Endelig tilbake

I forbindelse med slippet av Zeromancers «Orchestra Of Knives» i september hadde undertegnede en prat med bassist Kim Ljung, og intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #159. Nå kan saken leses, omtrent slik den sto på trykk i bladet, her på Rock And Roll Dreams.

Det har gått hele åtte år siden Zeromancer sist var et plateaktuelt band, men uten at det betyr at Tønsberg-gutta har ligget på latsiden. Både Seigmen og Ljungblut har tross alt sluppet plater i denne perioden, og alle tre band har spilt konserter. Samtidig har Zeromancer også gjennomgått et medlemsbytte da gitarist Dan Heide sa takk for seg etter 15 år i tro tjeneste, og inn på hans plass har Per-Olav Wiik kommet.

Ventetiden er uansett over når Zeromancer nå slipper «Orchestra Of Knives», og bassist Kim Ljung har stilt seg til disposisjon for å oppdatere oss på situasjonen.

– Det har vært en bra pandemi, forteller bassisten, før han utdyper. På det personlige plan har det vært roligere, noe jeg synes har vært bra. Jeg har også fått mer tid til å jobbe kreativt, i stedet for hele tiden å måtte forberede meg til å spille konserter. Jeg bor ikke så langt unna øvingslokalet, og vi har hatt mye gode øvinger. Samtidig har det vært mange kansellerte øvinger på grunn av pandemien, for vi har medlemmer i bandene som ikke vil tåle Covid-19, så vi har tatt dette seriøst.

– Vi har uansett gått inn i øvingslokalet kun for å jobbe på nye ting. Dette i stedet for bare å repetere, for vi er et sånt band som ikke kan spille konsert uten å ha øvd mye. Dermed har det vært litt deilig å slippe å terpe på setlista. Det har vært skikkelig givende å bare tenke nytt, og vi har jobba veldig produktivt med flere band.

Vi beveger oss litt bakover i tid, til 2018, da gitarist Dan Heide forlot Zeromancer med en konsert på Parkteatret i Oslo. Det var egentlig en singel på gang rundt denne tiden, men denne ble skrinlagt, og vi lar Ljung fortelle historien.

– Det var «Damned Le Monde», så det var altså samme låt som ble førstesingelen fra albumet. Vi spilte den inn, og låta var ferdig, men ikke miksa, sier Kim, og fortsetter med å fortelle litt om bruddet med Dan.

– Dan er jo en veldig god venn og jeg spiller fortsatt sammen med ham, og det var veldig hardt da han tok avgjørelsen om ikke å være med videre i Zeromancer. Det var tungt, og spørsmålet var om vi skulle begynne å lete etter en ny gitarist, eller om dette var slutten. Etter å ha holdt på så lenge klarte jeg ikke å se for meg scenarioet å invitere folk til å prøvespille. Samtidig ga det ingen mening å gi ut ei ny låt uten fullt band.

For ordens skyld kan vi nevne at det er i Kims Ljungblut herrene Ljung og Heide fortsatt spiller på lag, så det er altså ikke noe ondt blod mellom gutta. Kim mener også det er et viktig poeng at alle nåværende og forhenværende Zeromancer-medlemmer er en familie. Løsningen for Zeromancer denne gangen var det uansett avhopper Heide som skulle komme opp med.

– Det var Dan som foreslo Per-Olav, og da var det nærmest en selvfølge for oss at det var han som skulle være med. Vi hadde ikke tenkt på Per-Olav engang, men han bor rett borti gata, og er en sinnssykt god gitarist. Han hadde også spilt med oss på scena en gang tidligere da han gjorde «Doctor Online» med oss på Total.

– Det som så skjer er at Per-Olav får høre alle demoene vi har, og han synes det er veldig fett materiale. Han gir oss med det en push, for vi har tvilt litt på ting. Han er bare überpositiv, og så smeller han til med et gitarriff på refrenget til «Damned Le Monde». Da triller det et nytt refreng og ny tekst ut av meg, og da forandrer låta seg veldig. Vi beholder bare trommene, og ellers gjør vi alt på nytt. Låta trengte akkurat den ansiktsløftinga den fikk der.

