Total overbevisning

John Norum sjokkerte en hel rockeverden da gitaristen hoppa av Europe-sirkuset akkurat i det nedtellinga var over, og raketten virkelig tok av høsten 1986. Mannen uttrykte blant annet misnøye med den musikalske retningen bandet fra Upplands Väsby hadde tatt, og nå ville Norum heller ha total musikalsk kontroll. Resultatet skulle vise seg å bli den beste plata noe Europe-medlem noen gang har vært involvert i, moderbandet inkludert, da «Total Control» så dagens lys nøyaktig ett år etter bruddet fra resten av Europe.

Undertegnedes førsteinntrykk av plata levde ikke helt opp til forventningene, da Johns uttalelser i forkant gjorde at man hadde forventa seg noe som var enda hardere i kantene enn «Total Control». Etter hvert som man hørte mer på plata var det uansett en vesentlig forskjell fra Europe, til tross for at dette ikke var det spor mindre melodisk, og det var det faktum at tangentene var særdeles nedtona sammenligna med på «The Final Countdown». Resultatet er en gitarorgie av de sjeldne.

Denne skribenten vil i dag påstå at det aldri har kommet ei bedre gitarplate fra den andre siden av kjølen, og det er kombinasjonen av særdeles sterke låter og et herlig gitarøs som er hemmeligheten. Det med låtfokuset er da også vesentlig, for selv om Norum briljerer, legger gitarer på gitarer, og i det hele tatt altså pøser på, kommer gitarene aldri i veien for de sterke melodiene.

Det er singellåta «Let Me Love You» som innleder «Total Control», og her tar John Norum seg av vokalen selv. Han synger da også på mesteparten av albumet, men før han finner veien til mikrofonen er det en vegg av gitarer som slår mot deg. Under versa blir det så luftigere i uttrykket, og keyboards kan høres. Samtidig er det fortreffelig melodibruk, før det er tid for Norum til å virkelig slå seg løs i solopartiet.

Et annet singelspor er «Love Is Meant To Last Forever». Dette var på sin side ei litt kontroversiell låt, der det tidvis er store likhetstrekk med «The Final Countdown». Bassist Marcel Jacob – som har tatt med seg deler av låtmaterialet fra bandet Power – forklarte det hele med at Joey Tempest i sin tid hadde hørt Jacobs komposisjon. Jacob var for øvrig en kort periode bassist i Europe, mens bandet ennå het Force. Uansett, «Love Is Meant To Last Forever» er ei fortreffelig låt, med forhenværende Madison-vokalist Göran Edman bak mikrofonen.

Göran synger også på den uptempo «Eternal Flame» – der John igjen legger på mengder med riff og soloer – og gjør dette hardeste albumsporet til nok et høydepunkt. Med en cover av den Vinnie Vincent-komponerte «Back On The Streets» (originalt utgitt av 3 Speed), leveres så nok ei perle med Edman bak mikrofonen. Dette er da også utvilsomt den beste versjonen av denne suverene låta, med nok en ypperlig solo fra Norum.

Med «Too Many Hearts» henter John deler av førsteverset fra Donovans «Lalena» – også gjort av Deep Purple – i en ballade som ellers har veldig mye Gary Moore over seg. Det hører da også med til historien at Norum er stor Moore-tilhenger. Så stor faktisk at da undertegnede i 2004 gjorde et intervju med Tempest, samtidig som Norum satt og bladde i et Scream Magazine der denne skribenten hadde et intervju med Moore, ble John så entusiastisk at han avbrøt undertegnede og Tempest for å spørre meg ut om Gary Moore-intervjuet. Vel, med den digresjonen bak oss konkluderer vi med at «Too Many Hearts» er nok ei sterk låt.

«Someone Else Here» er også ei melodiperle, og en topp på skiva, der gitarene legger et suverent fundament. De fleste låtene på plata er kreditert Norum/Jacob, men her sniker også trommis Peter Hermansson (220 Volt) seg med som komponist. På det litt mindre melodiske plan finner vi «Blind», som er tungt inspirert av Whitesnakes «Still Of The Night», og på den måten tilfører noe litt annet til «Total Control». Det skal innrømmes at «Blind» i sin tid var litt tungt fordøyelig, men i dag nytes den på lik linje med resten av skiva.

Mats Lindfors og Max Lorentz har skrevet «Law Of Life», og dette er ei småseig låt, der det også blir litt mer plass til tangentene. Igjen er det melodimessig riktig godt, og med nok en fin gitarsolo. Gitarmelodiene slår så mot deg innledningsvis i den riffdrevne, dynamiske og fengende «We’ll Do What It Takes Together».

Avslutningsvis finner vi mer som er litt i Gary Moores ånd når den gode instrumentalen «In Chase Of The Wind» setter punktum for plata (med mindre du har samme CD-versjon som undertegnede, der dette kuttet kommer mellom «Eternal Flame» og «Back On The Streets»). Denne er med på å tilføre variasjon til «Total Control», samtidig som sporet virkelig setter Norum i fokus. Gitaristen er uansett på sin måte i front albumet igjennom, men altså uten å overskygge låtmaterialet. Nettopp det er vinnerformelen på «Total Control».

Går du for CD-en finner du ei ekstralåt i forhold til innholdet på LP-en, og det er John Norums glimrende tolkning av Thin Lizzy-godbiten «Wild One». John kler låta godt, og han var da også veldig i Thin Lizzy-modus i «Total Control»-perioden, og da såpass mye at det er Thin Lizzy-låter som b-sider på alle platas tre singler. «Wild One» er å finne på «Let Me Love You»-singelen, mens Norums riktig gode versjon av «Don’t Believe A Word» er b-siden til «Love Is Meant To Last Forever».

Også da tiden var inne for å legge ut på veien sto Thin Lizzy-covere på repertoaret, og «Back On The Streets»-singelen kan by på en liveversjon av «Bad Reputation» på baksiden, der John virkelig river løs på instrumentet. Denne innspillinga er også å finne sammen med mer konsertmateriale fra denne perioden på EP-en «Live In Stockholm», der vi foruten «Bad Reputation» også får liveopptak av «Don’t Believe A Word» og albumlåtene «Eternal Frame» og «Blind». I tillegg er det instrumentale studiooverskuddet «Free Birds In Flight» med på skiva.

Om man i sin tid brukte litt tid på å forstå albumets genialitet, ble man umiddelbart blåst overende på Rockefeller 28. februar 1988. Der leverte John Norum og bandet en konsert som fortsatt står der som noe av det beste undertegnede har opplevd. Det aller meste av «Total Control» ble fremført, ispedd blant annet et par Thin Lizzy-låter og de tyngre Europe-perlene «Heart Of Stone» og «Scream Of Anger». Gitaristen var da i superslag og tydelig sulten på å vise at han ikke trengte gamlebandet.

John Norum ble aldri bedre enn dette, og selv om «Wings Of Tomorrow», «The Final Countdown», «Up From The Ashes», «Face The Truth» og «Start From The Dark» står der høye og ranke, og man har sett John gjøre mange solide konserter både som soloartist og med Europe, har «Total Control» og den påfølgende Rockefeller-konserten aldri blitt overgått.

Jan Dahle

Total overbevisning