Alle musikknerder har vel ei plate som definerer punktet i livet der musikken bli mer betydningsfull enn tidligere, og etter perioder med Geir Børresen og Smurfene, ABBA og Boney M. kom undertegnede til dette punktet. Vi snakker om sent 1979/tidlig 1980, og det var umulig å ikke legge merke til Pink Floyds «Another Brick In The Wall (Part 2)». Låta grep også så umiddelbart at mitt første innkjøp innen musikk kjapt var et faktum, og «The Wall» ble plassert i en Grundig mono kassettspiller. Dette førte etter hvert til at modellfly og idrettslige utskeielser ble lagt på hylla, og musikk ble en altoppslukende interesse.

Pink Floyd burde være så velkjent at en presentasjon egentlig er unødvendig, og strengt tatt er også «The Wall» en klassiker av et slikt kaliber at det nesten er bortkasta tid og energi å omtale den her. Siden få plater har betydd like mye for undertegnede får den uansett sin velfortjente plass i serien «Objekter i bakspeilet».

Etter en uryddig start på karriera, der grei syrepop ble erstatta av et par skiver med i hovedsak musikk som krever tung sokkerøyking av lytteren, begynte Pink Floyd etter hvert å kare seg opp av myra med plater som «Atom Heart Mother» og «Meddle» de første par åra av syttitallet. Med «The Dark Side Of The Moon» leverte så bandet albumet alle fremtidige utgivelser skulle måles opp mot, og «Wish You Were Here» tålte så absolutt sammenligninga, mens den påfølgende «Animals» falt igjennom.

Etter dette var Pink Floyd et band som slet på mange vis, og interne konflikter var blant problemene. Etter noe om og men ble til slutt Roger Waters’ «The Wall»-konsept plukka ut som neste plateprosjekt, og Pink Floyd skulle med det levere sitt aller beste verk. Alt det historiske bak Pink Floyd og «The Wall» var uansett ukjent for undertegnede da «The Wall» ble lagt i nevnte kassettspiller. «In The Flesh?» åpna herligheten som de neste 80 minuttene skulle åpenbare seg, og som de neste 35 åra (and still counting) skulle bety så mye.

«The Wall» er historien om rockestjerna Pink – som i realiteten er bygd på Roger Waters’ oppvekst og karriere, med enkelte innslag fra tidligere Pink Floyd-gitarist Syd Barretts liv – og det hele er ei reise i et fortreffelig musikalsk landskap, der Waters’ meloditeft er på sitt aller beste.

«The Thin Ice» er neddempa og gir frysninger den dag i dag, mens David Gilmours gitarer kommer inn på typisk vis, før Rogers bass drar oss over i «Another Brick In The Wall (Part 1)». Maken til nytelse har sjelden vært skapt på plate, og det fortsetter utrolig nok på like glimrende vis gjennom hele skiva. Oppbygningen av albumet er i særklasse, og bruken av lydeffekter er med på å skape dramatikken. Dette er da også ei plate der man ikke hører på enkeltlåter, men der helheten er det som skaper genialiteten. Akkurat slik tilfellet var med «The Dark Side Of The Moon» seks år tidligere.

Underveis blir vi altså kjent med Pink og hans liv, hvilket består av blant andre en jævel av en lærer, ei overbeskyttende mor, ei tispe av ei kone, og en far som omkom under krigen. Alt dette har vært med på å plassere steiner i Pinks mur mot omverdenen, før han til slutt er et inneslutta og isolert vrak.

«Mother» forteller nydelig og akustisk om mora, mens den mer rocka «Young Lust» tar for seg Pinks drømmer om ei litt kinky dame. Musikkens dynamikk er ypperlig, og «The Wall» er sånn sett en berg-og-dal-banetur av de sjeldne. Dermed er det heller ikke så farlig at det kan være vanskelig å følge historien på plata, for musikken taler for seg.

Filmen fra 1982 er uansett et ypperlig supplement om man ønsker å forstå historien noe bedre. Denne visuelle versjonen av «The Wall» byr for øvrig også på den glimrende «When The Tigers Broke Free», som ikke er å finne på albumet. Også «What Shall We Do Now?» er et herlig stykke musikk det ikke ble funnet plass til på «The Wall», men denne finnes i en strålende versjon på «Is There Anybody Out There», som rett og slett er «The Wall» i en fantastisk liveversjon.

«The Wall» byr altså på mengder av glimrende musikk, og foruten tidligere nevnte låter er «Don’t Leave Me Now», «Hey You», «Waiting For The Worms», «Run Like Hell» og «Nobody Home» gåsehudfremkallende stoff. «Comfortably Numb» er på sin side platas nest mest kjente spor, og Gilmours solo her er i rockehistoriens toppsjikt. Gilmour leverer i det hele tatt mye flott plata igjennom, så selv om herrene Waters og Gilmour ikke var på sitt mest vennskapelige – for ikke å snakke om at forholdet mellom Waters og Richard Wright som var så dårlig at førstnevnte sparka tangentisten under innspillingsprosessen – klarte de å skape magi av det sjeldne. Mye av æra tilfaller selvfølgelig også produsent Bob Ezrin, og orkesterarrangør Michael Kamen, som begge har tilført mye til «The Wall».

Etter 30 år med drømmer ble det endelig mulighet til å oppleve «The Wall» live i all sin prakt da Waters i 2010 annonserte turneen der hans ambisjoner om hvordan verket skulle fremføres i konsertsammenheng endelig skulle oppfylles, og mitt første møte med veggen i levende live skulle bli i Pittsburgh samme år.

Turneen var da inne i sin aller første fase, og i løpet av de neste tre åra skulle jeg følge showets utvikling ved å se i alt åtte konserter. Traumatisk skulle det bli å erfare at jeg så «The Wall» i London dagen før, og tre dager etter, David Gilmour gjorde sin gjesteopptreden, og dette gjør fortsatt vondt.

Uansett, tilbake til slutten av september 2010, og Consol Energy Center i Pittsburgh, der drømmen skulle bli virkelighet. Det føltes nesten uvirkelig å plukke opp billetten, og da jeg en stund etter satt på strøkassa hørte jeg soundchecken, og med det tonene til «In The Flesh?», gjennom veggene. Der og da reiste ståpelsen seg, og da showet begynte et par timer senere var 30 års ventetid ved sin ende. Jeg var i mål…

Den 20. november blir det mulig å gjenoppleve det hele når Roger Waters slipper «The Wall» både på CD/LP og DVD/Blu-ray.

Jan Dahle