David Bowie «Brilliant Adventure (1992-2001)»
Parlophone

Etter i stor grad å ha brukt overgangen mellom åtti- og nittitallet på bandprosjektet Tin Machine var soloartisten David Bowie tilbake på albumfronten i 1993, og det er der «Brilliant Adventure (1992-2001)» tar opp tråden. Dette er den femte boksen i serien som samler britens komplette solodiskografi. Oppskrifta er i hovedsak den samme som for de foregående boksene – også denne gangen er utgivelsen tilgjengelig både som CD- og LP-boks – der alle studioplatene fra perioden er inkludert. Vi får videre et utvida livealbum, og en omfattende samling singelkutt og den slags. Det som derimot er nytt denne gangen er at vi også får et uutgitt album i form av «Toy».

Det har gått hele seks år siden forrige studioalbum utgitt under David Bowie-navnet når «Black Tie White Noise» slippes på våren 1993, og med seg i studioet har Bowie først og fremst produsent Nile Rodgers, som var med på å skape storsuksessen med «Let’s Dance» ti år tidligere. Blant musikerne finner vi blant andre Mick Ronson, Mike Garson og Reeves Gabrels, som alle har vært vesentlige instrumentalister i løpet av Bowies karriere.

Bryllupsklokkene innleder albumet og med det «The Wedding», og platas første spor er en smågroovy instrumental, som er dominert av Davids saksofon. Allerede her skjønner man at vi er på vei inn i ei alternativ musikalsk reise, før gitarer, eksperimentell vokal og jazza trompet i «You’ve Been Around» understreker at Bowie har kommet seg godt inn på nittitallet, der dette rett og slett er mer krevende lytting enn mannens åttitallsmusikk gjerne var.

Albumet er også noe sprikende, der Cream-coveren «I Feel Free» følger, og det elektroniske uttrykket ligger over deler av materialet, mens rytmebruken er fremtredende og til tider litt hiphopaktig i uttrykket, samtidig som det også kan grense mot kunstrock og det nevnte jazzpreget. Når det gjelder coverlåter bys det også på en god tolkning av Morrisseys «I Know It’s Gonna Happen Someday» – med gospelinnslag og en fin solo av Wild T. Springer – og en innspilling av The Walker Brothers’ «Nite Flights».

«Pallas Athena» kombinerer afrikanske elementer, hiphop og techno i et spor som ikke er langt unna instrumentalt. Videre er «Looking For Lester» helt instrumental, med jazztrompetist Leslie Bowie og pianist Mike Garson i førersetet. Albumets tittelspor er på sin side litt soulprega, mens det rytmiske og eksperimentelle, der trompeten igjen tilfører det jazza, styrer singelen «Jump They Say». At nevnte låt ble valgt som første smakebit fra albumet understreker at Bowie med «Black Tie White Noise» ikke var opptatt av hitsingler og det lettfattelige. Resultatet er ei godkjent plate for de litt spesielt interesserte.

Nok et album slippes i 1993 når David Bowie har skapt et slags soundtrack til BBCs «The Buddha Of Suburbia», og resultatet er 10 komposisjoner, hvorav tre er instrumentale. Det er et mer klassisk Bowie-uttrykk som åpenbarer seg når tittelsporet innleder albumet med akustisk gitar, og musikalsk befinner vi oss i et pop-landskap, der et rockeelement tilføres underveis. De som fant «Black Tie White Noise» tungt fordøyelig er betydelig mer på hjemmebane her.

«Sex And The Church» er på sin side litt mer eksperimentell, der de svært dansbare rytmene skaper et godt groove, samtidig som det vokalmessige er mer sparsommelig og det er rytmiske avbrudd underveis. Deretter bærer det rett over i en real prøvelse i form av det mer avantgarde i instrumentalen «South Horizon», så her snakker vi seriøst om et sprikende album, der det i instrumentalen «The Mysteries» følges på med det stillferdige og svevende.

Det mer groovy entrer så bildet igjen i «Bleed Like A Craze, Dad», der småtøffe gitarer kombineres med de dansbare rytmene og jazza piano. Dette er riktig godt. Fungerer bra gjør det også med det litt uptempo og smårocka i «Strangers When We Meet», og når det låter sent sytti-/tidlig åttitall og new wave i «Dead Against It» befinner vi oss nok en gang i en ny musikalsk verden.

