Fortreffelig


Robert Plant | Alison Krauss «Raise The Roof»
Warner

14 år etter braksuksessen med «Raising Sand» har Robert Plant og Alison Krauss funnet tilbake til hverandre igjen, og med «Raise The Roof» gjentas den musikalske bragden. Nok en gang gjør duoen en god håndfull coverlåter, som spenner over en tidsperiode på 90 år, og er henta fra så forskjellige kanter som The Everly Brothers, Geeshie Wiley, Merle Haggard, Lucinda Williams og Calexico.

Det er sistnevntes «Quattro (World Drifts In)» som innleder «Raise The Roof», og det neddempa uttrykket fremhever stemmene til Plant og Krauss som klinger veldig godt i samsang. Samtidig er produksjonen på albumet levende og ærlig, der det er lagt mer vekt på å få frem det sjelfulle enn nødvendigvis å skape den ultimate HiFi-opplevelsen. Disse Nashville-innspillingene har rett og slett en sterk livefølelse over seg.

Resultatet her innledningsvis er aldeles fenomenalt, der forsiktig instrumentering skaper en særegen stemning, blant annet takket være flott plassert pedal steel fra Russell Pahl. Stilmessig ligger duoen gjennom plata i folk-, roots- og country-landskapet, og på sitt aller beste er det gjerne når de to stemmene ligger oppå hverandre. Det er likevel direkte nydelig når Krauss tar hovedvokalen i The Everly Brothers’ «The Price Of Love», som smyger seg av gårde med forsiktig og effektiv rytmebruk, og igjen med sparsommelig instrumentering selv når elgitaren finner sin plass i lydbildet.

«Go Your Way» er fortsatt i hovedsak akustisk, men her er det ikke fullt så nedpå når det er Plant som står bak mikrofonen. Denne Anne Briggs-låta er like fullt riktig god, og igjen vinnes det på et veldig fint arrangement som er luftig nok til å fremheve både melodi og stemme. Produsent T Bone Burnett skal også ha sin del av æra for at dette låter så flott, og det samme skal musikerne ha, der instrumenteringa alltid er levende og god.

Den Allen Toussaint-komponerte «Trouble With My Lover» er litt mer uptempo, der bassen er fremtredene og det hele blir mer groovy. Nok en gang leverer Krauss god vokal, samtidig som kombinasjonen av stemmene i refrenget understreker hvor den definitive vinnerformelen ligger. Dette elementet utnyttes også videre i Bobby Moores «Searching For My Love», der Plant begynner å legge litt mer kraft i stemmen, selv om det naturligvis er et stykke unna rockesangeren fra Led Zeppelin.

Det nærmer seg likevel et forsiktig rock’n roll-uttrykk når vi er fremme ved Randy Weeks’ «Can’t Let Go», og noe mer rocka er «Raise The Roof» i Brenda Burns-komposisjonen «Somebody Was Watching Over Me», som opprinnelig ble gjort av Maria Muldaur. Her legger for øvrig Jeff Taylor en pianosolo, mens Lucinda Williams korer.

Når det gjelder det mer rocka har Plant og produsent Burnett skrevet albumets eneste originallåt, «High And Lonesome», og dette sporet byr tidvis på et litt fyldigere uttrykk der det er god bruk av dynamikk. Bert Janschs «It Don’t Bother Me» er på sin side ei låt som bygger seg opp underveis, og som så ofte ellers på plata er Jay Belleroses perkusjonsbruk med på å tilføre noe litt ekstra.

I Ola Belle Reeds «You Led Me To The Wrong» er det så fela som tilfører det lille ekstra, i et i utgangspunktet neddempa spor sunget av Plant. Geeshie Wileys «Last Kind Words Blues» tar oss så helt tilbake til 1930, og med det kanskje noe av den bluesen som i sin tid lå til grunn for Led Zeppelins musikk, men her handler det om mandolin og banjo mens Plant og Krauss byr på flott samsang i nok et rolig spor.

Country-uttrykket kommer i førersetet med Merle Haggards «Going Where The Lonely Go», der denne balladen musikalsk styres av følsom pedal steel, hvilket gjør dette til nok en flott lytteopplevelse der Krauss synger like følsomt og forsiktig som musikerne bak henne spiller. Når det gjelder plata på sitt mest country-prega toppes dette med en glimrende tolkning av Hank Williams’ «My Heart Would Know», som er ett av to ekstraspor på deluxe-versjonen av «Raise The Roof».

Det andre ekstrakuttet er Lucinda Williams’ «You Can’t Rule Me», som er så fersk som fra 2020. Her utvider Plant soundet med munnspill, og dette er en god albumavslutning – og du skal selvfølgelig gå for denne utvida versjonen av plata – som gynger fint av gårde. Konklusjonen er at Robert Plant og Alison Krauss ikke bare har klart det igjen, men at de med «Raise The Roof» også har overgått «Raising Sand».

Jan Dahle

Fortreffelig