reise fra Farout Fishing. Munterheten ligger over låter som «Over Heia» og den litt kjappe «Sild Og Potet», og sånn sett leverer Senjahopen en konsert til å bli i godt humør av. Mellomsnakket, som også til tider utføres av trommis Kent-Remi Gabrielsen, bærer preg av humor og den tidligere nevnte uhøytideligheten.

På gitar har vi, foruten Sandnes, Petter Pogo, som bedriver fingerplukk på gitaren i «Yttersia», og i det hele tatt kommer godt ut av kvelden. Dermed er også country-preget, som så ofte skinner igjennom, på plass. Gutta rocker mer i høydepunktet «Kjærlighetsbrevet», Gabrielsen drar frem allsangen i folket til «Ford 17M» og han rapper i «Strøken Pus», og bandet åpner «Møtte Veggen» a kapella.

Det skal nok sies at orkesteret fremstår noe mer rufsete i konsertsammenheng enn på plate, og dermed når ikke den gode melodibruken alltid like godt ut fra scena. Man får likevel et godt inntrykk av den nye og litt rolige «Morrastemning II», som slippes på albumet som ventes i oktober.

Når Senjahopen avslutter med den rocka «Hjelpe Våren» har gutta levert en godkjent konsert, som takket være det uhøytidelige har vært underholdende, og med et knippe riktig gode låter har det blitt skapt musikalsk godstemning.

Det er gitarist Eivind Staxrud som drar i gang Raga Rockers sett når han slår an de først akkordene i «Ingen Adgang», og det viser seg kjapt at Staxrud er bandets sterkeste kort i dag. Mannen drar riff heftige soloer, som for eksempel når han slipper til med et lengre parti i «Når Knoklene Blir Til Gele», og kvelden igjennom regjerer gitaristen.

I front har vi så Michael Krohn, som er seg selv lik, der mellomsnakket begrenses til noen takk. Han har ikke på noen måte den helt store sjarmen å by på, men Krohn leverer godt på vokalsiden, og sånn sett tilfredsstiller han sitt publikum.

Låtmessig leveres det jevnt over et godt sett, med «Ekspander Eller Dø» som et høydepunkt tidlig i konserten. Her får også bassist Livio Aiello satt seg litt i fokus, mens tangentist Arne Sæther slippes litt mer frem i lydbildet under «Gå Med Våpen» og «Ole Og Ali». Det litt seige groovet i «Ingen Nåde» sitter godt, samtidig som Raga Rockers her viser frem sin evne til å variere.

«Høydepunkt» viser frem en roligere side ved bandet, mens i «Smykke» handler det mer om tempo, og Krohn byr dermed på sine punk-røtter. Det skal likevel sies at selv om Raga Rockers serverer en variert meny, er det også savn i kveldens sett, og spesielt er «Slakt» og «Forbudte Følelser» manglende ingredienser.

Med mange korte låter i katalogen rekker uansett gutta å dra seg gjennom 20 av dem på i overkant av en time, så sånn sett blir det plass til relativt mye. «Det Skjulte Kamera», «Litt Av En Gjeng», «Hun Er Fri», «Blaff», og «Drept Kjendis» – der trommis Jan Arne Kristiansen får satt sitt rytmiske preg – er alt godt materiale. Det hele krydres også med rytmegitar fra Henning Sandsdalen og perkusjon fra Marius Lerskallen.

Krohn tar publikum med tilbake til sine unge dager når han og bandet trekker frem Kjøtts «Jeg Vil Bli Som Jesus», og deretter settes det naturlig nok punktum med «Noen Å Hate». Dermed toppes også konserten helt avslutningsvis, men det må sies at noen flere slike topper underveis savnes.

Jan Dahle