Det hele er i all hovedsak fremført av Bowie selv og multiinstrumentalist Erdal Kizilçay. Den avsluttende rockemiksen av platas tittelspor byr for øvrig på gitar fra Lenny Kravitz, og i likhet med originalversjonen av låta er dette ypperlig. Oppsummert er «The Buddha Of Suburbia» et album som byr på alt fra det riktig gode til musikalsk lidelse.

Når «1. Outside» slippes i 1995 er Brian Eno tilbake på laget, og han produserer sammen med Bowie og David Richards. Øvrige medvirkende er blant andre Erdal Kizilçay, Reeves Gabrels, Mike Garson, Sterling Campbell og Carlos Alomar. Underveis på plata sys det hele sammen med introer og småsnutter, som gjerne er litt overflødig lytting, men når albumet innledes for alvor med «Outside» snakker vi om ei god låt i et oppdatert rockelandskap.

Etter et par mer sprikende plater er da også Bowie her tilbake til en litt sterkere helhet, der det blant annet hentes inspirasjoner fra det maskinelle og industrielle musikklandskapet, hvilket er riktig vellykka i et spor som «The Hearts Filthy Lesson». Dermed har mannen nok en gang lagt om stilen, men denne gangen med hell, da dette er tøft og mer rett på sak enn på lenge. Det er uansett musikalsk sprik også på «1. Outside», hvilket understrekes med det litt utflippa i «A Small Plot Of Land» og «The Voyeur Of Utter Destruction». Den stilmessige variasjonen fungerer uansett denne gangen, og gjør «1. Outside» til ei interessant musikalsk reise.

«Hallo Spaceboy» er den store klassikeren på albumet, og denne godbiten består av aggressiv rytmebruk og et småstøyende uttrykk som virkelig sitter. Kontrasten er stor fra denne til den påfølgende «The Motel», som bare så vidt smyger seg av gårde innledningsvis, før trommis Campbell tilfører litt mer liv. Garson byr videre på litt jazza piano, og det hele bygger seg etter hvert opp mot et røffere uttrykk. Den gode «No Control» og den rytmisk hyperaktive «I’m Deranged» er på sin side mer elektroniske.

Gitarene er også fremtredende på plata, slik som i «I Have Not Been To Oxford Town» og «Thru’ These Architects Eyes». Når albumets 75 minutter så avsluttes med en ny versjon av «Strangers When We Meet» er resultatet David Bowies beste album siden «Let’s Dance».

Det er Bowie, Reeves Gabriel og Mark Plati som har produsert når «Earthling» ser dagens lys i 1997, og samtidig har Gail Ann Dorsey kommet inn på bass, mens Zack Alford trakterer trommer, og Mike Garson står trofast ved Bowies side. Det er så et småhissig lydbilde som åpenbarer seg når «Little Wonder» innleder plata, og tankene dras i retning av Prodigy. Dette betyr at det maskinelle og programmeringer kombineres godt med gitarer, og Bowie har da også gjort ei rimelig tidsriktig plate her.

«Looking For Satellites» er mer groovy, og underveis er det god plass til en solo fra gitarist Reeves. Det er videre heftig på det rytmiske plan i den påfølgende «Battle For Britain (The Letter)», og samtidig slår gitarene igjen mot deg. Dette er Bowie på sitt karrieremessig tøffeste, og «Earthling» er utvilsomt Bowies beste nittitallsalbum, og en av hans aller beste noen gang. Lytteren får så et lite pusterom innledningsvis i «Seven Years In Tibet», men den dynamisk oppbygde låta slår så plutselig lytteren tungt og hardt rett i trynet.

Hele fem singler ble sluppet fra albumet, og «Dead Man Walking» er blant disse der den baseres mye rundt det elektroniske. Singelen som satte størst spor etter seg er nok uansett den suverene «I’m Afraid Of Americans», som også poengterer at det er noen litt lettfattelige refrenger på skiva. Albumets første singel, «Telling Lies», er et rytmebasert og drum & bass-inspirert spor av det litt mer moderate slaget, og ble muligens strategisk sluppet i forkant av «Earthling» for ikke å skremme eventuelt sarte Bowie-fans.

Også «The Last Thing You Should Do» er veldig rytmebasert, men her er samtidig gitarene virkelig hardtslående når de brøyter seg vei for å overfalle lytteren. Punktum settes etter hvert med «Law (Earthlings On Fire)», og når den ebber ut har du som lytter på mange måter hatt den heftigste Bowie-opplevelsen du finner på plate.

