Historier fra kirkebakken

Artch 19-4-1989
Artch klar til å innta Rockefeller-scena i april 1989.

Jeg åpner igjen litt på arkivet, og plukker nok en gang frem en artikkel fra Scream Magazines «Norske Klassikere»-serie. Denne gangen er det historien om Artch og «Another Return» – som sto på trykk i blad nummer 113, fra februar 2007 – som slippes løs på nettet, og samtidig har bildearkivet blitt raida for mer eller mindre gode bilder.

Det er høst i Norge i 1988, og endelig slipper Sarpsborg-bandet Artch sitt debutalbum. Plata heter «Another Return», og for metal-folket er dette en etterlengta utgivelse. Vi er nå et halvt tiår inn i Artch-historien, og bandet har gjennom en del konserter og noen demoinnspillinger allerede gjort seg litt bemerka. Noen av oss har også slitt hardt på forhåndstapen i ett år, og under denne perioden har ryktene om at noe stort er på gang spredt seg til den jevne metal-fan. Når Active så endelig slipper plata er det til rungende applaus fra en bortimot enstemmig metal-verden.

For å mimre litt over perioden rundt «Another Return» har undertegnede benka seg ned med bassist Bernt Jansen, eller Brent Jansen som mannen kalte seg den gang, men la oss holde oss til døpenavn her. Artch besto ellers av Eirikur Hauksson (vokal), Geir Nilssen (gitar), Cato Olsen (gitar) og Jørn Jamissen (trommer).

Artch - Bernt, James & Jørn 25-9-1986
Året er 1986, og Artch mangler vokalist. En blond amerikaner vurderer tilbudet.

Veien mot «Another Return» skulle være lang og tung, og spesielt var det hardt for gutta da vokalist Espen Hoff døde i en motorsykkelulykke i 1985. Det tok da også sin tid i finne en erstatter, men i 1986 dukka det opp en islending.

– Så fort Eirikur viste interesse for å satse på Artch, og å flytte til Norge, var det ingen tvil om at han var riktig vokalist for oss. Vi spilte inn en demo med «Metal Life» og «Lost Again» da Eirikur kom over første gang, og da var det ikke tvil om at det fungerte, men vi var avhengige av at han ville flytte over hit. Han så potensialet i fire unge entusiastiske fyrer. Eirikur var jo noen år eldre enn oss, og han var etablert som artist på Island, men han hadde lyst til å finne på noe nytt.

Når det gjelder låtmaterialet som skulle danne basisen for «Another Return» ble mye skrevet det siste året før bandet gikk inn i studioet, men ei låt stammer fra bandets første demo, innspilt i påsken 1984, mens noe ideer faktisk er enda eldre enn som så.

Artch - Bernt 11-4-1989
Bernt finpusser setlista på Hotell Klubben i april 1989.

– Den eldste låta er «Loaded», som Jørn og Geir hadde med seg da de kom fra Oxygen. Eirikur skrev uansett om teksten på den. Den første Artch-låta, som ble med på «Another Return», var «Metal Life». I den andre enden har vi «Another Return To Church Hill» og «Reincarnation», som var de siste låtene vi lagde.

– Den gangen øvde vi fast tre ganger i uka, og vi skrev masse. Selv da vi ikke hadde vokalist, eller før Eirikur flytta over til Norge, øvde vi og skrev like aktivt. Vi skrev låter som «Shoot To Kill» og «Living In The Past» uten at vi hadde melodilinjer og sang på dem. Det var bare et instrumentalt komp, som vi spilte inn og sendte til Eirikur. Dette var noe av det første han hørt med oss, og så skrev han forslag til tekster og melodilinjer.

Når det gjelder «Metal Life» – som skulle bli en av bandets mest klassiske låter – kan man lure på om gutta selv forsto at de hadde noe spesielt i ermet da den var klar.

– Jeg tror faktisk vi forsto det med en gang vi skrev den at den satt. Vi lagde ofte først et tøft komp, et beat eller et gitarriff, og deretter la vi på sang der det eventuelt måtte passe. Det er jo slik metal-band ofte jobber. Med «Metal Life» fant vi melodilinja, og da vi la den oppå kompet skjønte vi ganske raskt at dette var bull’s eye. Den dag i dag – når vi en sjelden gang gjør en konsert – starter vi alltid øvinga med «Metal Life». Den kan alle så godt at vi egentlig ikke trenger øve på den, men da får vi varma opp.

