Motörhead, Hollywood

Motörhead har alltid vært udiskutabelt Motörhead, men noe skjedde rett etter at Lemmy Kilmister hadde forlatt et etter hvert fiendtlig innstilt Storbritannia, og slått seg ned i Hollywood tidlig på nittitallet. Bandet ble signert til Epic, og befant seg med det for første gang på en major label. Samtidig ble musikken litt mer melodisk for et øyeblikk da bandet i 1991 slapp «1916», og resultatet står igjen som Motörheads beste plate.

Jo da, det er ingen tvil om at «Ace Of Spades» og «Orgasmatron» er ultrasolide plater, men i undertegnedes bok er det altså «1916» som stikker av med den gjeveste pallplassen når diskografien til Motörhead rangeres. Det er noe med den suverene kombinasjonen av skitten rock’n roll og de fengende låtene som løfter dette albumet litt ekstra, samtidig som bandet her for første gang tar lytteren med på virkelig uventa musikalske reiser.

Det er Philthy Animal som banker i gang «1916» når singelen «The One To Sing The Blues» åpner, og det er både tempo og energi som åpenbarer seg når Phil Campbell, Würzel og Lemmy kommer inn. Start/stopp-riffinga er tøff, og dette elementet gir liv til låta, samtidig som det pøses på med gitarer. Peter Solleys produksjon fungerer da også veldig godt for bandet.

Kvartetten øser på videre med «I’m So Bad (Baby I Don’t Care)», som skulle bli en av tre låter fra albumet som skulle henge med i livesettet i åra fremover. De andre konsertklassikerne fra plata er Lemmys hyllest til Ramones i form av «R.A.M.O.N.E.S.» – som Ramones selv skulle spille inn og gjøre på sine konserter – og ren rock’n roll i form av «Going To Brazil». Dette svinger det av. Alle disse er udødelige Motörhead-låter, men «1916» er så mye mer.

Med «No Voices In The Sky» kommer Motörhead inn på den tidligere nevnte mer melodiske linja – et spor bandet for øvrig hadde bevegd seg inn på med «All For You» på forgjengeren «Rock’n Roll» – og med det får vi et riktig fengende refreng i et kutt som fortsatt slår fra seg. Enda mer melodisk blir det senere i den ultracatchy «Angel City», der det bys på riktig munter rock’n roll, og blåsere.

«Nightmare/The Dreamtime» legger seg på det dystre og småmystiske, og er sånn sett litt i retning av «Orgasmatron», men med et mer neddempa uttrykk. Dette er et spor som viser at Motörhead nå tør eksperimentere mer, hvilket er med på å gjøre «1916» til ei veldig variert og spennende plate.

Det følges på med «Love Me Forever» der Lemmy beveger seg inn i power ballade-landskapet, med vekt på power. Resultatet er riktig godt, men samtidig ble dette kanskje litt i meste laget for deler av fansen. Sånn sett utfordres tilhengerskaren med «1916», og spesielt med tanke på den kommende nedturen i Storbritannia var nok dette et modig skritt da bandet med plata enkelt kunne beskyldes for å forsøke å tilpasse seg det amerikanske markedet.

«Make My Day» og «Shut You Down» er uansett av det mer kompromissløse slaget, der Motörhead slår deg rett i trynet på velkjent vis. På sin måte er også tittelsporet kompromissløst, men da i den stikk motsatte retningen. Det var da også her Motörhead virkelig sjokkerte med «1916», for nå snakker vi om en ren ballade.

Lemmy byr på sin sterkeste historiefortelling noen sinne når han synger om 16-åringen som dro ut for å kjempe i første verdenskrig, for så å ende sitt liv i kamp. Med tangenter, strykere og marsjerende trommer som backing legger Lemmy hele sjela i vokalfremførelsen, og dette stykket tekst og musikk gir frysninger gjennom marg og bein. Det er så flott og vakkert at musikkverdenen sjelden har opplevd maken.

Med det setter også Motörhead punktum for ei fenomenal plate, som aldri ble overgått av Lemmy og hans menn. Man kan med det også anta at flyttinga over dammen ga Lemmy nye impulser, og alt tyder på at han trivdes i sine nye omgivelser da Hollywood forble mannens hjemsted livet ut.

Jan Dahle

Motörhead, Hollywood