Et nytt idol

Vi skal, som så ofte før når det skal mimres her på Rock And Roll Dreams, tilbake til første halvdel av åttitallet, og med det se på hvordan undertegnede oppdaga hans Idolhet, Kong Billy, eller Billy Idol som folk flest kjenner ham som. Historien handler, i motsetning til hva som er mer typisk, ikke i utgangspunktet om et album, men derimot om en EP, som på en måte ble utvida til en LP et par år senere. Velkommen til remiksenes verden.

Året er 1983, og jeg er involvert i musikkgruppa på den lokale ungdomsklubben. Blant innkjøpa som blir gjort, og som kjapt blir lånt med hjem for nærmere undersøkelse, er en maxisingel med en kar som het Billy Idol. Hovedsporet på plata er «Dancing With Myself», men det viste seg på en måte egentlig å være mindre viktig, for det er EP-en som en helhet som virkelig overbeviser. Med det er et ny idol kommet i hus.

Det er altså «Dancing With Myself» som åpner skiva, og som for de resterende tre låtene er det en remiks som gjelder. Dermed blir denne skribentens første møte med Idol altså ikke albumversjoner, men derimot forlenga 12″-versjoner av en håndfull låter. Det hører da også med til historien at Idol – sammen med Duran Duran – perfeksjonerte formelen for forlenga 12″-versjoner på åttitallet.

«Dancing With Myself» var egentlig ei Generation X-låt, eller Gen X som bandet het på det siste albumet, «Kiss Me Deadly», der nevnte låt er henta fra. Det visste man derimot ikke den gang, men det har da også blitt et nesten glemt faktum der soloartisten Billy Idol tok innspillinga ut i verden, og for all tid på mange måter vil bli stående med eierskapet til klassikeren.

EP-en sa lite om hva de forskjellige miksene het, og muligens visste jeg heller ikke den gang at alle låtene var remikser, men falt pladask gjorde jeg uansett fra de første gitartonene i «Dancing With Myself (Uptown Mix)». Her er det både en viss energi, og ikke minst er det fengende, og det hele traff rett i hjertet. Remiksen er uansett rimelig streit, og det er når slike mikser forblir ved basisen av den opprinnelige låta de fungerer klart best. Der var Billy en mester.

De resterende tre låtene er henta fra Billys første soloplate, «Billy Idol» fra 1982, og først ut er «Love Calling». Remiksen heter «Rub A Dub Dub Mix», og er veldig rytmebasert, samtidig som den beveger seg litt lengre ut på siden enn de resterende miksene. Låta er også i utgangspunktet den svakeste av de fire på EP-en, men også denne fungerer rimelig godt.

Det er uansett når du snur plata, og hører første låt på side 2 Billy Idol topper seg selv. Steve Stevens gitar høres først, før et utrolig groove åpenbarer seg, og de neste åtte og et halvt minuttene er dansbar rock på sitt absolutt beste. Det er selvfølgelig «White Wedding (Shotgun Mix)» det handler om, og dette er låta og versjonen som Idol aldri har overgått.

«White Wedding» er i utgangspunktet Billys definitive mesterverk, og denne versjonen løfter låta til uante høyder. Det er nettopp sånn forlenga remikser skal gjøres, der essensen i låta fortsatt er der, men samtidig legges det til interessante elementer som gjør at selv med over åtte minutters spilletid høres ikke låta lang ut i det hele tatt. Det er da også disse remiksene som på mange måter er undertegnedes Billy Idol, sikkert mye fordi det var sånn jeg først hørte mannen, men også fordi miksene er så suverene.

EP-en avsluttes med «Hot In The City (Exterminator Mix)», og igjen er et dansbart groove et vesentlig element. Samtidig legger Stevens på et riff, og pianoet kommer inn, før det tas litt ned til Billys inntreden. Igjen sitter det hele ypperlig, der låta i seg selv er munter og sterk. Med det hadde også undertegnede fått sitt første møte med Billy Idol, og denne lånte EP-en ble aldri glemt, selv om den utrolig nok aldri har funnet veien inn i samlinga.

Grunnen til det er at den på en måte ble overflødig da det i 1985 ble sluppet en LP med tittelen «Vital Idol». Her finner man de samme fire remiksene, og i tillegg er det lagt på tre alternative versjoner til. Her er det med andre ord mer å glede seg over.

Først ut av spora som ikke var på EP-en er «Flesh For Fantasy (Below The Belt Mix)», og dette åpner tøft med grom riffing fra Stevens, før rytmene og heftig bassing får mye spillerom i den forlenga introen. Stevens gitarer fikk for øvrig en betydelig mer fremtredende rolle på «Rebel Yell» enn på «Billy Idol». Man kan da også si at det var her gitarhelten Steve Stevens slo ut i full blomst.

Når det gjelder «Flesh For Fantasy»-remiksen beholdes deler av standardversjonen underveis, men det blir flere mellomspill som tilfører mye godt, og helheten løftes til noe større og bedre enn albumversjonen på «Rebel Yell». Igjen er det også vanvittig groovy.

«Catch My Fall (Remix Fix)» byr igjen på en lang intro, og uttrykket forandres mye i forhold til albumversjonen. Dette gjør at den flotte melodibruken blir litt borte, og dette er dermed en remiks som ikke helt matcher standardversjonen. Den er på sin måte likevel spennende, og fungerer dermed som alternativ lytting.

«Mony Mony» har på sin side aldri vært blant favorittene her i gården, men coveren av Tommy James & The Shondells’ 1968-hit er helt godkjent, og versjonen som bærer tittelen «Downtown Mix» gjør egentlig lite fra eller til på akkurat dette feltet.

I 1987 ble det sluppet ny versjon av «Vital Idol», blant annet på det amerikanske markedet, og nå var det lagt til enda ett spor. Det er også denne utgava som ble relansert på CD i 2002 i vår del av verden. Den ekstra låta er «To Be A Lover (Mother Of Mercy Mix)» som byr på solid riffing fra Stevens. Remiksen gir også nytt liv til denne William Bell-coveren – som Idol gjorde på «Whiplash Smile» – der koringer og piano er vesentlige elementer.

I fjor ble det for øvrig sluppet ei skive med tittelen «Vital Idol: Revitalized», men denne har ingenting med den opprinnelige «Vital Idol» å gjøre, der det nå kun handler om nye remikser, som i all hovedsak er å betrakte som hærverk.

Når det gjelder undertegnedes Billy Idol-historie toppa den seg med konserten i Stockholm i 2005 – jeg hadde kun sett ham på Kalvøya i 1991 før dette – der mannen var ute for å promotere den sterke «Devil’s Playground», som markerte det platemessige comebacket for parhestene Idol og Stevens. Dessverre har konsertene etter dette fremstått som litt halvveis, men Idol er fortsatt en av rockens tøffeste. Rockere blir nemlig ikke kulere enn Billy Idol.

Jan Dahle

Reklamer
Et nytt idol