Artch - Jørn 11-4-1989
Jørn trimmer lokkene før showet i Tønsberg i april 1989.

To låter som har gjorde seg bemerka for Artch i forkant av plateinnspillinga, og som mange nok forventa å finne på debuten, ble vraka. Her snakker vi om «Living Dream» og «Lost Again», og spesielt burde vel sistnevnte blitt funnet en plass verdig.

– Vi vurderte vel at de ikke var sterke nok låter, men jeg kan ikke huske at vi diskuterte veldig sterkt hvorvidt de skulle være med eller ikke. Det blir ofte sånn at når du har med litt gammelt låtmateriale, men samtidig skriver nytt, så blir du mer entusiastisk på de nye tinga. Det selv om den gamle låta kanskje egentlig er bedre. Vi hadde også våre begrensninger siden vi tenke på at dette skulle trykkes på vinyl, og da burde du ikke overskride 40-45 minutter.

Det ble funnet plass til ni låter på plata, og i tillegg kom co-produsent Ed Kuczynski i sist liten opp med en liten intro. Før noen plate kunne spilles inn endte uansett gutta opp med å bygge et nytt Borg Lydstudio.

– Det var der vi hadde spilt inn demoen med Eirikur, og studioet gikk nå ganske bra. Det var Frank Wisur og Jon Karstensen som drev studioet, og det skulle rives for å gi plass til et nytt studio med en mengde tekniske finesser. Det betydde at det ble en del snekkerarbeid på vårparten 1987. Det var gedigne miksepulter, og to innspillingsrom. Det skulle ikke skorte på noe. Vi kobla sammen alt det tekniske utstyret, og det var investert i mye.

Artch - Cato 19-4-1989
Cato på Rockefeller i april 1989.

– Jeg aner ikke hva det kosta, men det var kanskje opp mot en million, og det var mye penger den gang. Dette var uansett midt i jappetiden, så bankene var mer enn villige til å låne bort penger. Som en gjentjeneste for at vi hjalp til med å bygge studioet, skulle vi få lov til å spille inn ei plate vederlagsfritt. Det viste seg jo senere at da studioet gikk konkurs sto vi på kreditorlista til banken, så sånn sett måtte vi betale noe til slutt, men det er en annen historie.

Vi har nevnt Ed Kuczynski, som kom inn i «Another Return»-prosjektet som co-producer, men hvem var egentlig denne mannen?

– Han kom opprinnelig fra Belgia, men jeg har ikke hørt noe annet enn at han nettopp hadde kommet til Norge da han begynte å jobbe med oss. Han var egentlig med et danseband som var i Sarpsborg for å gjøre en spillejobb, og av en eller annen grunn – som jeg ikke vet – dro bandet videre uten ham. Nå bor han visst på Grand Canaria, så han er vel en litt sånn nomadetype. Ed gjorde en formidabel jobb på selve produksjonssiden. For det første var han litt erfaren, og han hadde vel jobba litt med studioinnspilliner i Belgia. Vi var jo temmelig grønne. Vi hadde sittet med en firespors på øvingslokalet, og jobba der.

Artch - Geir 11-4-1989
Geir viser muskler før showet på Hotell Klubben i april 1989.

– Ed prøvde ut mange forskjellige teknikker underveis. Jeg husker blant annet at han spilte inn vokalen til Eirikur via ei skarptromme han la erter oppå, for å få en spesiell klang han brukte, i tillegg til direktesignalet fra mikken. Han pakka også inn gitarkabinettene i sånne madrasser vi kjenner fra gymsalen. Studioet lå vegg i vegg med et helsestudio, så tilgangen på madrasser var der. Vi hadde jo tid til å prøve oss frem siden vi ikke betalte timepris.

– Vi brukte et par måneder på innspillingene, og miksen var ferdig i august. Da hadde vi holdt på siden juni, og jeg husker godt jeg la på bass på «Where I Go» på bursdagen min som er 18 juli. Da studioet var ferdig var vi de første som skulle spille inn noe der, og sånn sett var studioet villig til å prøve seg frem også. Dermed ble vi på mange måter en prøvekanin.

Bernt legger stor vekt på Eds betydning for resultatet, men i utgangspunktet var det faktisk meningen at gutta skulle produsere selv. Ellers var bandets etter hvert faste lydmann, Magne Østby, på plass i studioet som teknikker under innspillinga av «Another Return».