Før Per-Olav kom inn i bandet var det kun «Damned Le Monde» som var spilt inn med tanke på utgivelse, men låtene var altså der.

– Jeg gjør ofte demoene selv, og spiller inn mye rart. Noen ganger drar jeg over til Alex (Møklebust, vokal) med kassegitaren, og så begynner vi der, eller så begynner jeg alene hjemme hos meg. Jobber vi hos ham blir det ofte litt ryddigere fra starten av, for der begynner vi ikke med sure synther og slikt jeg holder på med.

– Det går uansett veldig mange år her, og selv om det egentlig er motsatt, føler jeg ikke at jeg har dårlig tid etter hvert som jeg blir eldre. Før var det sånn at det måtte komme ei ny plate hvert år, men nå har det altså gått åtte år. For fansen er nok det også en evighet, men de fleste som er glad i Zeromancer liker nok både Ljungblut og Seigmen også.

Når man slår sammen aktiviteten til disse tre bandene, der fellesnevneren er nettopp Kim Ljung, skjer det altså ting jevnt.

– Vi har ikke stressa med «Orchestra Of Knives», og det er jeg veldig glad for, for noen ting trenger å modnes. Da får det ta den tiden det tar. Ofte har demoene vært veldig like de ferdige versjonene både når det kommer til arrangement og lydbilde, men denne gangen er noen av demoene veldig forskjellige fra hvordan det ble til slutt.

– Det har vært mye jobbing, men da over tid. Husker jeg ikke feil begynte jeg å skrive disse låtene i 2014 og 2015, men etter å ha gjort demoene ble de liggende. De siste to åra har vi så jobba ganske intenst, målretta og produktivt. Jeg og Alex har det vi kaller synthrock-verksted, og da drar jeg inn til ham på morgenen, og så sitter vi der og jobber på låtene sammen. Det er fryktelig mye programmering, og Alex har gjort veldig mye kult. Jeg gjør mest med Minimoog og mer analoge og rare ting, mens han har programmert mye.

– Vi har også hatt det veldig gøy med Noralf (Ronthi, trommer) i studioet, og det samme med Per-Olav. Det har vært veldig kule sessions. Per-Olav er ekstremt dedikert, og han er vant til å spille i band, men han er også vant til å ha hovedrolla og å bestemme. Han er litt som meg som har kontroll på ting, men i Zeromancer har han en helt ny rolle. Han ble liksom litt kasta inn i det. Samtidig sitter jeg og Alex der og alltid er enige.

– Vi er veldig samkjørte, så Per-Olav fikk kjørt seg. Samtidig var det veldig kreativt, og det ble lagt mye kule gitarriff. Zeromancer går aldri for hastverksløsninger, og lydbildet på plata, og Zeromancer generelt, er komplekst. Det er et puslespill som er tidkrevende, men det er veldig gøy, understreker Kim.

Det er vel på sin plass å høre mer om ferskingen Per-Olav Wiik, og som når det gjelder de fleste andre emner er det ikke vanskelig å få fart på skravletøyet til Kim.

– Per-Olav er litt yngre enn oss, og det er ofte bra. Det var jo Dan også. Akkurat som med Dan var det veldig enkelt å sette i gang også med Per-Olav. Han er dedikert og ivrig, og kommer på øving bedre forberedt enn oss andre. Vi øver jo inn de nye låtene live før vi spiller dem inn, og det fordi de skal kunne spilles live. Det er mye programmeringer der, men det skal være organisk nok til å kunne spilles live.

– Når det gjelder Per-Olavs fortid så har han spilt i Untime i mange år. Det er et metal-/tungrock-band, litt klassisk tungrock. Jeg har sett bandet mange ganger, og han er en kul frontfigur og spiller veldig kul gitar. Det har likevel vært et band der de store tingene aldri har skjedd. Untime begynte egentlig på Haugarock, og de har spilt mye konserter. Han har likevel vært en fyr jeg ikke har kjent noe særlig, men Lorry (Kristiansen, tangenter) har kjent ham.

