Søvnløs i Hamburg

31. mars 1999 gjorde undertegnede et telefonintervju med Motörheads Lemmy Kilmister for Scream Magazine i forbindelse med slippet av konsertplata «Everything Louder Than Everyone Else», men dette intervjuet kom aldri på trykk. Under litt graving på PC-en har det likevel dukka opp et dokument inneholdende teksten som i sin tid var ment for bladet, og når vi nå markerer at det er fem år siden Lemmy forlot rockeverdenen passer det å legge ut intervjuet her på Rock And Roll Dreams.

Intervjuet stammer fra en tid da jeg som oftest skrev kortere artikler enn i dag, og dermed er det gode sjanser for at samtalen med Lemmy inneholdt en god del mer enn det som ble skrevet den gang. Hele intervjuet ligger godt bevart på en kassett, og frem til den eventuelt blir plukka frem igjen, og en ny transkribering da kan gjøres, er følgende tekst det som er tilgjengelig.

Et par nummer tilbake hadde vi et intervju med trommeslager Mikkey Dee, og der fortalte han om Motörheads kommende liveplate. For en tid tilbake sto så skiva, som bærer tittelen «Everything Louder Than Everyone Else», ute i platehyllene, og i den forbindelse fikk vi tildelt en prat med sjefen sjøl. Jeg slo nummeret til Lemmys, hvis vi skal tro hans egne ord, sparsommelige leilighet i Los Angeles. Der ble jeg møtt av en noe groggy Lemmy, men etter litt tid forstod han at jeg skulle gjøre et intervju. Han ba meg pent om å ringe igjen et kvarter senere. Det ble gjort, og da var fyren i strålende humør og opplagt for dagens første intervju.

– Folka fra plateselskapet hadde gitt meg feil tider igjen, men nå er jeg klar, unnskylder Lemmy.

Vi åpner selvfølgelig samtalen med å snakke litt om det ferske produktet, og Lemmy kommer med grunnen til at Motörhead har valgt å gjøre ei liveskive nå.

– Folk har mast på oss i minst tre år om at vi måtte gjøre ei liveskive igjen, så det er hva vi gjør.

Lemmy er egentlig ikke særlig pratsom for øyeblikket. Det er vel for tidlig for mannen. Han er uansett i strålende humør, han drar små morsomheter hele tiden, og etter hvert blir han også mer snakkesalig. Kilmister fortsetter med å fortelle at det endte opp med at hele skiva ble tatt fra én konsert.

– Den er spilt inn i Hamburg, på Docks. Vi spilte også inn konserten i Bremen, men vi var såpass fornøyde med Hamburg-opptaket av vi valgte å bruke kun det.

Tidligere har det kommet ut en liten bunke liveskiver med Motörhead, men kun to av disse kan regnes som fullt og helt offisielle. Først ut var den legendariske «No Sleep ‘Til Hammersmith».

– Det er ei bra skive, og jeg kan ikke på noen måte si at jeg er skuffa over den. Den er selvfølgelig veldig forskjellig fra den nye liveplata siden den er tjue år eldre. Siden da har vi blitt bedre musikere, men jeg tror ikke vi har mista noe av det vi sto for den gang. Vi er fortsatt noen jævla skrullinger, humrer Lemmy. Jeg har nok ikke forandra meg så mye som person heller, og det er fortsatt de samme tingene som betyr noe for meg.

Tjue år er å ta i litt, men skiva kom ut i 1981. I 1988 kom Motörheads neste offisielle liveutgivelse, og den bar tittelen «No Sleep At All».

– Den skiva var ei tabbe. Det var først og fremst dårlig timing. Vi burde ha venta et par år til før vi gjorde ei liveskive den gang.

Det var de offisielle liveutgivelsene, men med Motörhead kryr det av halvoffisielle utgivelser. Noen av disse er «The Birthday Party», og den mindre gode «What’s Words Worth». Motörhead har i det hele tatt hatt relativt liten kontroll over hva som har kommet ut opp gjennom årene.

– Disse halvoffisielle liveskivene er ikke så bra at det gjør noe. Vi kan likevel ikke gjøre noe med disse platene, og jeg regner dem egentlig som bootlegs.

Normalt har et band litt bedre kontroll over den slags enn det Motörhead har hatt. Man kan jo i den anledning lure på om det hele i utgangspunktet har røtter tilbake til for dårlige kontrakter da bandet signerte for Bronze.

– Jeg tror ikke det, dette er bare selskaper som har sett et marked, og de har klart å utnytte det. Det er også alle disse samleskivene med Motörhead. Det er et par bra der, men alle de andre er bare dritt. Vi kan ikke stoppe samleplatene heller, for Castle Communications har kjøpt opp hele Bronze-katalogen. Castle lisensierer så innspillingene til selskaper som Roadrunner og Dojo. De får hele tiden de samme låtene, så det blir bare den samme dritten i ny innpakning.

