Roxette «Joyride (30th Anniversary Edition)»
Parlophone

Etter storsuksessen med «Look Sharp!», og singler som «The Look», «Listen To Your Heart» og «Dangerous», hadde Per Gessle og Marie Fredriksson en tung oppfølgingsjobb å gjøre når Roxette skulle slippe sitt tredje album. Med «Joyride» viste det seg uansett at duoen skulle klare det igjen, og Roxette befesta sin posisjon som et av de aller ypperste pop-bandene på tidlig nittitall. Når det nå markeres at «Joyride» ble sluppet for 30 år siden er det mulig å gå til anskaffelse av en boks bestående av fire LP-er eller en trippel-CD, og med det er det en del tidligere uutgitt materiale å sette tennene i.

Nok en gang skulle Per Gessle vise seg som den ultimate låtsnekkeren, og hele fem singler fra plata skulle sette spor etter seg. Det første singelslippet var albumets tittelspor, som også innleder skiva, og her bærer det rett inn i melodihimmelen. En kort snutt av refrenget og melodiske gitarer innleder låta, før Per selv tar vokalen. Dette er direkte suverent, der gitarene tilfører et rockeelement til den popa melodiføringa. Samtidig er det programmeringer, piano og blåsere i et utfyllende lydbilde, og produsent Clarence Öfwerman har nok en gang skrudd perfeksjon.

Det bærer så rett over i den rocka og uptempo «Hotblooded», og selv om produksjonen her kunne tjent på mer levende trommer, er dette et sterkt albumspor, som understreker at Roxette hadde mer å by på enn singelhitene. Her er det for øvrig Fredriksson som står ved hovedmikrofonen, og som typisk er deler Per og Marie på sangen utover på skiva.

Det roes så noe ned med den sterke «Fading Like A Flower (Every Time You Leave)», der det etter hvert handler om en powerballade med både fremtredende riff og solo fra gitarist Jonas Isacsson. Gitarene er i det hele tatt ofte en vesentlig del av lydbildet, og det tydelig programmerte i «Knockin’ On Every Door» blir dermed tilført et rockeelement. Dette poengterer vel egentlig bare at Per Gessle er en rocker med særdeles god pop-teft.

Den akustiske gitaren hentes likevel frem i «Spending My Time», og dette flotte stykket ballade bæres frem av Fredrikssons stemmeprakt. Med det lokkes gåsehuden frem hos lytteren, samtidig som tangentene og etter hvert elgitaren, skaper det riktige bakteppet. Videre ligger ei låt som «I Remember You» godt innenfor et poprock-landskap, og Roxette fungerer altså strålende på dette feltet.

Fredriksson har skrevet musikken til den akustiske balladen «Watercolours In The Rain», mens Gessles tidligere samarbeidspartner i Gyllene Tider, Mats Persson, har bidratt på tre spor. Ellers er det altså Gessle som står bak materialet, og en av de virkelig store fulltrefferne er «The Big L.». Dette er ultraklassisk Roxette, der Per og Marie deler på sangen, og refrenget etter hvert løfter låta.

«Soul Deep» er henta frem igjen fra debutalbumglemselen for å få et liv ute i den store verdenen, og selv om blåserne fortsatt tilfører et soul-element, er gitarene nå mye mer i førersetet. Dermed løfter også låta seg i forhold til originalversjonen, der det tilføres mer liv ved å rocke opp komposisjonen.

Roxettes kontraster understrekes videre med «(Do You Get) Excited?», der en rimelig neddempa innledning lurer lytteren inn i en falsk trygghet, før tunge gitarer slår mot deg. Innspillinga bygges videre rundt dynamikken, hvilket gjør dette til et dramatisk og spennende spor. Da blir det noe streitere når duoen følger på med «Church Of A Broken Heart», med Gessle på hovedvokal og ypperlig koring fra Fredriksson. Dette viste seg å være nok ei god singellåt fra albumet.

