Omdiskuterte tvillinger

Metallica_Load & ReLoad

Når lysten til å ta et tilbakeblikk på Metallica dukker opp er det selvfølgelig fristende å gå rett på «Master Of Puppets», men den sparer vi til en svært passende anledning om ikke lenge. Det er uansett også veldig trygt å gå for en av åttitallsklassikerne, så derfor tar vi heller en titt på «Load» og «ReLoad», som i sin tid splitta fansen, og som fortsatt er omdiskuterte.

Det har gått fem år siden Metallica ble allemannseie med det selvtitulerte femtealbumet, og allerede der ble fansen etter hvert splitta. Det store hatet mot «Metallica» – slik undertegnede oppfatter det – har likevel egentlig kommet mest i ettertid fra fans som føler stor trang til å være «true», for i 1991 ble skiva i hovedsak godt mottatt.

Påstandene om at bandet hadde solgt seg var selvfølgelig der, akkurat slik de hadde vært for hver plate fra «Ride The Lightning» og fremover. Sånn sett var det aldri noe nytt at Metallica fikk tyn for sin musikalske utvikling, men det skulle nå nye høyder med «Load» i 1996, og oppfølgeren, «ReLoad», som ble gitt ut året etter.

Metallica_James 97-11-16_2
James på scena i Den Grå Hal i København i november 1997.

I forkant av «Load» ble singelen «Until It Sleeps» sluppet, og denne skribenten hadde singelen liggende i hylla en god stund uten å høre på den. Jeg foretrekker alltid å ikke ha hørt meg inn på enkeltlåter før hele album er i hus, men den dagen jeg visste at forhåndstapen – ja, dette er så lenge siden at anmeldereksemplarene kom på opptakskassetter, og at Posten var pålitelig – skulle komme i hus ble ventetiden ulidelig. Jeg satte på singelen, og tenke umiddelbart «Hva faen er dette?».

Dermed var også usikkerheten – som er blant grunnene til ikke å høre enkeltlåter før album – et faktum. Med stor spenning ble dermed kassetten plassert i spilleren, og man trykte play. «Ain’t My Bitch» åpenbarte seg, og man begynte å øyne håp igjen.

Allerede der hadde man altså skjønt at Metallica med «Load» skulle levere noe annerledes, men så har heller aldri Metallica stått på stedet hvil. Det er bare det at Metallica nå var veldig annerledes, men for undertegnede handler det uansett mer om den faktiske musikken enn hva man måtte forvente at et band skal levere. Etter hvert som man fikk lytta seg opp på «Load» viste det seg da også å være ei ypperlig skive, om enn noe helt annet enn «Master Of Puppets».

Metallica_Kirk 97-11-16_2
Kirk lar seg intervjue i København i november 1997.

Med godt riffdriv, og et groove som på mange måter er typisk for skiva, åpner «Load» på sterkt vis. Melodibruken er god, og i det hele tatt er «Ain’t My Bitch» ei solid låt. Enda bedre blir det når «2 X 4» overtar, og også her er riffet en vinner. Fra et gitarsynspunkt er da også disse to skivene glimrende, der riffmengden er stor, og Kirk Hammett får vist seg frem fra sitt aller beste på solosiden.

Soundet er litt mer luftig enn tidligere, og samtidig er det hele litt mer nakent i uttrykket. Variasjonen er også stor, fra det tidvis litt mer thrasha til country. I hovedsak er Metallica uansett å regne som et tungt rockeband på disse utgivelsene, der tempoet ofte er midt på treet, og man tidvis aner en seighet som kan stamme fra guttas Black Sabbath-inspirasjoner.

Tre singellåter kommer på rekke og rad når «Until It Sleeps», «King Nothing» og «Hero Of The Day» åpenbarer seg, og for å begynne med den første så kan vi konstaterer at den viste seg å vokse når det umiddelbare sjokket hadde lagt seg. Her åpner det rolig, med Jason Newsteds basslinjer og James Hetfields neddempa vokallinjer, før det smeller til i refrenget. Dette tilfører dynamikk, og selv om førsteinntrykket var krise, er det i ettertid ikke tvil om at dette er ei svært god låt.

Singlene ble selvfølgelig visualisert med videoer, og dette – sammen med diverse promobilder fra perioden – var ikke med på å mildne den delen av fansen som nå var i harnisk. Ikke nok med at bandet hadde utvida sin musikalske horisont, gutta hadde også begått dødssynden å klippe seg, og å bruke sminke. Dette ble flittig brukt mot bandet, og den dag i dag ser man at Lars Ulrichs hårfeste brukes mot ham av haterne. En metal-musiker er forplikta til å ha langt hår må vite.

