Med nytt album, «Never Say Die», fra comeback-gutta i Wig Wam rett rundt hjørnet passer det å grave i arkivet, og med det finne frem både intervju og bilder fra bandets tidlige dager. Intervjuet er fra tiden rundt slippet av «667… The Neighbour Of The Beast» – senere «Hard To Be A Rock’n Roller» – og sto på trykk i en noe nedklipt versjon i Scream Magazine #85. Bildene er fra perioden 2002 til 2004, og har stort sett ikke vært publisert tidligere.

Verdt å merke seg er det for øvrig at intervjuet delvis er basert rundt bandets fiktive historie, som var en del av Wig Wam-pakka i disse tidlige dagene. For de uinnvidde kan historien oppsummeres ved å fortelle at Wig Wam egentlig er fra Bronx, og besto av brødreparene Teeny og Sporty Wig og Glam og Flash Wam.

Wig Wam ga ifølge historien ut flere plater på syttitallet, uten videre suksess. Kvartettens låter ble så plukka opp av band og artister som Kiss, Bon Jovi, Billy Idol, Def Leppard og Michael Jackson, som presenterte dem som sine egne, og med det fikk hits med regelrett stjålet Wig Wam-materiale utover på åttitallet. Dette førte til mye bitterhet innad i bandet, og gutta gikk etter hvert i eksil i Østfold. I 2001 gjenoppsto så Wig Wam for å spille sine gamle låter, og det var omkring der vi gikk inn i historien da dette intervjuet ble gjort i mars 2004.

Med «667… The Neighbour Of The Beast» har Wig Wam ført den melodiøse rocken tilbake til åttitallet, og når underholdningsfaktoren også er høy er dette garantert party.

For de store massene der ute kan sikkert Wig Wam virke som et nytt band, men det er langt fra tilfelle. Det begynner å bli mange år siden gutta med opprinnelse fra Bronx la ned bandet og ble en glemt del av musikkhistorien, men etter over tjuefem år i eksil i Østfold begynte ting å skje igjen.

– Da vi starta opp igjen i 2001 var det kun for å ha det gøy. Vi skulle treffes igjen, og egentlig bare jamme. Det var en klubben Sher i Halden som ville forsøke å trekke folk til lokalet ved å hyre inn noen musikere til å være husband. Da Teeny ringte meg angående saken syntes jeg det hørtes jævlig gøy ut, og vi spilte bare ting vi hadde lyst til å spille.

Det er vokalist Glam som snakker, og denne Teeny er Wig Wams gitarist. Foruten disse karene består bandet av bassist Flash og trommis Sporty, og sammen begynte de for alvor å herje Østfold for tre år siden.

– Av en eller annen merkelig grunn ble dette kjempesuksess på Sher. Folk skjønte vel at vi hadde det gøy sammen, og at vi kunne spille. Det var da noen kom på ideen om å booke oss for en konsert på Hannestadgården i Halden. Det morsomme med den konserten var at det var ølsalgsrekord og smekk fullt hus.

– På dette tidspunktet hadde vi ikke en gang trykt opp plakater, og du kan godt si at dette ikke var et planlagt comeback. Det var art by accident. Vi tok noen dårlige bilder på øvingslokalet, og bare slang ut at gutta var tilbake. Det var med andre ord ikke noe storstilt comeback, slik du ser med Europe og andre band. Vi ble rett og slett tatt på senga da vi så hvor mange som møtte opp.

Dette resulterte i flere konserter på samme sted, og sakte men sikkert begynte ryktet om Wig Wam å spre seg. Bandet fikk etter hvert også engasjement utenfor hjemtraktene, og blant annet på Smuget i Oslo fikk vi oppleve Wig Wams forrykende show. Litt etter litt begynte også nye låter å finne veien inn i settet, og disse er nå å finne på «667… The Neighbour Of The Beast».

– Vi begynte allerede det første halvåret å spille nye låter. Teeny var vel den som hadde flest låter i ermet. Han la gitaren på hylla i mange år, men da han plukka den frem igjen dukka det opp noen gode låter som vi gjorde. Etter hvert begynte vi å få lyst til å gjøre ei skive igjen, så vi gikk i forskjellige studioer for å spille inn noen demoer. Dette førte oss til Ole Evenrud, eller Dr. Evil Rude som vi kaller ham i vårt miljø.

Det hører da også med til historien at både Teeny og Sporty har en fortid som musikere for nettopp Evenrud. Saken er den at siden Wig Wam ble oppløst, og gutta emigrerte til Østfold, har gjengen vært aktive musikere, men da under norske dekknavn. Når det gjelder samarbeidet med Dr. Evil Rude så ble aldri plateinnspillinga fullført i hans Hitsville Studio, men to spor fra denne sessionen har overlevd.

– Doktoren skjønte med en gang potensialet i bandet, og han inviterte oss opp til studioet i 2002. Da begynte vi å spille inn det som skulle bli «667 …The Neighbour Of The Beast», men etter hvert forsto vi at bransjen ikke var klar for Wig Wam ennå. Vi visste likevel at trendene var i ferd med å snu. Det var noe du kunne merke på interessen rundt blant andre Ozzy og Kiss, men norsk platebransje vil jo helst vente til noen andre har heist flagget.