«Small Talk» fremstår på sin side først som litt uinteressant med et programmert uttrykk, men når gitarene kommer inn til refrenget våkner plutselig også dette sporet litt til live. Dette blir nok likevel ikke et høydepunkt, og alt i alt hadde «Joyride» kunnet vært et nærmest perfekt album om et par av de 15 kutta hadde vært utelatt. Det er uansett ingenting her som er direkte dårlig, men skiva taper seg noe i siste del med nevnte spor og «Physical Fascination».

«Things Will Never Be The Same» er derimot ei låt som fungerer bra mot slutten av plata, og igjen synger Fredriksson flott, samtidig som de to hovedpersonene igjen deler på vokalen. Balladen «Perfect Day» setter så punktum på godt vis, der Kjell Öhmans trekkspill utvider lydbildet. Med det har Roxette levert nok et sterkt album, og «Joyride» fortjener med det så visst en feiring når plata nå er 30 år gammel.

Den første CD-en i pakka fylles ut med utvalgte singelspor, der det i hovedsak er snakk om amerikanske remikser, i tillegg til at den gode b-siden «The Sweet Hello, The Sad Goodbye» er på plass. Det er uansett ikke gjort noe forsøk på å inkludere alt singelmaterialet fra perioden på denne jubileumsutgava, og sånn sett hadde det gjort seg med en disk til, for å få med diverse remikser og slikt.

Det er uansett to CD-er til her, og de består i all hovedsak av demoinnspillinger gjort i perioden juni 1989 til desember 1990. Gjennom 28 spor presenteres dermed veien frem mot «Joyride», men siden Per Gessle har vært usedvanlig raus med å gi fansen demoer opp gjennom åra er kun ti av disse spora tidligere uutgitt. Et veldig godt innblikk i prosessen er dette uansett, og her samles «Joyride»-historien dermed på bra vis.

Den første av disse to CD-ene inneholder alle albumlåtene – utenom «Soul Deep», som det av naturlige årsaker nok ikke ble spilt inn en demo av i denne perioden – og materialet presenteres i hovedsak i samme rekkefølge som på det ferdige albumet. Det er altså ingen kronologi knytta til når innspillingene ble gjort.

Som typisk er for Gessles demoer er dette gode innspillinger, om noe enklere i formen enn de ferdige versjonene, og trommeprogrammeringene er av det simplere slaget. Mats Persson er for øvrig på plass for å legge gitarer, mens Fredriksson selvfølgelig også er med på mye av innspillingene. Resultatet er en interessant alternativ versjon av «Joyride»-plata, der du for eksempel får høre Gessle synge «Spending My Time», «(Do You Get) Excited?» og «Small Talk», mens «The Big L.» ikke er helt i mål på tekstsiden.

På den siste disken finner vi flere låter som ikke endte opp på «Joyride», slik som «Come Back (Before You Leave)» og «Queen Of Rain», som derimot er å finne på «Tourism». Tidligere utgitte demolåter som «Sweet Thing» og «Love Spins», og de gode akustiske versjonene av «Hotblooded», «Things Will Never Be The Same» og «Joyride» er også henta frem igjen, i tillegg til noen tidligere uutgitte innspillinger. To livespor fra Sydney i 1991 er også på plass, og med det presenteres «Joyride»-historien helt fra demostadiet til den påfølgende turneen.

Den rocka «Run Run Run», og «Another Place, Another Time» dukker opp som demoer fra 1990, men begge disse låtene er opprinnelig å finne på Gyllene Tiders «The Heartland Cafe». Det var for øvrig i forbindelse med den utgivelsen i 1984, at Gyllene Tider valgte navnet Roxette for internasjonal lansering. Det ble ingen suksess, men Gessle tok altså bandnavnet med seg videre, og resten er pop-historie.

«Joyride» er også pop-historie, og med denne nye utgivelsen får du altså mye av den musikalske historien rundt albumet. Samtidig er det relativt omfattende historikk å lese i bookleten – boka om du går for LP-versjonen – og med det er du som Roxette-fan kanskje både klokere og mer musikalsk tilfredsstilt etter å ha fordøyd innholdet her.

Jan Dahle