Dynamikken er også flittig brukt i «Hero Of The Day», og dette er veldig melodisk. Noe av grunnen til det ligger i at Hetfield med åra har blitt en vokalist som bruker stemmen på en generelt mer melodiøs måte. Samtidig er dette et spor som byr på de sjeldne thrash-tendensene fra denne perioden.

Newsted får også æra av å dra i gang «King Nothing», som er ei tung og groovy låt, og et av høydepunktene på «Load». Det skal også påpekes at Newsted – i likhet med Hammett – slipper mye til på disse skivene, og kontrasten er dermed stor til Newsted-debuten «…And Justice For All». «The House That Jack Built» har for øvrig også det tunge og litt seige ved seg, og samtidig har den dette groovet som gjør at du ikke klarer å sitte stille.

Metallica_Lars 97-11-16_2
Lars intervjues i København i november 1997.

Det store episke verket her er «Bleeding Me», som er fenomenal på plate, men som må sies å bli noe langdryg i livesammenheng. Det er da også litt snodig at dette har blitt det sporet fra «Load» som oftest ser ut til å trekkes frem på konserter, men det er uansett ikke vanskelig å nyte albumversjonen.

Igjen er det rolige og luftige vers, mens det mer massive overtar i refrengene, og riffpartiet som kommer inn halvveis i låta er gromt. Her har vi også en av de låtene der Kirk får svært godt spillerom i forbindelse med soloen, så alt i alt blir «Bleeding Me» et solid stykke håndverk.

Vi er nå halvveis på plata, og både «Load» og «ReLoad» utnytter CD-ens spilletid til maks, så det er mye musikk å fordøye. Sånn sett kan man alltids diskutere om skivene burde vært kutta ned, men i likhet med på Guns N’ Roses’ «Use Your Illusion»-skiver – som ofte er utsatt for samme debatt – mener jeg det ville være vanskelig å luke ut låter her, og da spesielt på «Load».

Metallica_Jason 97-11-16_1
Jason på scena i Den Grå Hal i København i november 1997.

Med «Cure» er vi igjen tilbake til det tunge, mens «Poor Twisted Me» er seigere, og med effekter på Hetfields vokal. Her er det riffet som driver låta, og Bob Rock har skrudd et lydbilde som kler musikken godt. «Poor Twisted Me» er nok likevel skivas svakeste spor. Det tar seg deretter opp med den røffere «Wasting My Hate».

Et av de virkelig omdiskuterte spora på «Load» ble country-låta «Mama Said», som også ble sluppet som singel. James har da heller ikke lagt skjul på at han over tid utvikla en interesse for nettopp country, og resultatet ble med det ei trivelig og fengende låt, som ligger milevis unna hva man kunne forvente fra metal-bandet Metallica.

Mot slutten kommer «Thorn Within», som innledningsvis er veldig rytmebasert, men som også byr på tunge riff, melodiøse vokallinjer, og etter hvert de litt småthrasha tendensene. «Ronnie» har på sin et midtempo groove som toppes av gitarer og god melodibruk, samtidig som det hele brytes opp med et midtparti med Ulrich og Hetfield i fokus.

Metallica_Kirk 97-11-16_3
Kirk på scena i Den Grå Hal i København i november 1997.

«Load» avslutter med skivas lengste spor, «The Outlaw Torn», som med sine ti minutters spilletid byr på mye god riffing, et variert arrangement der det tidvis strippes ned til bass og trommer, og Kirk i sitt ess der han virkelig får lekt seg i de jamaktige delene. Med det er «Load» i mål, og om jeg skulle gitt høyttalerkast i dag hadde det muligens blitt full pott.

Når det gjelder mottakelsen «Load» fikk var den altså mildt sagt blanda, og situasjonen ble ikke noe bedre med «ReLoad». Samtidig fikk altså gutta pepper for ikke å stå standhaftig ved metal-røttene, og Ulrich møtte motbør da han i all offentlighet sto frem som Oasis-fan. Nå finnes det ikke mye «Wonderwall», eller i det hele tatt mye «(What’s The Story) Morning Glory?», å spore i Metallicas musikk fra denne tiden, men beskyldningene om at bandet hadde solgt seg hagla.

Undertegnede er av den oppfatning at for at man eventuelt skal kunne si at band har solgt seg, så må i det minste bandet ha prøvd å tilpasse seg tidens trender, men «Load» og «ReLoad» faller ikke på noen måte inn i den kategorien. Jeg tok da også opp dette med Lars Ulrich i København i 1998, og han hadde følgende å si.

Metallica_Lars 98-11-07_4
Lars i København i november 1998.