– Vi var i diskusjon med mange plateselskaper, men det var ingen som ville gjøre det slik vi ville. Vi ga vel da egentlig litt faen, og tenkte at vi bare skulle gjøre det på vår måte, og drite i alt annet. Da begynte vi å spille inn skiva i det nye studioet til Teeny, Firehouse Studio. Vi gjorde det da på egne premisser, og uten noen utenforstående produsent. Noe vi har merka hele tiden siden comebacket vårt er at så fort noen andre har begynt å ta i bandet så har de sett andre ting enn det som har vært kjernen.

Wig Wam har hele tiden vært av den oppfatning at comebackskiva skulle by på melodiøs hardrock som er som henta rett ut av åttitallet, og hele veien har folk vært opptatt av å fortelle dem at tiden for slikt er feil.

– Vi har hele tiden sagt at dette er hva som ligger våre hjerter nærmest, og at dette er noe vi ønsker å gjøre på vår måte. Det var vel egentlig The Darkness som så åpna opp for den litt mer kommersielle tilbakekomsten av den typen musikk vi spiller. I tillegg har du TNT og Europe-comebacket, og dermed har du en bølge med hardrock igjen. Plutselig vil publikum komme og se på noe annet enn triste unge menn i bermudashorts. Folk vil ha sirkus igjen, og det synes vi er jævlig kult. Pyroens tidsalder er tilbake.

Det var vel ikke få husmødre rundt i Norges langstrakte land som satte kveldssnacksen i halsen da Wig Wam entra scena i beste sendetid under Melodi Grand Prix i begynnelsen av mars, men hvordan klarte gutta å snike seg inn i dette selskapet?

– Vi er jo et ganske visuelt band, og vi begynte å tenke på hvordan hele det norske folk skulle få greie på at Wig Wam var tilbake igjen. Vi begynte da å tenke på en dokumentar som tok for seg Wig Wams medlemmer og deres liv i Østfold.

– Det er ganske hardt og komme fra Bronx, for så å bosette seg i Østfold. Det byr på en del problemer, og det er ikke alltid lett og bli trodd. Det er hardt å være stjerne før folk liksom har oppdaga at man er ei stjerne. Det kan by på mange problemer, blant annet i forhold til raiders og det stjernelivet man liker å leve. Det, kontra det jordnære Østfold, blir en gedigen kulturkrasj.

Glam sporer litt av, men for å konkludere det hele kan vi si at dokumentaren ikke er skrinlagt. Det var uansett for tidkrevende å gjøre denne klar i tide, og da ble Grand Prix løsningen.

– Det var en del som hadde hørt låter fra skiva, og de mente «Crazy Things» var en gedigen hitlåt og måtte sendes inn til Grand Prix. Vi var ikke helt sikre selv, og vi ble vel ført litt bak lyset.

– Vi trodde vi skulle på en spillejobb for næringslivet, slik vi har gjort mange av. Jeg vet ikke hva de andre gutta trodde, men jeg trodde vi skulle spille på et party for Tanya Hansen. Det var derfor jeg sa ja. Jeg syntes riktignok det så noe skralt ut i forsamlinga, og jeg forsto det hele da jeg så at det ikke var Tanya, men Ivar Dyrhaug som sto der.

Det føltes uansett naturlig å si ja til tilbudet siden dette var en mulighet til å få vist seg frem på direkten, i beste sendetid på statskanalen.

– I ettertid har vi fått høre at dette programmet har et dårlig rykte, men vi var for så vidt veldig klare for å snu på det. Jeg tror noen og enhver følte at de var på rockekonsert et øyeblikk der, og det var selvfølgelig deilig endelig å headline Spektrum.

Når bandet nå legger ut på turne skal mange av låtene fra «667… The Neighbour Of The Beast» få sin ilddåp foran et publikum, men blant andre «I Turn To You» har vært spilt tidligere. Nå har jo Wig Wams historie vært en lang tragedie av låter andre har stjålet fra bandet, men historien rundt «I Turn To You» er litt uklar.

Mel C har allerede hatt en hit med denne, men om hun har klart å få kloa i en tidlig Wig Wam-demo for deretter å rappe låta, eller om Wig Wam faktisk har gjort en cover er uvisst. Med tanke på at Mel C en tid kalte seg Sporty Spice er det vel uansett grunn til å dra den konklusjonen at hun lenge har hatt våte drømmer om Wig Wams trommis, og dermed skulle vel svaret gi seg selv. Når det gjelder de kommende turneplanene er det uansett ingen grunn for diskusjoner.

– Vi skal gi folk et stort smil om munnen. Vi vil underholde folk, og gi dem party for penga. Det håper vi at skiva også er en indikator på. Vi skal også gjøre to konserter mange dager, og da vil den første konserten være uten aldersgrense. Vi har på en måte påtatt oss ansvaret å få rocken ut til ungdommen igjen.

Vi får håpe oppdraget lar seg gjennomføre, og at ungdommen dermed vil ta til seg rocken i større grad enn de har gjort de siste åra. Glam mener tiden da rap var den eneste musikken de under atten skulle få oppleve fra ei scene må være over, og så lenge Wig Wam-gutta klarer å holde bitterheten fra alle triste deler av Wig Wams historie på avstand, har norsk rock noe å glede seg over i tiden fremover.

Jan Dahle