Bohemens svanesang

Når det i dag er 30 år siden Freddie Mercury forlot oss passer det å hente frem et album fra Queens diskografi. Da er «A Night At The Opera» nærmest selvskrevet, og da så opplagt at den faktisk ikke engang ble vurdert i denne sammenhengen. Underveis ble derimot «Sheer Heart Attack», «The Works» og «The Game» sterkt vurdert, og sistnevnte var nær ved å bli undertegnedes utvalgte, men valget falt til slutt på det siste albumet Queen slapp før Freddies død, «Innuendo».

Queen hadde gjort sin siste konsert på Knebworth i august 1986, men den britiske kvartetten var så visst ikke ferdig som band selv om frontmann Freddie Mercurys helse etter hvert ikke lenger gjorde det mulig å være et aktivt liveband. Gutta brukte derimot tiden i studioet, og i 1989 slapp bandet «The Miracle», som ble den første Queen-skiva som ikke ble fulgt av en turne.

I 1991 kom så «Innuendo» på markedet, og her har bandet kommet opp med et av sine aller beste album. Det sedvanlige stilspriket er tilstedeværende, samtidig som det er mye her som tyder på at Mercury tok et farvel med fansen og livet. Freddie visste at hans tilmålte tid var i ferd med å renne ut, og i ettertid er det enkelt å tolke flere av tekstene i den sammenhengen.

Platas tittelspor var første singel fra «Innuendo», og undertegnede husker fortsatt det tilnærma sjokket da man første gang hørte låta, på NRK P1. Denne småkomplekse komposisjonen, med elementer av progrock, hørtes på mange måter ut som lyden av kommersielt selvmord.

Det tunge og seige drivet– med et hint av «Kashmir» – er fenomenalt, men hitsingelpotensial er det vanskelig å finne i dette. Når det så stopper opp med spanske gitarer fra Yes’ Steve Howe, og fullstendig temaskifte, er vi altså inne i progens verden. Dette er langt unna Maria McKees «Show Me Heaven» eller Vanilla Ices «Ice Ice Baby» – ei låt som ikke hadde eksistert uten Queens ti år eldre David Bowie-samarbeid «Under Pressure» – som lå høyt på VGs singelliste da «Innuendo» ble sluppet.

Freddie Mercury under Live Aid i sommeren 1985.

Når det rockes opp igjen med solo fra May, og det seige groovet igjen drar komposisjonen tilbake mot start er vi inne i et massivt øyeblikk, og man kan muligens si at dette er nittitallets «Bohemian Rhapsody», men i betydelig mer krevende form for lytteren. Resultatet er uansett Queen på sitt mest storslåtte og fenomenale.

Singel nummer to følger når «I’m Going Slightly Mad» åpenbarer seg med sin litt mystiske stemning, som med sitt musikalske utrykk hinter mot galskap. Igjen understreker Queen at det ikke eksisterer musikalske grenser, og uttrykksmessig gjør bandet akkurat hva det vil, mens Freddie kommer med flere fornøyelige beskrivelser av følelsen av at det tipper over i søknad om statsborgerskap i Kokoland.

Rockebandet Queen åpenbarer seg så i «Headlong», albumets tredje singel. Denne suverene hardrockeren fikk nytt liv i «We Will Rock You»-musikalen, samtidig som den her i albumversjon understreker at Queen så visst ikke var det popbandet enkelte der ute innbiller seg. Faktum er at Queen var definisjonen på musikalsk allsidighet, selv om bandet i stor grad fremsto som et rockeband på scena. Nettopp denne allsidigheten gjør også at bandets plater ofte spriker i utallige retninger, hvilket igjen kan gjøre det vanskelig å like hele album fra kvartetten, men det er alltid godbiter på skivene. På «Innuendo» treffer Queen uansett hele veien.

De særprega Queen-koringene er også på plass, og da blant annet i «I Can’t Live With You», som kombinerer Mays riff og signatur solosound med det luftige og litt maskinelle på rytmesiden. Dette i kontrast til «Don’t Try So Hard» som åpner stillferdig med Freddie som formidler sin livsvisdom, før bandet kommer kort innom for å løfte det utrykksmessige. Dynamikken og arrangementet gir denne flotte låta mye liv, der bandet igjen backer Freddie når han stiller spørsmålet «Is this the life for me?».

«Ride The Wild Wind» er på sin side rytmisk rimelig rett frem, med relativt høyt tempo, og igjen fremviser Queen sin mindre kommersielle side, samtidig som dette er nok et spor som er med på å skape stor variasjon på «Innuendo». Når afrikanske elementer så åpenbarer seg i den påfølgende «All God’s People» befinner vi som lyttere oss i en helt annen verden, men igjen tilfører Mays umiskjennelige gitarer Queen-elementet som fjerner enhver tvil om hvilket band man hører. Dette samtidig som Mike Moran legger tangenter.

Queen 1990.

«These Are The Days Of Our Lives» er ei sterk låt, der Mercury ser tilbake på det gode i livet, som for å oppsummere det hele en siste gang. Dette gjøres til fin og forsiktig rytmebruk, som gir Freddie all den plassen han trenger til vokalen. Fremførelsen gir frysninger den dag i dag. Det at videoen, som ble en tydelig syk Freddies siste, avslutter med at mannen hvisker ordene «I still love you», gjør det hele enda sterkere. Her tok Freddie rett og slett farvel.

Det litt alvorstunge som eventuelt måtte henge i etter «These Are The Days Of Our Lives» løses for alvor opp igjen med «Delilah», der dette smått sprø stykket musikk er en tekstmessig hyllest til Mercurys favorittkatt. Om ryktene hadde gått om at Mercury var bandets «gale kattedame», fikk man det hele bekrefta med denne snodigheten av ei låt som det er vanskelig å ta som annet enn så uhøytidelig som over hodet mulig. Resultatet er ultratrivelig, og du får som lytter et stort smil om munnen. Det med mindre du ikke klarer å se humoren i dette, og i så fall snakker vi muligens om Queens mest pinlige musikalske øyeblikk.

Kontrasten er igjen stor når skivas hardeste spor, «The Hitman», slår mot deg. Dette er heavy-rockerne Queen rett i trynet, og dermed er det May som er i førersetet her, samtidig som rockevokalisten Mercury i høyeste grad viser seg frem. Det er for øvrig Mercury som er hovedvokalist på alle albumets spor, og han leverer så visst selv om sykdommen på denne tiden må ha begynt å sette sine spor.

May fortsetter å styre skuta når «Bijou» følger, men her skaper gitaristen rolige og stemningsfulle melodier i et spor som i hovedsak er instrumentalt. Keyboards ligger under gitarene, og Freddie serverer et kort og treffende vers, før Mays gitar igjen tar over.

«Innuendo» avsluttes med nok et spor som i ettertid står igjen som et sterkt statement fra Freddie når «The Show Must Go On» blir vokalistens siste singel som gis ut mens han er i live. Det ligger en dramatikk over låta, teksten, arrangementet og vokalfremførelsen som igjen frembringer ståpelsen, og nok en gang er Queen så fullkomment som det er mulig for musikk å bli. Med det var det også over, og Freddie Mercury kunne fly av gårde…

My soul is painted like the wings of butterflies
Fairy tales of yesterday, grow but never die
I can fly, my friends

Jan Dahle

Bohemens svanesang