På gamle tomter

Artch_Sarpsborg Scene 27-8-2016
Artch
Sarpsborg Scene
27/8-2016
4

Folkets hus i Sarpsborg er stedet der Artch har gjort noen av sine mest legendariske konserter. Det var der de bygde sin sceneborg i 1985, det var der Eirikur Hauksson konsertdebuterte med særpingene i 1987, det var der norgesturneen i 1989 åpna, det var der bandet tok farvel i 1993, og det var der Artch filma DVD-en «Another Return Live…» i 2002. Siden den gang har stedet bytta navn til Sarpsborg scene, men både lokalet og bandet er mye det samme.

Artch - Geir_Sarpsborg Scene 27-8-2016

Med «The Promised Land» og «Metal Life» åpner Artch kveldens 75 minutter lange sett, og lokalets store scene gir gutta god plass til å bevege seg. Det bys likevel ikke på et svært show, men bandet klarer å fylle scena på en god måte. Musikalsk har kvintetten også allerede spilt et av sine sikreste kort i form av «Metal Life», for dette er ei låt som står seg like sterkt i 2016 som da den ble skapt i 1984. Sånn skal metal låte.

Med «Shoot To Kill» og «Loaded» holdes fokuset på «Another Return», og førstnevntes riffende åpningssekvens slår aldri feil om du liker å bedrive litt headbanging. Det skal derimot påpekes at Eirikur Hauksson ikke når helt opp til gamle høyder, og han sliter noe i blant andre «Burn Down The Bridges». Problemet er likevel ikke veldig stort, og takket være det sterke låtmateriale er det uansett umulig å ikke trives her og nå.

Artch - Eirikur_Sarpsborg Scene 27-8-2016

Den mer «kommersielle» siden fremvises med den ypperlige «Titanic», og balladen «Where I Go», og med det understreker Artch at bandet aldri var enspora. Artch hadde rett og slett alt et metal-band skal ha av gromme gitarriff, sterke låter, og nettopp variasjon. Topp det hele med et solid band, og en fantastisk vokalist, og man skjønner hvor urettferdig musikkverdenen er da det store gjennombruddet aldri kom.

I hovedsak er det å se Artch i dag en herlig tur ned mimreveien, og publikum tas med tilbake til en tidsperiode i overgangen mellom åtti- og nittitallet. Det gjøres likevel et par unntak, og «Jezebel» – som ble sluppet i forbindelse med reutgivelsene i 2001 – har opparbeida seg til å bli en liveklassiker.

Artch - Bernt_Sarpsborg Scene 27-8-2016

Kveldens store spenningsmoment er så den annonserte rykende ferske låta, samtidig som man gleder seg over at Sarpsborgs store sønner endelig har tendenser til å være kreative igjen. «Converter» viser seg da også ha et typisk riffgroove, og med et roligere midtparti byr komposisjonen på en viss dynamikk. Som ellers i konserten deler gitaristene Cato Olsen og Geir Nilssen på soloarbeidet. Koringene og refrenget sitter kanskje ikke helt, men alt i alt virker det som om bandets første nye låt på 15 år får stempelet godkjent.

«Another Return» er skiva som står igjen som bandets kjæreste utgivelse hos fansen, men også «For The Sake Of Mankind» er ei sterk plate. Artch plukker da også frem «When Angels Cry» – som åpner massivt med Bernt Jansens basspedaler – og «Paradox» fra sistnevnte, og i det hele tatt bys det på et balansert og godt sett i kveld.

Artch - Cato_Sarpsborg Scene 27-8-2016

Kveldens store høydepunk blir den litt glemte «Lost Again», som ikke har blitt spilt så alt for mange ganger siden 1987, da denne tidlige godbiten av en eller annen uforståelig grunn ble vraka til «Another Return». Det var uansett med denne låta eventyret med islendingen på vokal begynte – selv om komposisjonen er betydelig eldre enn som så – og nå gjør Eirikur og resten av Artch nok en gang denne til en vinner.

Eirikur står for kommunikasjonen med publikum, og til tross for at han drar i gang denne evinnelige «islandsklappinga» landets fotballandslag gjorde til en pest og en plage i sommer, gjør han en god jobb i front. Mot slutten kommer også trommis Jørn Jamissen frem for å – i stil med en viss dansk kollega – si noen velvalgte ord. Det å ha Jørn tilbake, og med det se et Artch som består av besetningen som spilte inn bandets to plater, er virkelig hyggelig.

Artch - Jørn_Sarpsborg Scene 27-8-2016

Helt prikkfritt er det ikke i kveld, men det hindrer ikke konserten i å bli en veldig trivelig affære, og alle som har kommet for å gjenoppleve sin ungdoms metal-helter får det de har kommet for. Når mektige «Another Return To Church Hill» så avslutter konserten, blir ikke metal bedre. Eirikur kan også love at vi aldri skal stole på det om Artch igjen sier takk for seg, og med det kan vi anta at vi på et eller annet tidspunkt igjen skal kunne glede oss over Artch og Norges beste metal.

Jan Dahle

På gamle tomter