Magic Pie «Fragments Of The 5th Element»
Karisma

Østfold-progerne Magic Pie leverer fem nye komposisjoner på sitt femte album, «Fragments Of The 5th Element», og sannelig står det hele også til karakter fem. Det betyr at sekstetten – der røyk den ellers perfekte tallrekka – nok en gang har levert varene, og med det vist at de i dag er et av landets absolutt ledende band, uansett genre.

Albumet innledes med videolåta «The Man Who Had It All», og bandets signatursound åpenbarer seg umiddelbart, der det er passe proga, melodisk på vokalsiden fra Eirikur Hauksson, samtidig som instrumentalistene utmerker seg på det tekniske plan. Gitarist Kim Stenberg får – som ved utallige anledninger utover på skiva – utmerka seg på seksstrengeren, samtidig som guttas koringer sitter veldig godt. Dette sporet oppsummerer på mange måter Magic Pies uttrykk og genialitet.

Helhetlig er det noe røffere i kantene enn på «King For A Day», men samtidig er dette så Magic Pie som det kan få blitt. Også det at bandet står igjen med et umiskjennelig sound er utvilsomt en styrke, men alt dette hadde ikke vært til mye nytte om ikke gutta hadde klart å komme opp med sterkt nok materiale. Heldigvis skorter det ikke på godt musikalsk stoff på «Fragments Of The 5th Element», og dermed blir lyttinga en ren fornøyelse.

Gutta kombinerer småtunge riff med tidvis The Beatles-aktige vokalpartier, og prog-inspirasjonene hentes fra så vel syttitallets Genesis og Yes til dagens Dream Theater. Det hele krydres med flotte sololøp, som når tangentist Erling Henanger følges av Stenberg i «P & C». Riktig melodisk og flott blir det i «Table For Two», mens det blir følsomme gitarer og bassing når vi er over i «Touched By An Angel».

Så langt har ikke låtene vært nevneverdig lange, men sistnevnte klokker inn på åtte minutter. Albumet er heller ikke langt, og det er i dag nesten sjokkerende med ei prog-skive som bare så vidt passerer 45 minutter. Dette er på sin side positivt da det ikke blir for mye musikk å svelge, og ingen har vel noen gang klaga over at «The Dark Side Of The Moon» eller «The Yes Album» er for korte.

Bandet trår uansett til med det litt grandiose også denne gangen når den avsluttende «The Hedonist» byr på 23 minutter med herlighet fra Magic Pie-universet. Dette betyr blant annet at Stenberg og Henanger får mye plass til å utfolde seg i proga instrumentalpartier, at dynamikk benyttes effektivt, og at vokallinjene samtidig er melodiøse nok til på sin måte å være lettfattelige. Denne kombinasjonen av det proga og det melodiske er da også på mange måter orkesterets virkelige styrke. Sluttresultatet er altså nok en sterk utgivelse fra Magic Pie.

Jan Dahle