Etter utblåsinga med «Earthling» returnerte David Bowie i 1999 med et streitere album innenfor pop/rockelandskapet i form av «Hours…», og Reeves Gabrels er nå mannens hovedsamarbeidspartner, der duoen har skrevet og produsert albumet i fellesskap. Det er platas første singel, «Thursday’s Child», som innleder skiva, og her befinner Bowie seg i et relativt pent, tilnærma popa territorium.

Selv om Gabrels slipper til med gitaren i et spor som «Something In The Air» er det på et betydelig mer moderat vis enn på forrige album, og Bowie har på alle måter moderert seg på «Hours…». Her er det melodiene som står i fokus, og produksjonen er mer basert rundt det smakfulle. Resultatet er godt, slik som i singellåtene «Survive», den akustiske «Seven» – som er litt tilbake mot «Space Oddity» i stil, men med herlige svevende elgitartoner – og den gitarbaserte og tyngre «The Pretty Things Are Going To Hell».

«What’s Really Happening?» er albumet på sitt mer rocka soundmessig sett, men også dette uten at lytteren på noen måte blåses over ende. Mye av materialet på plata er uansett relativt rolig, men «If I’m Dreaming My Life» byr etter hvert på det litt mer uptempo, i et godt spor der det tilføres flere taktskifter underveis. Den avsluttende «The Dreamers» sitter også godt, der uttrykket er litt røffere. «Hours…» er uansett Bowies eneste nittitallsutgivelse som ikke på noen måte setter lytteren på prøve, og sluttresultatet er et riktig godt album.

Da «Bowie At The Beeb» ble sluppet i 2000 inneholdt et begrensa opplag en tredje disk bestående av en konsert innspilt rett i etterkant av Bowies triumf på Glastonbury, og for første gang får vi nå høre denne intimkonserten nesten i sin helhet. Den opprinnelige utgivelsen inneholdt 15 spor, mens vi nå kan glede oss over 20 låter, som er et godt overblikk over Bowies karriere, fremført med et ganske streit rockeuttrykk.

Det åpner greit med «Wild Is The Wind», mens det løfter seg til det aldeles ypperlige når «Ashes To Ashes» følger. Ferskere stoff som «Seven», «Survive», «Little Wonder» – der uttrykket fra studioversjonen til en viss grad beholdes – «Hallo Spaceboy» og «I’m Afraid Of Americans» mikses med klassikere av typen «Absolute Beginners», «The Man Who Sold The World», en suveren «Fame», «Cracked Actor» og «All The Young Dudes».

Mark Plati og en hjemvendt Earl Slick legger flotte gitarer, mens Mike Garson byr på tangenter, og Gail Ann Dorsey og Sterling Campbell gir det hele et stødig og groovy fundament. Dette låter rett og slett fenomenalt, og med tillegg som «The London Boys», «I Dig Everything», «Starman» og en litt opprocka «Heroes» snakker vi også om en god utvidelse når vi nå får konserten som dobbel-CD-en «BBC Radio Theatre, London, June 27, 2000», der en veldig god og kraftig omarrangert «Let’s Dance» avslutter seansen. Trekk på produksjonssiden blir det uansett når helheten hemmes av fading mellom låtene.

Vi beveger oss inn i studioet igjen når vi får den første offisielle utgivelsen av «Toy»-albumet. Skiva ble spilt inn i 2000, men aldri utgitt, selv om noen innspillinger endte opp som bonusspor på «Heathen». Her henter David Bowie frem igjen både utgitte og uutgitte låter fra sin tidlige artistkarriere – noe så tidlig som da han ennå gikk under navnet Davy Jones – og gir disse en solid overhaling, med i hovedsak livebandet fra 2000.

Dette betyr at låtmaterialet igjen ligger stilmessig innenfor et rimelig rett frem banduttrykk der det innledes med «I Dig Everything», som opprinnelig ble sluppet på singel i 1966. Det bærer så tilbake til 1965 og en relativt rocka «You’ve Got A Habit Of Leaving», før det så roes noe ned med «The London Boys» og fine gitarer. Videre rocker «Let Me Sleep Beside You» godt, mens «Baby Loves That Way» er albumet på sitt mest popa og melodiske.

Av låter som ikke kom ut den gang på sekstitallet, men som er sluppet som bonusspor og i bokser senere, finner vi «Karma Man», den fine og orkestrerte «Conversation Piece» – det er for øvrig Tony Visconti som står bak strykerarrangementer her og i en god versjon av «Silly Boy Blue» – «Let Me Sleep Beside You» og «Hole In The Ground». Om dette ikke er Bowie-låter på sitt aller ypperste snakker vi uansett om gode innspillinger, som yter materialet mer rettferdighet enn de gamle opptakene gjorde. Det samme gjelder for 1966-singelen «Can’t Help Thinking About Me», som kombinerer det melodiske med det rocka.

