Ikke direkte kriminelt


Deep Purple «Turning To Crime»
e-a-r

Deep Purple har benytta nedstengingsperioden til å grave i inspirasjonskildene, og har med det kommet opp med 12 innspillinger av det vi må anta er blant kvintettens favorittlåter fra en svunnen tid. Resultatet er varierende, men med noen gode tolkninger underveis.

«7 And 7 Is» er første låt ut, og her innledningsvis mister liksom Deep Purple seg selv, samtidig som vi har hørt både Alice Cooper og Ramones gjøre bedre versjoner av denne Love-klassikeren. Også Fleetwood Macs «Oh Well» har vi hørt i bedre versjoner, selv om Deep Purple leverer en godkjent innspilling, og denne skribenten vil nok alltid holde en knapp på Marius Müllers tolkning. Når vi så er inne på supergitarister så er Gary Moores utgave av The Yardbirds’ «Shapes Of Things» vinneren satt opp mot Deep Purples versjon.

Huey «Piano» Smiths «Rockin’ Pneumonia And The Boogie Woogie Flu» er derimot vellykka og munter rock’n roll, der Don Airey legger mye piano, hvilket også inkluderer et «Smoke On The Water»-riff. Videre gjør gitarsoloen til Steve Morse seg også godt i dette sporet. Mitch Ryder & The Detroit Wheels’ «Jenny Take A Ride!» fungerer også greit, der Aireys orgel er i front. Samtidig får vi igjen en småheftig pianosolo, og tangentisten er i det hele tatt aktiv på pianoet på plata.

Også Morse stikker seg en del frem, så mye er sånn sett som det skal være. Det blir uansett noe varierende hvor vellykka innspillingene er. Samtidig får man en følelse av at dette mye er Ian Gillans prosjekt, men det kommer muligens av at det er nettopp ham vi har hørt gjøre en del slikt covermateriale opp gjennom åra.

Bob Dylans «Watching The River Flow» løfter seg ikke over det helt ordinære, mens «Let The Good Times Roll» – gjort av blant andre Ray Charles – blir litt for jazza og storbandprega til at det helt fungerer. Det løfter seg så mye med Little Feats «Dixie Chicken» takket være høy munterhet både i melodiføring og arrangement, samtidig som Gillan får lagt inn sitt kjære «banjo player»-uttrykk underveis.

Også i Jimmy Driftwoods «The Battle Of New Orleans» vinner bandet på høy munterhet i et country-prega spor, og dette er ei lykkepille av ei låt. Bob Segers «System» blir mer rett frem for Deep Purple, og Creams «White Room» er det mest melodiske kuttet på skiva. Igjen kan man glede seg over en solid Morse-solo, og dette er i det hele tatt et spor som fungerer.

Albumet avsluttes med «Caught In The Act», som er en medley bestående av blant annet instrumentalsnutter fra Booker T. & The M.G.’s-klassikeren «Green Onions» – som Deep Purple har lekt seg en del med i konsertsammenheng – og Led Zeppelins «Dazed And Confused». Denne instrumentalsekvensen blir et høydepunkt på skiva, før det helt til slutt drar seg over i en grei versjon av The Spencer Davies Groups «Gimme Some Lovin'».

Alt i alt er «Turning To Crime» altså en litt ujevn affære, som nok fort kommer til finne sin plass i hylla, men samtidig er det noen spor her som er trivelige nok til at man også gleder seg litt over utgivelsen. Dermed konkluderer vi også med at bandet ikke har lagt seg på ei direkte kriminell linje.

Jan Dahle

Ikke direkte kriminelt