– Det var litt rart, for da vi satt i sofaen for å ha den siste praten med Dan under «gravølmøtet» og han foreslo Per-Olav, så var det veldig befriende. Vi skjønte at dette kom til å funke. Han var likevel veldig nervøs, og da mer nervøs enn oss andre. Den første konserten hans var under M’era Luna, i en full hangar der, og det var litt morsomt. Vi sto jo som vanlig i en ring før konserten, slik vi også gjør med Seigmen, for å peppe oss opp. Med i ringen var Peddy, vår bookingmann fra første dag med Zeromancer, og han sa bare til Per-Olav «Don’t fuck it up». Det gjorde han selvfølgelig heller ikke.

– Han er en litt anen type gitarist enn Dan. De er veldig gode begge to, men Per-Olav er litt mer rufsete i kantene, mens Dan er litt mer klinisk. Per-Olav har den gnisten som trengs, og den energien og krafta som Chris (Schleyer, Zeromancers originalgitarist) også hadde. Det sitter altså som det skal, og Zeromancer-gitarer er veldig rare. Det er ikke bare å komme inn og dra noen korder.

Undertegnedes følelse er at Per-Olav er litt nærmere nettopp Chris i uttrykk, men det kommer også muligens som et resultat av at «Orchestra Of Knives» har en del elementer som heller mer i retning av Zeromancers første plater.

– Plata er nok skrudd litt mer sånn som det var i starten. Det er litt hardere maskinelt sett, og litt mørkere. Det er nok noe med vendingene gitarmessig også, men det er ikke min jobb å tolke mine egne plater. Min jobb er å få det ut best mulig, og så er det opp til andre å forklare eller tolke.

– Som alt annet jeg har gjort er jeg veldig stolt av plata, og jeg er stolt av at vi får det til. Det er tross alt utrolig mye jobb bak det å gi ut ei plate. Det er ikke bare å gi ut musikk, for du skal gi ut hele pakka. Jeg er veldig glad i utforminga, og det er jeg som bestemmer hvordan coverne skal se ut.

– Det som er litt spesielt denne gangen er at bildene som er brukt på singlene og albumet er tatt av bestefaren min. Jeg har gått gjennom tusenvis av lysbilder jeg arva etter ham, og de er tatt fra 1957 og oppover. Da jeg litt tilfeldig begynte å se på bildene oppdaga jeg at dette var covermateriale, der det var alt fra feriebilder med familien til bilder fra New York. Dette ga plata en annen dimensjon, og sjefen vår på Trisol syntes det var helt fantastisk, for innen vår genre er det så uvanlig å gjøre ting med en liten twist.

«Orchestra Of Knives» slippes altså åtte år etter forrige album, «Bye-Bye Borderline», og når Zeromancer da endelig er i mål med plata befinner bandet seg i en situasjon der pandemien gjør det vanskelig å komme seg ut for å promotere skiva.

– Ja, og det er kjipt. Samtidig har jo 20-årsjubileet for «Clone Your Lover» blitt til et 22-årsjubileum.

Her kommer Kim inn på 20-årsmarkeringa av Zeromancers første album, «Clone Your Lover». Dette skulle vært feira med en konsert i Markthalle i Hamburg i mars 2020, men som etter flere utsettelser nå er satt opp i oktober 2022. Man kan kanskje undres over at jubileet er lagt nettopp til Hamburg, og at det heller ikke var planlagt noen turne som kunne glede fansen rundt omkring i Norge og Europa.

– Vi hadde lyst til å gjøre en one-off-sak av det, og Markthalle har vært en veldig kul venue for oss. Samtidig har det vært en slags hjemmebane for Zeromancer siden bookinga holder til der. Vi har uansett ikke tenkt å gjøre noe mer ut av det, men jeg kunne tenkt meg å gjøre det samme med «Eurotrash» og «Zzyzx». Åra kommer jo, men vi får se om vi klarer å øve inn alt. Hvis verden forandrer seg litt får vi se hva som er mulig.