Artch - Eirikur 11-4-1989 (2)
Eirikur viser muskler før showet på Hotell Klubben… aner vi et mønster?

– Vi hadde et tidspress på oss når det gjaldt å legge på sangen, for Eirikur bodde fortsatt på Island, og han kom over i fire uker på sommeren 1987. Da gjorde vi all sangen, og det måtte jobbes en del om natta. Alle hadde jo dagjobb, og når det ble skiftjobbing i studioet trådte Magne til som teknikker. Vi leide et hus til Eirikur i byen, og der bodde han alene. Han satt der og drakk øl, for det hadde de ikke på Island, og spiste spagetti. Jeg tror han gikk opp tjue kilo på den sommeren.

Jansen husker hele innspillingsprosessen som veldig morsom, og det endelig å jobbe i et skikkelig studio var interessant.

– Det å oppleve at låtene bygde seg opp etter hvert som vi la på spor etter spor, var morsomt. Underveis kjente vi at dette bygde seg opp til noe stort og tøft. På denne tiden kom det også en synth som het Kurzweil, og på den fant vi de svære paukelydene du hører på slutten av «Another Return To Church Hill». Vi var i det hele tatt veldig kreative, og du hører for eksempel et bål på slutten av tittelsporet. Videre var vi i kirketårnet i Sarpsborg for å spille inn klokkene der.

Artch - Jørn 11-4-1989 (3)
Jørn på Hotell Klubbens scene i april 1989.

– Vi fikk alltid hjelp av de vi spurte, og kirketjeneren i Sarpsborg hjalp til da vi gjorde opptak av kirkeklokkene. Vi gjorde også opptak av den nyfødte babyen du hører på introen. Morsomt er det at det viste seg at jeg senere skulle ha samme ungen som elev på skola der jeg jobba som lærer. Vi gjorde i det hele tatt en del morsomme lydeksperimenter.

Med ferdig plate i kofferten fikk Artch slippe til på TV. Dermed kunne norske TV-seere bivåne Artch som spilte live på «Kluzz», i NRKs beste ungdomssendetid, allerede nesten ett år før plata ble sluppet.

– Det er en stor historie. «Kluzz»-redaksjonen var på en konsert på Folkets Hus i Sarpsborg, for å vurdere om vi var gode nok til å gjøre en liveopptreden på Norsk Rikskringkasting. Noe vi selvfølgelig var veldig gira på det. Vi brukte en hel dag på dette, og vi dro fra Sarpsborg klokka 4 om morgenen. Vi leide en buss, for vi måtte ha med trommer og all backlinen selv. Artch på TV uten trommene til Jamissen tar seg ikke ut, og han hadde jo hundrevis av dem.

Artch - Bernt 19-4-1989
Bernt på Rockefeller i april 1989.

– Dette var i desember, det var kaldt, og bilen stoppa på vei til Oslo. Vi kom oss uansett inn på NRK til slutt. Ikke visste vi hva vi skulle ha på oss, så vi gikk ned i kostymelageret til NRK og plukka ut klær. Jeg hadde vel på meg en slags middelaldersk ridderskjorte, mens Geir hadde noen militærstripete greier. Det var hummer og kanari. Dette var en av de første lydjobbene til Magne, og han satt i bua og fikk en klang på Eirikur som var helt hinsides. Det var uansett stort, for det var bare en kanal den gang.

Det i utgangspunktet å få innspillinga av plata gratis ga en ypperlig mulighet til å kunne presentere et ferdig produkt til aktuelle plateselskaper. Nettopp det mener Bernt Jansen var en stor fordel.

– Det var flere selskaper som ville ha plata. I ettertid ser vi at vi kanskje kunne valgt annerledes, men det ble som det ble. Vi fikk tilbud fra Roadrunner, og Cees Wessels kom til Sarpsborg for å gjøre en deal med oss fordi han så oss som salgbare ute i Europa. Det han kunne tilby var en femplaters kontrakt, og det syntes vi var mye. Vi hadde jo brukt lang tid på ei plate, og vi syntes derfor det å skulle lage fem plater på fem år var litt strengt. Vi var mest interessert i å få ut den ene plata.

Artch - Eirikur 16-4-1989
Eirikur under den andre av kveldens to konserter på Garage i april 1989.