Balladen «Shadow Man» har sin opprinnelse fra tiden rundt «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders from Mars», men den ble aldri utgitt. «Toy (Your Turn To Drive)» var på sin side ei ny låt da denne ble spilt inn tidlig på 2000-tallet, og dette understreker at materialet på «Toy» er et lite sammensurium, men som helhetlig album fungerer dette likevel veldig bra.

De tre siste CD-ene i boksen innholder ekstralåter fra perioden, der det er mye singeledits, bonusspor, soundtrack-låter, og noen remikser. Alle de utallige remiksene som var å finne på Bowie-singler på nittitallet er uansett ikke inkludert, så man kan sånn sett si at det er mangler her.

«Real Cool World» markerer begynnelsen på boksens periode, der dette småtøffe sporet endte opp på «Cool World»-soundtracket, og fremviser det da nylig gjenoppretta Bowie/Rodgers-samarbeidet på bedre vis enn på «Black Tie White Noise». Andre soundtrack-spor er alternative versjoner av «I’m Afraid Of Americans», som i denne remiksen ikke er i nærheten av å matche albumversjonen, og en tilnærma a kapella utgave av «A Small Plot Of Land». Også en ny versjon av Tin Machines «I Can’t Read» fant veien til filmusikkens verden, og dette akustiske og svevende sporet gjør seg bra. En godkjent alternativ miks av «Something In The Air» er så henta fra «American Psycho»-soundtracket.

Blant spora som ikke ble funnet en plass verdig på Bowies ordinære album dukker først den uptempo «Lucy Can’t Dance» opp, mens det er over til «1. Outside»-perioden når den monotone «Nothing To Be Desired» åpenbarer seg som for å understreke Bowies trang til å eksperimentere. Da sitter det bedre med «Get Real», og en interessant og omarbeida versjon av «The Man Who Sold The World». «Fun (BowieNet Mix)» byr på sin side på den helelektroniske David Bowie, hvilket er ganske så kult. Bowies tolkning av The Whos «Pictures Of Lily» er også på plass, og dette er en god versjon av klassikeren.

Det er også fire overskuddslåter fra «Hours…»-perioden her, og «We All Go Through» – opprinnelig bonusspor i Japan – er helt grei. «No One Calls» er veldig programmert, med effekter på vokalen, og her er det igjen en eksperimentell side som kommer til overflaten. Det er videre et noe utflytende preg over «We Shall Go To Town», og selv om gitarpartiene er gode kunne nok denne låta tjent på et streitere arrangement. Instrumentalen «1917», med sitt litt storslåtte uttrykk, er uansett vinneren blant disse fire spora.

Samarbeidet med Gail Ann Dorsey i «Planet Of Dreams» er bra, samtidig som tangentene tilfører det stemningsfulle. Et annet samarbeid Bowie gjorde var med Angelo Badalamenti da duoen spilte inn Gershwins «A Foggy Day In London Town», og dette er den sarte Bowie som synger følsomt med orkesterbacking, hvilket blir riktig fint.

Blant de alternative versjonene av albumspor er det mye edits, men noen remikser og alternative innspillinger er det også her. Du kan for eksempel glede deg over den veldig flotte demoen til «Seven», som matcher den ferdige versjonen. Denne versjonen ble også brukt i spillet «Omikron: The Nomad Soul», og tre andre alternative versjoner av «Hours…»-låter er også henta fra nevnte spill. I tillegg har Marius de Vries remiksa «Survivor» og «Seven», så «Hours…»-perioden er relativt omfattende dekket opp her.

Ut over dette får vi høre noen spredte alternative versjoner, der den indonesiske «Don’t Let Me Down & Down» og mandarinversjonen av «A Fleeting Moment» mest blir som kuriositeter å regne. Pet Shop Boys-remiksen av «Hallo Spaceboy» er på sin side veldig god, der den gir låta et mer elektronisk preg i tillegg til å inneholde særegne Pet Shop Boys-elementer.

Gjennom 11 CD-er, eller 18 LP-er, er en variert David Bowie-periode med det presentert, og selv om de første to albumene her er litt for ujevne er det veldig mye god musikk i «Brilliant Adventure (1992-2001)». Som typisk er leveres det hele også med ei bok inneholdende blant annet intervjuer info rundt innspillingene.

Jan Dahle