– Det er jo ingen av oss som har stått på ei scene på nesten to år, så hvem vet hvordan det er? Det har vært perioder tidligere der det har vært lenge siden du har stått ei scene, og så går du på en konsert, og synes det ser skummelt ut. Da står du der og tenker at de har guts de som står der oppe, og samtidig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare det igjen. Når jeg da står der på scena igjen må jeg minne meg selv på å huske at det er dette jeg driver med, og det er det letteste jeg kan gjøre, så lenge jeg øver.

– Det er jo uansett ikke bare oss i bandene heller, for det er et team rundt oss også, og vi er alle rimelig rustne nå. Vi har som sagt ikke øvd på noen gamle låter, men det er heller ikke noen konserter i vente, så vi har god tid.

Kim understreker at det kun har handla om å forholde seg til de konsertene som er flytta, og at det ikke har blitt lagt nye planer.

– Det er lugnt. Det har kanskje noe å gjøre med det at vi er en gammel gjeng. Vi har spilt mye konserter. Man kjenner jo likevel på det, men jeg synes mye mer synd på band som er i startfasen. Unge folk som kanskje akkurat har begynt å kjenne at det løsner, det er de jeg synes synd på, og ikke på band som oss som har spilt masse konserter. Sånn sett er det ikke synd på oss.

– Jeg synes også synd på publikum, for jeg merker på folk at de trenger å gå på konsert. Det er synd for folk som er vant til å gå på konserter hver uke, men som ikke har vært på konsert på halvannet år. Jeg selv har ikke det behovet, men jeg får nok min del ut av det ved å jobbe kreativt. Jeg får blåst ut litt i studioet. Som du vet er jeg også glad i fotball og idrett, så jeg savner mer å gå på fotballkamp. Jeg savner å ta en tur til Manchester.

Sist Zeromancer sto på ei scene var på Youngs Nede høsten 2019, og bandet leverte da en ypperlig konsert for oslopublikummet. Samtidig så vi et nedstrippa Zeromancer, som grunnet lokalets regler ikke engang hadde scenerøyk rundt seg, men Kim poengterer at det visuelle og image fortsatt er like viktig som det var i 2000.

– Ja, det er klart det er det. Alt henger sammen, men det har også noe med hva du orker å gjøre, og hva du har av energi. Det går jo ikke på kreativitet, men mer på midler. Du har vært på mange Rockefeller-konserter, og da har vi samla opp ting, og dratt på. Når vi spiller på småklubber i andre land, eller spiller support, så er det andre rammer. Sånn sett har vi alltid vært flinke til å tilpasse oss.

– Men ja, image er alltid viktig, og det er ingenting som ikke er gjennomtenkt sånn sett. Det viktigste er uansett at energien er tilstede på scena, og at vi leverer og er samkjørte. Det er også viktig at vi har det gøy, og at det i tillegg er aggressivitet, og at vi kanskje blir forbanna. Dette igjen handler om energi, og de beste konsertene er når ikke alt går prikkfritt.

Denne uttalelsen drar tankene tilbake til Chris Schleyer, som kunne få sine raptuser, der det gjerne gikk ut over en gitar eller noe annet i hans nærhet.

– Da visste vi aldri hvordan det kunne gå, humrer Kim. Da kunne jo gitaren fly veggimellom etter første låt, og så strevde du litt med å finne ut hva som skjedde nå. Akkurat den delen, med at det blir knust ting backstage, har vi sluppet unna senere. Jeg har jo likevel noe av det samme som Chris i meg, men uten at jeg demonstrerer det så tydelig. Det er mye som går gjennom hodet i løpet av en konsert. Det er emosjonelt, og det er gjerne ingenting som skal til for å trigge i den ene eller andre retningen.

– Vi er også ofte veldig utlada etter konsertene, og folk skal komme bak for å prate, og mange vil at vi skal komme ut for å signere. Alt det der er hyggelig, men samtidig er du litt ferdig etter en konsert. Vi står tross alt ikke rett opp og ned og spiller viser. Det er noe som skal ut. Det er noe som skal leveres, poengterer Kim.