– Man har solgt seg når man gjør noe man ikke står fullt inne for, men vi har hele tiden fulgt våre egne instinkter. Hadde vi gjort en ny «Kill ‘Em All» ville det vært å selge seg, for da hadde vi gjort skiva slik andre ville at vi skulle gjøre den.

Lars har selvfølgelig rett i dette, og da kan man naturlig nok begynne å stille spørsmål rundt «Death Magnetic». Denne skribenten tror definitivt at «Load» og «ReLoad» er betydelig mer ærlige plater enn den tydelig kalkulerte «Death Magnetic», men nok om det, la oss se på «ReLoad».

Med den energiske «Fuel» innledes akt to av denne delen av Metallica-historien. Dette er et spor som slår deg rett i trynet, og som ligger nærmere eldre Metallica enn noe på «Load». Her snakker vi da også om ei låt som fortsatt spilles ganske hyppig på bandets konserter.

Også «The Memory Remains» spilles relativt ofte når bandet inntar scenene, men dette er uansett ei helt annen type låt. Vi er igjen over i det midtempo, og Marianne Faithfull setter sitt distinkte preg på sine partier. Dette trekker litt ned for undertegnede, men Kirk løfter låta med soloen.

Den andre kvelden Metallica spilte i Oslo Spektrum i november 1996 fikk vi en smakebit på «ReLoad», og det var den aldeles suverene «Devil’s Dance». Igjen får Newsted dra det hele i gang, men det er når gitarriffet kommer inn at det virkelig løfter seg. Dette er nittitalls-Metallica på sitt absolutt beste, der det er tungt og deilig.

«ReLoad» er uansett litt svakere enn «Load» – selv om vi fortsatt sakker om ei god skive – og blant låtene som er litt mindre spennende finner vi «The Unforgiven II», men uten at denne oppfølgeren er dårlig. Det er vel rett og slett bare det at den ligger så tett opp til forgjengeren, at den i den store sammenhengen fremstår som litt overflødig.

Metallica_Jason 97-11-16_4
Jason på scena i Den Grå Hal i København i november 1997.

Formelen er mye den samme som på «Load», hvilket er naturlig siden låtene ble kreert i samme periode. Det kan likevel virke som om det aller sterkeste materialet i hovedsak ble valgt ut til det første av de to albumene, men selv om låter som «Better Than You» og «Carpe Diem Baby» ikke er helt der oppe på «Load»-nivå, snakker vi fortsatt om materiale som har livets rett.

«Slither» byr på det groovet og riffdrivet som «Load» ofte gir deg, og med det snakker vi igjen om ei bra låt. «Bad Seed» har på sin side et herlig sagende riff, og samtidig er låta kort, der den bare så vidt passerer fire minutter. Det skal også sies at materialet på disse platene nok er mer av typen du sitter og lytter til, enn låter du setter på i festlig lag.

Med «Where The Wild Things Are» får Newsted sin eneste låtkreditering på disse platene, men samtidig må det påpekes at Hammett er kreditert på overraskende mange spor. Nevnte låt er uansett litt annerledes i denne sammenhengen. Igjen benytter gutta seg av den musikalske dynamikken som varierer mellom tunge riff og luftigere partier, samtidig som melodilinjene skiller seg ut.

Metallica_James 97-11-16_4
James på scena i Den Grå Hal i København i november 1997.

«Prince Charming» har ingenting med Adam And The Ants å gjøre, men er derimot ei småkjapp og rett frem låt, som blir litt anonym. I den helt andre retningen går Metallica i «Low Man’s Lyric», der denne ganske rolige låta byr på noe så lite metal som lirekasse. Resultatet er godt, og helt annerledes i Metallica-sammenheng.

Det er over i det mer energiske igjen i den uptempo «Attitude», og selv om dette blir veldig streit gjør sporet seg bra, før det igjen avsluttes med albumets lengste kutt. Nå er det «Fixxxer» som byr på det tunge og midtempo, der det er fornøyelig å lytte til gitarene. Kirk leger seg litt i blues-land, og det hele blir til et sterkt avslutningsspor.

«Load» og «ReLoad» er i det hele tatt to album det er spennende og lytte til takket være det litt eksperimentelle preget, og etter 20 år føles de fortsatt like friske. Jo da, «Kill ‘Em All», «Ride The Lightning» og «Master Of Puppets» overgår Metallica på midten av nittitallet, men det hindrer ikke at det alltid er en fornøyelse å plukke frem «Load» og «ReLoad».

Noen ganger er en heftig amerikansk hamburger verdens beste mat, mens andre ganger er det ingenting som slår småmat og lefsekling. Det er plass til mye forskjellige i livet, også innen musikk.

Jan Dahle

Omdiskuterte tvillinger