Enuff Z’Nuff «Enuff Z’Nuff’s Hardrock Nite»
Frontiers

Det har vel aldri vært noen hemmelighet at Enuff Z’Nuff er inspirert av The Beatles, og nå har Chip Z’Nuff og hans menn tatt den helt ut ved å spille inn sin hyllest til Liverpools største sønner. Det betyr at gutta har tolka ti låter henta fra både The Beatles og John Lennon og Paul McCartneys karrierer.

Med «Magical Mystery Tour» innledes reisa gjennom en begrensa periode av The Beatles historie, der de sju utvalgte låtene stammer fra perioden 1966-68. Nevnte åpningsspor er ikke The Beatles på sitt aller ypperste – hvilket egentlig gjelder mye av materialet som er valgt ut – og Enuff Z’Nuffs ganske streite rockeversjon løfter ikke låta. Bandets forbilde Cheap Trick gjorde for øvrig denne klart bedre i sin tid.

Videre kommer også en rocka versjon av «Eleanor Rigby», men noe av det som i utgangspunktet gjør denne låta så flott er det nedstrippa og de herlige celloene. Dette elementet forsvinner naturlig nok i Enuff Z’Nuffs tolkning, men siden bandet med det tilfører sitt eget blir dette litt interessant der vi plutselig har med en gitarbasert riffrocker å gjøre. Det blir da også mye gitarer på «Enuff Z’Nuff’s Hardrock Nite».

Det er to Wings-låter her, og først ut er «Live And Let Die», som for undertegnede aldri har vært et høydepunkt i McCartneys låtkatalog, samtidig som Guns N’ Roses-versjonen har blitt overspilt. Sånn sett er dette et litt uheldig valg av Enuff Z’Nuff, og bandet makter heller ikke å gjøre en mer enn helt OK versjon av klassikeren, der det til tider blir litt uryddig mye gitarer. «Jet» er uansett ei betydelig bedre låt, og sånn sett også et klart bedre valg, men dette er igjen et godt stykke unna å matche den fenomenale originalen.

John Lennons «Cold Turkey» er i utgangspunktet ei røff og gitarbasert låt, og dermed ender Enuff Z’Nuff opp med å ligge litt i samme landskapet. Resultatet er helt godkjent. Enuff Z’Nuff holder seg for øvrig en del til det litt rocka The Beatles-materialet, og hele fire låter hentes fra det ujevne, selvtitulerte hvite albumet.

Det betyr at gutta rocker seg streit gjennom «Helter Skelter» – ikke et veldig originalt valg – og de legger seg opp mot den rå singelversjonen av «Revolution», men uten å være like hissig i uttrykket som Lennon og gutta var. Det handler mer om Enuff Z’Nuffs power pop-uttrykk, med tilhørende koringer, hvilket gjør dette til en trivelig versjon. Videre hentes «Dear Prudence» frem på greit vis, men det vil vel for alltid være Siouxsie And The Banshees som blir stående igjen med den ultimate coveren av denne. Siste låt fra det nevnte dobbelalbumet er en OK utgave av «Back In The U.S.S.R.».

Albumet avsluttes med «With A Little Help From My Friends» som kommer i en versjon som ligger et sted mellom The Beatles’ fenomenale original og Joe Cockers greie cover, og igjen fungerer det helt på det jevne for Enuff Z’Nuff. Alt i alt er da også «Enuff Z’Nuff’s Hardrock Nite» helt grei, og kanskje på mange måter så bra som det kan få blitt når gutta går løs på noe av den mest fenomenale musikken som noen gang er skapt. Du gjør det nemlig ikke enkelt for deg selv når du skal gjøre noe nytt med det allerede perfekte.

Jan Dahle