Samtalen ramler etter hvert inn på viktigheten av det fysiske produktet når det gjelder plater, og som individer av samme generasjon har Kim og undertegnede de samme minnene om å sitte der og følge med på tekstene på innercoverne mens vi lytta til LP-er.

– Blant alle disse bildene min bestefar hadde tatt er det et av meg som sitter i godstolen og hører på en Kajagoogoo-singel. Jeg sitter der med øretelefonene fra syttitallet, og bak meg står alle platene til mamma og pappa. Jeg kunne den platesamlinga ut og inn. Det var mye rare plater der, men det var nok Gasolin’ som gjorde mest inntrykk. Det er sånn at det som skjer når du er ung, det tar du med deg videre.

Mens vi snakker litt om «The Underground», som er å finne på samlealbumet «Something For The Pain», trekker Ljung frem Kraftwerk. Han poengterer også at det alltid er noen Kraftwerk-referanser hos Zeromancer.

– «Orchestra Of Knives» skulle egentlig hete «Reeperbahn», som en vri på Kraftwerks «Autobahn». Det var da også et Autobahn-skilt med kryss over som motiv, og dette la vi ut på hjemmesiden og brukte som Facebook-bilde for flere år siden. «Damned Le Monde» het også «Reeperbahn» for mange år siden.

Som om ikke denne slags Kraftwerk-inspirasjoner er nok, har Kim, og en del av gutta rundt ham, også latt seg inspirere av Kraftwerk-guttas store fritidssyssel, sykling.

– Kraftwerk ble nesten oppløst fordi de var for glad i sykling, og sykling har vi også begynt litt med. Er det midtlivskrisa, undrer Kim. Ja, det er kanskje det, men det er jo ikke så ille å kjøpe seg en litt dyrere sykkel som det er å kjøpe en båt eller bil. Vi har dermed vært ute og sykla en del, jeg, Lorry og Per-Olav, og så har vi hatt med Birger, som er backline-tekniker for Seigmen, Zenoa, som har vært backline-tekniker for alle bandene, og Sindre, som spiller bass i Ljungblut.

– Vi har altså vært ute og sykla, slitt oss ut, og tatt litt vann over hodet. Da har vi skjønt den Kraftwerk-greia. Kraftwerk var for øvrig veldig inspirert av The Beach Boys, så alt henger sammen. Det er det som er så kult med musikk, at alt går på tvers, og vi hører på alt mulig rart. Det synes jeg er viktig.

Kraftwerk er altså blant Ljungs inspirasjonskilder, og at Depeche Mode står høyt i kurs er velkjent. Mannen innrømmer da også at det i all hovedsak er de samme inspirasjonskildene bak Zeromancer i dag som da bandet slapp sitt første album for 21 år siden.

– Det er akkurat det samme. Det er jo noen nye band jeg har blitt veldig glad i opp gjennom åra, som kanskje har forma oss litt, men ikke i nærheten av bandene jeg vokste opp med og som fremdeles er de viktigste inspirasjonskildene for meg. Det er sånn at det er det jeg oppdaga i alderen 13 til 18 som fremdeles står som det viktigste, og det er masse band. Dette er musikk jeg fortsatt er glad i, og som tåler tidens tann. Jeg har mange kompiser som også er slik, men som likevel kanskje er mer oppdatert på ny musikk enn jeg er.

– Når jeg kommer inn hos Alex har han alltid radio på, og han har produsenthode, og er interessert i all slags musikk. Han er veldig opptatt av teknikk, hvordan folk spiller inn plater, og hvordan det mikses. Han suger også til seg banddokumentarer, og han husker ting. I det siste har det gått mye i rock, klassisk åttitallsrock, hos ham. Sånt blir man i godt humør av, og med det føler jeg vi har utvida horisonten enda mer.

Når det først snakkes om miksing er det på sin plass å trekke frem singlene som så langt er sluppet fra «Orchestra Of Knives» – «Damned Le Monde», «Mourners» og «Terminal Love» – der det også finnes tre remikser av hver av låtene. Hvordan gås det så frem når remikserne skal plukkes ut?

