The Quireboys / Electric Boys
Oslo, John Dee
31/8-2019
Electric Boys
The Quireboys

Facebook-gruppa Rock’n Roll Junkies har stelt i stand til fest, og kvelden åpner med Coverman som spiller seg gjennom et knippe hardrock-klassikere, men det er når svenske Electric Boys inntar scena partyet virkelig begynner.

Conny Bloom og hans menn legger fokuset på fjorårets «The Ghost Ward Diaries», der halve settet hentes fra kvartettens siste studiobesøk. Det åpner friskt med «Hangover In Hannover» og «Suffer», og bandet fremviser fra første stund at det virkelig er tight. Bloom byr på en litt småvill solo i sistnevnte, og han gjør mye bra på gitaren utover i den timelange konserten. Samtidig synger mannen godt, og gjør i det hele tatt en god figur i front.

Det tar skikkelig av når gutta tar publikum tilbake til tidlig nittitall med «Groovus Maximus», som selvfølgelig er groovy så det holder, og det samme må sies om den mer funky «Electrified». Innimellom byr orkesteret på instrumentalen «Swampmotofrog», det roes litt ned med «Gone Gone Gone», mens «First The Money, Then The Honey» grenser mot poprock, så det er variasjon i settet.

Det er uansett når Electric Boys er på sitt mest groovy og funky gutta er på sitt beste, og det svinger seriøst av «Knee Deep In You». Franco Santunione kommer ofte litt i skyggen av Bloom, men i «Rags To Riches» kommer han mer i fokus der han legger funky gitarer, og trakterer sologitaren. Funky blir det selvfølgelig også avslutningsvis når «All Lips’n Hips» kommer som den naturlige finalen. Med det har også Electric Boys overbevist.

The Quireboys er norges- og oslovenner, og det årlig besøket til hovedstaden skal nok en gang by på et sett basert rundt sekstettens klassiske debut fra 1990, «A Bit Of What You Fancy». Dermed sparker britene i gang med «Long Time Comin'», «Misled» og «There She Goes Again».

Dessverre skal det vise seg at lyden ikke spiller på lag med bandet i kveld, der et høyt og slitsomt lydbilde blir til en vegg av lyd som drukner nyansene, og dynamikk er helt fraværende. Dermed slår ei roligere låt som den ferske «Eve Of The Summertime» mot deg nesten like massivt som den mer rocka «Sinner Serenade».

Bandet gjør på sin side jobben, der Keith Weir tilfører rock’n roll-piano, og Paul Guerin og Guy Griffin byr på slide-intro til «This Is Rock’n Roll». Vokalist Spike er som alltid seg selv lik, der han småsnøvler mellom låtene, og synger med sin hese røst. Sånn sett ligger alt til rette for en ypperlig konsert, men denne Motörhead-aktige tankegangen med «everything louder than everything else» dreper altså dynamikken. Dermed blir ikke ei gromlåt som «Mona Lisa Smiled» like flott som vi er vant til. Det fungerer likevel greit med den melodiske «Hello», og «Take Me Home» er et trivelig gjenhør.

«Hey You» lokker selvfølgelig allsangen ut av et rimelig fullsatt John Dee, og det samme gjør «7 O’Clock». Dermed er det bare atter en gang å konstatere at disse 30 år gamle låtene fortsatt sitter, men dessverre ruineres «I Don’t Love You Anymore» av lydveggen, før «Sex Party» avslutter en kveld som ble vunnet av Electric Boys.

Jan Dahle