To band på tradisjonelle stier


Hex A.D. / Ghost Avenue
Oslo, Rock In
12/11-2021

To norske band som begge slapp skiver i fjor har endelig fått muligheten til å fremføre sitt ferskeste materiale foran et publikum når Hex A.D. og Ghost Avenue inntar Rock In, og førstnevnte har også rukket å lansere enda et album når kveldens konsert markerer slippet av «Funeral Tango For Gods And Men».

Når Ghost Avenue går på scena for å spille seg gjennom tre kvarter med sin tradisjonelle metal er det åpningssporet fra fjorårets «Even Angels Fail», «Best Of The Best», som drar i gang seansen. Vokalist Kim Sandvik gir som vanlig alt der han uten hemninger inntar sin posisjon som ringmester, mens bandet rundt ham byr et klassisk togitars metal-sound.

Gutta tar så ei tidsreise tilbake til 2010 og «The Engraving» når «Alive» følger, og senere i konserten hentes den gode «Craving» frem fra samme album. Verdt å merke seg i den sammenhengen er det at originalgitarist Øystein Wiik igjen har funnet sin plass på scenas høyre side, og han leverer godt solospill i blant andre konserthøydepunktet «The Ace».

Kvintetten byr på et sett bestående av en god miks av materiale fra bandets fire album, og «Impact» er representert med tre låter som kommer på rekke og rad, der gutta svinger synkront på gitarene under «Time Traveller». Det meste Ghost Avenue gjør ligger altså godt innenfor rammene av klassisk metal, og når konserten avslutter med «Take Cover» og «Ghost Avenue» har bandet gjort oppvarmingsjobben på godt vis.

Vestfoldingene i Hex A.D. har med seg den rykende ferske «Funeral Tango For Gods And Men» i bagasjen når de i kveld har tatt turen til Oslo, men det er likevel den solide «Deadly Nightshade» fra fjorårets «Astro Tongue In The Electric Garden» som innleder konserten. Syttitallet slår umiddelbart mot deg når kvartetten setter i gang, men dessverre jobber ikke lyden helt på bandets lag. Nyansen i musikken drukner litt her og nå, men det låter likefullt tungt og tøft.

Første del av konserten veksler mellom materiale fra de to siste albumene, og «Got The Devil By The Tail» følger, der både gitarist Henrik Kaupang og tangentist Magnus Johansen stikker seg frem på solosiden. Førstnevnte leverer også på vokalfronten, mens bassist Are Gogstad ikke gjør mye ut av seg på høyre flanke, men han gjør jobben sin, og viser seg litt ekstra frem i «Hawks & Doves».

Det groover bra av «Astro Tongue», mens «One Day Of Wrath, Another Gesture Of Faith» underveis gir publikum et lite pusterom når Hex A.D. er fremme ved det roligere og mer svevende partiet. Nettopp et pusterom er også nødvendig, for lyden er høy, og det vi opplever fra scena fremstår med det som massivt.

Henriks gitar fører så bandet rett over i en god «Seven Blades», og med det er det også over for det ferskeste materialet. Den musikalske reisa tar deretter publikum med tilbake til «Netherworld Triumphant» når det dooma tar over innledningsvis i albumets tittelspor. Låta byr videre på både litt mer tempo og det groovy, samtidig som Henrik i front skaper visuelt liv på scena ved å være bredbeint mens hodet gjerne slenges bakover når han ikke befinner seg ved mikrofonen.

«Skeleton Key, Skeleton Hand» fremviser en relativt tøff og aggressiv side ved bandet, før «A Spitting Image» avslutningsvis tar oss med helt tilbake til debuten, «Even The Savage Will See Fair Play». Med det har bandet levert sin musikk under mottoet doom or die, og hadde lyden ytt bandet mer rettferdighet kunne dette vært riktig fenomenalt.

Jan Dahle

To band på tradisjonelle stier