Artch endte med å signe for Axis, som skifta navn til Active før «Another Return» ble utgitt, for Europa, mens Metal Blade plukka opp bandet på andre siden av dammen.

– Det var tilfeldig at det ble Metal Blade i USA. Det var noen bekjente av Odd Øyvind og Tove fra MissLead som kom fra USA på ferie, og de fikk med seg en tape tilbake. Den havna til slutt på kontoret til Metal Blade, som umiddelbart tok kontakt for å signe oss. De ville også ha en kontrakt på fem plater, men der fikk vi, ved hjelp av en islandsk advokat, deala til en kontrakt som var mer tilpassa våre muligheter.

Når det gjelder Europa og Active var Bernard Doe mannen som ville signe Artch, og når avtalen var et faktum gikk turen til London for en kombinert foretningsreise og heisatur, eller skal vi si mest heisatur. Historiene fra turen har det vært mange av, men vi kan jo la Bernt oppsummere denne uka i London på vårparten 1988.

Artch - Jørn 11-4-1989 (2)
Uten mat og drikker duger Jørn ikke. Backstage Hotell Klubben.

– Vi ble invitert over for å hilse på, og for å ha et møte, men det møtet er det ingen som husker noe av, ler bassisten. Vi var der ei uke, men det var bare en ettermiddag vi skulle møte plateselskapet. Jeg kan uansett ikke huske hvem som var Bernard Doe, og hvem som ellers var hvem.

– Det som skjedde var at vi satt på hotellet, og vi hadde et eller annet tidspunkt vi skulle på dette møtet, men mens vi satt der ble det noen øl. En av oss sitter og drikker, og så kommer en annen ned og bestiller seg en øl. Dette går så i utakt, så når en er ferdig med en øl har en annen fortsatt mye igjen, og da er det jo bare å bestille seg en ny øl mens man venter. Sånn går det en time eller to, og da er vi gode i farta. Turen var utrolig morsom, og vi gjorde fotosesjoner i London blant annet på Piccadilly Circus.

Alt var klart med dealen allerede i April, men «Another Return» ble likevel ikke sluppet før på høsten. Ting tok tid den gang, og en vesentlig ting var å få til et relativt fett cover.

Artch - Eirikur 11-4-1989
…og Eirikur sjekker også ut cateringen.

– Det var Ed som hadde en bekjent i Belgia som var kunstner, og som kunne male. Alain Balencourt het han, og vi fikk se noen eksempler på hva han hadde gjort tidligere. Det var Dagfinn Andersen som hadde ideen til coveret, så han lagde vel en skisse som ble sendt ned til Alain. Dette skulle koste 10.000 kroner, og det var mye penger. Jeg husker vi syntes det var dyrt, og vi var litt delte når det ferdige bildet kom tilbake. Vi syntes det var flott, men selve munken var litt ute av proporsjoner når det gjaldt menneskelig bygning. Bortsett fra munken er coveret helt ok.

Det skulle også være en bakside på coveret, og i vinylens dager var dette nesten like viktig som fronten. Et bilde av en likbil på vei til Church Hill ble valgt som hovedmotiv for baksiden.

– Da vi skulle ta bildet av likbilen stengte politiet veien for oss, så det er enda et eksempel på at det var veldig til entusiasme rundt Artch i Sarpsborg på den tiden. Vi gjorde alt bak på coveret selv, for Jørn var en ivrig hobbyfotograf. De enkeltbildene skulle egentlig være i sort/hvitt, men av en eller annen grunn ble de i farger.

Artch - Cato 11-4-1989
Cato og Geir backstage på Hotell Klubben i april 1989.

– Saken er uansett den at når du skal gjøre bilder i sort/hvitt kan du egentlig pøse på med litt ekstra sminke, uten at det gjør noe, men da det ble fargebilder så vi plutselig ut som et glamaktig band. Da bildene ble tatt bodde Eirikur ennå ikke i Norge, så han fikk tilsendt bildene og ble bedt om å lage noe tilsvarende. Hvis du ser på bakgrunnen på bildene ser du at han har en annen grønnfarge bak seg enn oss andre.

Med coveret klart, og musikken festa til tape for lenge siden, var endelig alt klart for utgivelse. Kritikkene var jevnt over veldig gode, og alt så ut til å ligge til rette for verdensherredømme, men slik gikk det ikke.