– Noe er gjort gjennom bekjente, og noe er gjort gjennom plateselskapet, Trisol. Jeg kan ikke få lovprist Alex Storm, som driver selskapet, nok. Han er så stor Zeromancer-fan, så det er veldig gøy å jobbe med ham. Han er så positiv. Han har kommet med noen forslag, og han har noen band i stallen som er Zeromancer-fans. Det blir samtidig litt gi og ta, for ber du noen gjøre en remiks, kan det hende du må gjøre en liten tjeneste tilbake.

– Vi tenkte uansett at det sikkert skulle bli bra, men nå ser vi at remiksene på en måte også har løfta låtene enda mer. Det har vært stas, samtidig som det har overraska meg. Folk har gått inn med hud og hår, og gjort sine egne tolkninger. Det er en nerve der som gjør at originalene blir bedre av at remiksene også er med.

– Det er en litt snål ting, men det bunner kanskje ut i det at vi er oppvokst med 12″-ere, og det vanlige på 12″-ere var jo remikser. Det med remikser har så blitt litt glemt igjen, men det føles naturlig for Zeromancer, så dette er muligens noe vi vil fortsette med. Samtidig er det jo ikke noe vi sliter oss i hjel med, for de får bare filer fra oss og så har de frie tøyler.

Man kan jo da lure på om det har skjedd at det har kommet tilbake remikser som ikke på noen måte har holdt mål.

– Nei, ikke denne gangen. Det har derimot skjedd før, for lenge siden. Da fikk vi nok litt kalde føtter, og kom frem til at vi ikke orka dette. Du vet jo aldri hva du får. Nå har det uansett bare vært sånn at man har åpna mailen, lytta, og tenkt «så deilig».

Kim skal etter hvert finne veien ut i studioet igjen, der han alltid har et eller annet prosjekt gående. Litt hemmelighetsfull er han når det gjelder dagens prosjekt, og understreker at dette ikke er noe vi nødvendigvis får høre. Som vi har vært inne på har det uansett vært en del aktivitet under nedstengingene, og blant annet er det nye Seigmen-utgivelser på gang.

– Jeg er satt sammen sånn at hodet jobber hele tiden. Jeg leser mye bøker og hører på mye musikk, men noterer ting hele tiden. Jeg tar ting med meg, og alt kommer lett. Jeg har også mye opptak, nesten litt for mye, så det er alltid noe å spole tilbake til. Samtidig har jeg ei ganske stram linje på hva jeg synes er bra nok, og hva det er verdt å jobbe videre med. Noen ganger tar jeg også feil, og kommer tilbake til skrinlagte ting.

– Når det gjelder Seigmen har vi vært i studioet og spilt inn noen fantastiske greier, og så er vi i gang med noe nytt igjen. I den forbindelse henta jeg frem noen gamle ting, som er virkelig platt lydmessig, men jeg syntes ikke det var så ille. Jeg sendte det over til Øystein (Ronander, Seigmen-manager), og han mente det var hovedlåta. Da vi gikk inn i øvingslokalet skjønte også jeg at dette var låta.

– Vi har kommet ganske langt med Seigmen, men nå har Zeromancer tatt mye fokus. Det er uansett en EP, eller flere EP-er, på gang med Seigmen. Den første er nesten ferdig innspilt, der det bare mangler litt vokal. Vi har også spilt inn noen av de gamle låtene, 1989-låtene, som vi spilte på turneen forrige gang. Det er altså gode ting i vente for de som er interessert. Dette har vært morsomme ting å holde på med, men så er vi jo også litt skada.

– Alex har hatt en kjip koronatid, for han har vært operert tre ganger på grunn av leddgikta, så han har gått i gips i nesten halvannet år. Det har vært en tøff tid, men vi er flinke til å backe hverandre opp, samtidig som musikken er drivkraften. Vi driver hele tiden med noe, og jobber oss fremover. Vi er også skrudd slik sammen at vi liker å fighte. Vi skal slåss for det, for da blir vi mye sterkere, avslutter Kim.

Jan Dahle

Endelig tilbake