The Boys
Oslo, Granittrock
2/9-2016

Granittrock er et flott familievennlig arrangement i steinbruddet innenfor Grorud, og her har man de siste ti åra kunnet oppleve to dagers gratisfestival i begynnelsen av september. I år står Midnight Choir og Paperboys på toppen av plakaten, og mellom de mer kjente nasjonale navnene slipper lokal ungdom til med sine musikalske prosjekter. Midt oppe i alt dette spiller også de gamle britiske punkrockerne The Boys, med vår egen Casino Steel på laget.

Det har gått 39 år siden The Boys debuterte med sitt selvtitulerte album, og dette er fortsatt skiva som danner basisen for guttas sett når de ankommer Arena Lillomarka. Det åpner likevel med den glimrende «T.C.P.» fra album nummer to, «Alternative Chartbusters», og med det er allsangpotensialet allerede tilstede for den delen av publikum som føler for å stemme i.

Med svenske Sators Kent Norberg på bass og sang har The Boys blitt et trelandsprosjekt – den svenske Backstreet Girls-trommisen Martin H-Son er for øvrig også med på laget – men samtidig er det et vesentlig poeng at bandets viktigste medlemmer fra den opprinnelige besetningen fortsatt er med. Det betyr at gitaristene, og vokalistene, Matt Dangerfield og Honest John Plain flankerer Norberg, og at vi helt ytterst på venstre side finner Casino Steel bak sitt keyboard.

Det at bandet benytter seg av tangenter understreker at The Boys ikke var blant de aller sinteste punkerne i London i 1977, og bandets musikk er vel strengt tatt mest som rock å regne. Hvor man vil plassere kvintetten musikalsk er uansett revnende likegyldig, for det som betyr noe her og nå er at låtmaterialet er så vanvittig sterkt.

«Terminal Love» og «U.S.I.» står fortsatt som påler i bandets katalog, og de to låtene som plukkes fra comebackalbumet «Punk Rock Menopause» står seg godt mellom materialet fra perioden 1977 til 1980. Dermed gjør ikke bandet seg bort med det ferskeste stoffet, annet enn når Plain sliter en streng under «Punk Rock Girl». Dårlig planlegging gjør at han ikke får ny gitar før seks låter senere, og da er det en jazzhøy Gibson SG mannen får tildelt. Det ser lite punk ut.

Casino tar ofte ordet, og til tross for sin litt bortgjemte plass på scena fremstår han mye som frontmann og bandleder, selv om tangenspillet hans ikke er veldig fremtredene i lydbildet. Gutta rundt ham rocker da også heftig, og med låter som «Living In The City» og «I Don’t Care» underveis i settet er trivelighetsfaktoren like høy som alltid når The Boys inntar scena.

Det hele fungerer også overraskende bra på denne relativt store utendørsscena, men det er ingen tvil om at The Boys hører mer hjemme på en tett og svett klubb. Når det kommer til bandets to største låter, de fenomenale «Brickfield Nights» og «First Time», spiller det uansett ingen rolle hvor og når bandet spiller, for dette er tidløs rock med så sterk melodibruk at det fungerer uansett om The Boys måtte spille på en utedass eller Wembley Stadium. For noen låter.

Nå nærmer det seg definitivt slutten, og med det kommer også et lite Spinal Tap-øyeblikk når Casino tar en Ramones-opptelling for å sette i gang avslutteren «Sick On You», for at ingenting så skjer. Plain har endelig fått den nevnte jazzhøye gitaren i hende, og sliter med å komme i gang. På andre forsøk drar gutta av gårde, og med dette lille punk-momentet settes punktum for nok enn trivelig konsert fra The Boys.

Jan Dahle