Enhver som har fulgt med Motörhead opp gjennom åra har selvfølgelig sett hvor vanvittig hele opplegget er, men en trøst for Lemmy må vel være at han får noen pund ut av det hele.

– Ja, jeg får royalties for disse skivene.

I intervjuet med Mikkey var vi inne på det at Lemmy ikke alltid ønsker å spille så mange gamle låter, men det er selvfølgelig en pen bunke klassikere på «Everything Louder Than Everyone Else», så når alt kommer til alt går Lemmy selvfølgelig med på å gjøre disse låtene.

– Jeg blir til tider lei av en del av dem, men jeg forstår at vi må spille disse låtene. Går jeg for å se Little Richard vil jeg høre «Long Tall Sally», og får jeg ikke den vil jeg føle meg snytt. Sånn sett så vet jeg hvordan publikum føler det.

Lemmy er en fyr som stikker innom en konsert selv i ny og ne, og da har han kanskje også et visst forhold til liveskiver fra andre artister.

– Jeg liker virkelig AC/DCs «If You Want Blood», Thin Lizzys «Live And Dangerous» og Jimi Hendrixs «Hendrix In The West». Jeg går for å se band selv i blant, men det blir ikke så alt for ofte. Grunnen til det er at jeg ofte synes det blir kjedelig. Jeg har egentlig sett det jeg vil se. Jeg så The Beatles, poengterer Kilmister.

Sånt blir man misunnelig av å høre. Det er greit at han så bandet, men kan det virkelig være nødvendig å gni kilovis med salt i såret til en som ikke fikk sett dem? Jeg tar meg sammen, syter bare litt over at jeg er for ung, før Lemmy overtar igjen.

– Jeg så også Buddy Holly, så for å si det som det er så er jeg ganske vanskelig å imponere. Det er virkelig synd at du ikke fikk sett The Beatles, sier Lemmy og ler hånlig.

Siden vi allerede har gått langt tilbake i tid kan vi jo se litt på bortimot tjuefem år med Motörhead. En periode Lemmy ser tilbake på med relativt stor fryd.

– Jeg har vært i stand til å nyte det mer eller mindre hele tiden. Jeg tror vi har vært heldige på den måten at vi aldri har blitt for berømte. I motsetning til mange band som har gått høyt opp, for så å gå på trynet, har vi hatt muligheten til å holde på sulten. Jeg har aldri hatt lyst til å gi opp dette bandet. Gir jeg opp har «de» vunnet, ler Lemmy.

Motörhead har i løpet av disse åra bytta ut medlemmer en del ganger.

– De fleste var venner som bytta advokater, flirer bassisten.

Den virkelig klassiske besetningen var selvfølgelig med «Fast» Eddie Clarke og Phil «Philthy Animal» Taylor. Har så Lemmy noen gang tenkt på å samle denne trioen igjen, nå i disse gjenforeningstider?

– Nei! Du kan ikke gå tilbake i tid. Eddie kom faktisk på scena med oss på Brixton Academy for et par år siden, men det virka ikke som om noen gjenkjente ham. Han har kort grått hår nå. Du kan si det sånn at han ikke har vært i en tidskapsel hele denne tiden. Jeg har fortsatt en viss kontakt med Eddie, og Philthy bor her i LA, så jeg ser ham også i blant.

Med skiver som «Ace Of Spades» og «Overkill» har Motörhead helt klart noe å leve opp til, men Lemmy mener det er umulig til enhver tid å tilfredsstille folks forventninger.

– Det er umulig fordi folk tror du er noe annet enn du egentlig er, men jeg tror likevel at jeg har vært ganske nær å klare det, humres det fra andre siden av Atlanteren.

Motörhead har opp gjennom åra stort sett gjort mer eller mindre de samme greiene, og Lemmy har egentlig aldri vært frista til å gjøre noe totalt annerledes, i alle fall ikke under Motörhead navnet.

– Jeg kunne tenke meg å gjøre ei soloskive, men det ser ikke ut til at jeg noen gang får tid. Da ville jeg gjort egne versjoner av mine favorittlåter, så det ville blitt rock’n roll.

Vi får se om Lemmy noen gang får tid til akkurat det. Et eksempel på hva som i så fall kan ventes finner vi kanskje på «The Last Temptation Of Elvis», der mannen gjør sin versjon av «Blue Suede Shoes».

Lemmy kunne videre fortelle at ei ny Motörhead-skive kan ventes til høsten. Ellers snakka vi en del om hans samling av saker og ting fra Hitler-tidens Tyskland, og han kunne i den forbindelse fortelle at han også har gjenstander fra Nasjonal Samling. Litt av Norges historie er dermed plassert i leiligheten til Lemmy, så vet vi det også.

Jan Dahle

Søvnløs i Hamburg