En sveitsisk juvel

Paganini_Weapon Of Love

Da våre egne TNT trakk seg fra Mötley Crües Europa-turne i 1986 vurderte undertegnede i ca. fem sekunder å droppe konserten. Slik ble det selvfølgelig ikke, for Mötley Crüe måtte jo ses. Det var så sveitsiske Paganini som overtok plassen som oppvarmere for våre hjemlige helter, og mange stifta dermed bekjentskap med Marc (eller Mark eller Marco, alt etter hva han føler for) Paganini og hans menn under Los Angeles-rockernes ville «Theatre Of Pain»-turne.

Vokalist Marc ble påstått å være direkte etterkommer av komponist og fiolinvirtuos Niccolo Paganini, men var uansett i 1986 mest kjent for sin fortid i Viva, der vi også kunne finne Paganini-gitarist Ralph Murthy, og Barbara Schenker, søster av ikke ukjente Michael og Rudolf.

Konserten Paganini gjorde i Skedsmohallen var god nok til at man gikk til anskaffelse av bandets debut «Weapon Of Love», og det var da man virkelig ble overbevist over bandets kvaliteter. Og selv om man i all hovedsak har følt seg ensom i å dyrke «Weapon Of Love» opp gjennom åra, står skiva fortsatt sterkt hos undertegnede. Det viste seg da også at gutta hadde klart kunststykket å ikke spille platas beste låt på norsk jord, men ellers fikk vi skiva i sin helhet denne februarkvelden i 1986.

Det var melodiøs hardrock som gjaldt da bandet gikk i studioet med produsent Vic Vergeat, som også sto for komposisjonen av tre av platas kutt. Når «Guardian Angels» åpenbarer seg som spor nummer en er det ei låt som er tøff, riffbasert og tung på trommesiden som slår mot deg. I tillegg har vi refrenget, og som plata igjennom er det nettopp de gode refrengene og melodiene som griper tak i deg.

Samtidig skal vi aldri se bort fra det glimrende gitardrivet og riffa fra Ralph Murthy og Edgar Zanoni. Marc Paganinis vokal er passe rufsete, og koringene gode. Resultatet er ni sterke låter, og ei gjennomført god plate.

«Berlin By Night» var singel, og låta det ble satsa tungt på, der den også ble brukt i filmen «Alpha City». Det osere hitpotensial av den, men hiten uteble, og Paganini skulle aldri få det store gjennombruddet. Platas tittelspor er på sin side tungt med et drivende riff, og den viser samtidig at produsent Vergeat hadde noe å komme med på låtsiden.

Paganini_Promo

Det er uansett med neste spor, «Not Just Another Affair», mannen, og med det Paganini, virkelig plasserer pila midt i blinken. Det herlige riffet treffer deg midt i luftgitarplekteret, og melodien er en ren nytelse mens Marc legger ut om tapt kjærlighet. Ståpelsen er et faktum når låta spilles, også nå 29 år etter platas utgivelse.

Tempoet økes igjen i «Don’t Let Me Down», et spor det er enkelt å se for seg kunne blitt ei solid metal-låt med en annen produksjon. Vergeats produksjon er nemlig hele veien relativt snill, uten at det likevel er snakk om keyboards og andre videre radiovennlige elementer. Sånn sett plasserer Paganini seg egentlig et sted midt mellom hardrock og metal, men «Weapon Of Love» treffer nok uansett best hos folket som liker sin musikk melodiøs.

«I Can Feel It» og «Break It Up» er gode eksempler på det, mens «I Got What You Need» er nok ei fengende og rett frem låt. Noe særlig med fiksfakserier er det nemlig ikke her, og selv om sistnevnte faktisk byr på et par små arrangementsmessige detaljer er det bandets evne til å levere enkel og lettfattelig musikk som var vinnerformelen.

Dette har også gjort at «Weapon Of Love» fortsatt står seg sterkt. Når nok en godriffer i form av «You Got Me Crazy» avslutter plata er det dermed alltid fristende å trykke play igjen, noe som er det beste tegnet på ei skives styrke.

Hva skjedde så med Paganini? Vel, ikke så mye, men ei god plate fulgte med «It’s A Long Way To The Top» i 1987, selv om den ikke var helt av debutens kaliber. Deretter ble det stille, før Marc Paganini i 1990 returnerte med en ny utgave av bandet og «Detox». Paganini besto da blant annet av medlemmer fra fremtidige Zero, som i 1995 skulle gi ut et glimrende selvtitulert album. På denne siden av tusenårsskiftet har Marc igjen gjort et par fremstøt, men uten at det har blitt nevneverdig godt lagt merke til.

Jan Dahle

En sveitsisk juvel