– Vi hadde ikke noe management, eller folk til å pushe oss ut for å promotere plata med livespillinger. Vi var så naive at vi trodde det kom til å gå av seg selv siden alle syntes plata var så bra, men sånn fungerer det jo ikke. Dessverre oppdaga ikke vi det før det var for sent. Vi skulle selvfølgelig kommet oss på turne med et større band, og det hadde nok ikke vært noe problem hvis vi hadde fått tak i de rette folka til å gjøre det for oss.

Artch - Bernt 11-4-1989 (2)
Bernt gjør de siste forberedelsene før showet på Hotel Klubben.

– Det var noen som var i kontakt med oss og ville hjelpe oss, men vi tvilte på alle. Vi stolte ikke på en jævel, og spesielt gjaldt det etter at vi fikk så bra kritikk av plata. Da begynte vi å tenke millionbutikk med en gang, og ingen skulle få en million dollar for å gjøre noe vi kunne gjøre selv. Nå viste deg seg at vi ikke kunne gjøre det selv, og vi fikk ikke promotert plata i den skalaen den burde vært promotert.

Stilmessig var kanskje Artch i en litt uheldig situasjon der bandet på en måte falt mellom flere stoler, og sarpingene var på en måte litt forut for sin tid.

– Et band som Metallica var jo en stor inspirasjonskilde med «Master Of Puppets» og «Ride The Lightning», men vi var jo ikke i nærheten av å være så harde. Det at vi hadde en vokalist som sang melodisk skilte oss fra de hardere banda, og du kan nok ha rett i at vi falt litt mellom to stoler. Plata fant uansett sitt publikum, men den kunne utvilsomt funnet et mye større publikum hvis vi hadde turnert med den. Det er uansett ingen av oss som føler noen bitterhet over at det ikke ble noen braksuksess.

Artch - geir 19-4-1989
Geir på Rockefeller i april 1989.

Den eneste turneen som blir gjort i etterkant av «Another Return» var en runde i Sør-Norge, og her snakker vi om en turne som ikke var annet enn stormannsgalskap.

– Ja, det var helt meningsløst, men vi fikk et forskudd, og vi hadde lyst til å spille. Vi skulle ikke brukt de pengene i Norge, men det var det som skjedde. Siden den gang har jeg lært mye om turnering. Når det blir snakk om å være kostnadseffektive var det vi gjorde den gang helt sinnssykt. Vi leide en rigg fra helvete, og dro på klubbturne i Norge. Det hang ikke på greip i det hele tatt. Jeg trøster meg med at det var moro. Vi var 20 år, og vi var på turne. Det er ikke noe som slår det.

Hele perioden rundt «Another Return» husker Bernt i dag som utrolig fin, så selv om ikke alt gikk etter planen er det en tid han har gode minner fra.

Artch - Eirikur 16-6-1989
Eirikur backstage på Bootleg i juni 1989.

– Det var godt å være medlem av Artch. Vi tilhørte noe som virkelig var på vei fremover, og vi var kreative. Samtidig hadde vi det utrolig gøy sammen. Vi hadde den samme humoren. Det er klart det også var konfrontasjoner, men aldri noe vi ikke klarte å løse. Vi har vel alle vært i slåsskamp med hverandre i fylle, men sånn er det å spille i band. Når du nærmest lever sammen er det ikke mulig å komme utenom en konflikt i ny og ne.

– Det var heller ikke bare oss fem, men en hel gjeng. Det var et godt miljø innenfor genren i Sarpsborg – vi hadde jo også Witchhammer – og det var veldig samlende. Det var metal-gutta mot resten av verden, og det var kult. Når du ser på bildene på innercoveret på plata ser du egentlig miljøet, og hvordan vi hadde det. Det var selvfølgelig sinnssykt mye festing og drikking, men samtidig klarte vi å lage musikk og å være et band. Det er en kombinasjon som er uslåelig.

Artch - Bernt 11-4-1989 (3)
Bernt på Hotell Klubben i april 1989.

Avslutningsvis passer det med en uttalelse om den manglende storsuksessen, som samtidig forteller mye om kvaliteten på «Another Return».

– Det som er synd – når vi i ettertid ser hvor bra produkt vi hadde – er at vi satt jo egentlig med vinnerloddet i baklomma, men vi klarte aldri å cashe det inn.

Jan Dahle

Historier fra kirkebakken