Rått og upolert


Motörhead «The Lost Tapes Vol. 1: Live In Madrid»
BMG

Det er foretatt plyndring i Motörhead-arkivet, og da ble det funnet et konsertopptak fra 1995. Dette ble tidligere i år sluppet digitalt som «The Lost Tapes Vol. 1: Live In Madrid», men nå er denne dokumentasjonen fra bandets første turne etter returen til trioformatet også tilgjengelig som dobbel rød LP.

Lydmessig er dette rått og røft, og det er nok snakk om et opptak som er gjort rett inn på to spor på konsertkvelden. Dermed blir ikke dette optimalt, men vi får likevel en god dokumentasjon fra «Sacrifice»-turneen. Etter en klassisk åpning i form av «Ace Of Spades» bærer det da også rett over i det ferskeste låtmaterialet når «Sex & Death» og «Over Your Shoulder» følger.

Den velkjente Motörhead-energien er tilstede, og tempoet er høyt når det pøses på med «I’m So Bad (Baby I Don’t Care)». Nittitallet er da også rimelig godt representert i settet, der både tittelsporet og «Dog-Face Boy» hentes fra «Sacrifice», mens forgjengeren «Bastards» fortsatt henger godt med i repertoaret med blant andre den ultrakjappe «Burner», «Born To Raise Hell» og «Lost In The Ozone». «Going To Brazil» og «The One To Sing The Blues» er videre representantene for den suverene «1916», mens «You Better Run» – fra «March Or Die» – også er på plass.

Alt dette er godt nittitallsstoff, og når det mikses med ultraklassisk Motörhead i form av blant andre «Metropolis», «Stay Clean», høydepunktet «Orgasmatron» og «Killed By Death», befinner vi oss i den heftige og skitne rock’n roll-verdenen som definerte Motörhead. Som lytteopplevelse fungerer det også godt til tross for at det produksjonsmessige altså er et stykke unna fullkomment. Det mye takket være at Motörhead rett og slett kler det rå og upolerte, der Lemmy legger særpreget med røsten og bassen, og gutta rundt ham bare pøser uhemma på.

At vi ikke er helt oppe på nivå med legendariske «No Sleep ‘Til Hammersmith» eller den solide «Everything Louder Than Everyone Else» får så være, for som fan vil du likevel sette pris på denne Madrid-utblåsninga. Når bandet også overrasker med Hawkwinds «Silver Machine», før det avsluttes mer tradisjonelt med «Iron Fist» og «Overkill», har fansen fått mer enn forventa. At tapen tydeligvis når sin ende før sistnevnte er ferdig er derimot uheldig.

Jan Dahle

Rått og upolert