29. desember 2015 våkna man opp til beskjeden om at Ian Fraser «Lemmy» Kilmister hadde satt fra seg den feedbackende bassen for aller siste gang, og der og da føltes det på mange måter som om rock’n rollen hadde avgått med døden. Bare noen uker tidligere hadde vi sett Lemmy og Motörhead i Oslo Spektrum, hvilket var et sørgelig skue, men at vi så plutselig skulle ta farvel med legenden kom likevel som et sjokk. Når vi nå markerer at det er fem år siden Lemmy forlot oss er det på sin plass å hente frem noen av undertegnedes Lemmy- og Motörhead-minner.

Lemmy hadde levd rock’n roll-livet – han var gjennom 40 år med Motörhead selve personifiseringa av alle rock’n roll-mytene – siden sekstitallet med band som The Rockin’ Vicars (skrivemåte varierer) og Opal Butterfly, før han i 1971 inntok rolla som bassist, og tidvis vokalist, i space rock-kollektivet Hawkwind. Den posisjonen hadde Lemmy frem til 1975, da han ble kasta ut av orkesteret grunnet bruk av feil dop.

Mannen tok da med seg den kompromissløse livsstilen og en av sine siste låter med Hawkwind, «Motorhead», og Motörhead-historien var med det i emning. Lemmy så seg etter dette aldri tilbake, og med «Motörhead», «Overkill» og «Bomber» la den britiske trioen – som ellers besto av gitarist «Fast» Eddie Clarke og skinnbanker Phil «Philthy Animal» Taylor – fundamentet for noe stort.

Det helt store skjedde så da Motörhead i 1980 slapp ultraklassiske «Ace Of Spades», som ble etterfulgt av et av tidenes mest legendariske livealbum, «No Sleep ‘Til Hammersmith». Dermed klarte Lemmy og hans medsammensvorne også å plassere skitten rock’n roll på toppen av de britiske platebarometrene, og selv om bandets popularitet, både på hjemmebane og ute i verden – kanskje spesielt på hjemmebane – gikk opp og ned skulle Motörhead de neste 35 åra være den definitive ambassadøren for kompromissløs rock’n roll.

Nå er vi også fremme ved punktet der undertegnedes Motörhead-historie begynner. En kompis hadde gått til innkjøp av «Iron Fist», så vi befinner oss i 1982, og jeg hørte med det bandet for første gang. Det skal riktignok påpekes at jeg ikke umiddelbart ble solgt, men bekjentskapet var med det stifta. Det var likevel først da et helt nytt Motörhead – der Lemmy ble omkransa av gitaristene Phil Campbell og Würzel og trommeslager Pete Gill – slapp «Killed By Death» i 1984 at denne skribenten begynte å selge sjela til rock’n rollens yppersteprest.

Samlealbumet «No Remorse», med lærcover, skulle med det bli den nye rock’n roll-bibelen her i huset, og samtidig annonserte Motörhead sitt første norgesbesøk i forbindelse med 10-årsjubileumsturneen sommeren 1985. Fire byer skulle legges i grus, og Bergen ble valgt som lokasjon for undertegnes jomfrureise med bandet som aldri kunne spille for høyt.

Vel, konserten ble flytta fra sentrale Nygårdsparken til Tennis-Paradis utenfor byen, og med det skulle en tennishall få sin konsertilddåp. Det med et Motörhead som hørtes ut som et takras av et band, i en hall fullstendig ubrukelig om du var ute etter en god Motörhead-opplevelse. Lemmy uttalte da også at det låt som på en busstasjon, og katastrofen var et faktum. Min første av i alt 26 Motörhead-konserter huskes dermed dessverre best for å ha vært en vond, veldig vond opplevelse. Det hører da også med til historien at hele denne norgesturneen var en arrangørmessig fiasko.

Vi spoler frem til 29. mars 1987, og Motörhead er ute for å promotere «Orgasmatron», med en hjemvendt Philthy Animal bak trommesettet. Åstedet er Rockefeller, og Lemmy & Co. skal vise Norge en gang for alle at turneen to år tidligere ikke på noen måte var representativ for hva Motörhead skulle stå for. Resultatet er et rock’n roll-sjokk av de sjeldne. Dette var så brutalt, høyt og tøft det kunne få blitt. Følelsen av å ha sett den ultimate Motörhead-konserten satt i kroppen i det man forlot Rockefeller denne kvelden, og man skulle garantert aldri få oppleve bandet toppe dette.

Så feil kunne man ta, for 16. november samme år er Motörhead tilbake på Rockefeller, og hvor utrolig det enn føltes der og da klarte bandet å overgå konserten fra åtte måneder tidligere. Bedre enn dette ble det aldri. Samtidig er det også litt synd å tenke på hvor få som fikk oppleve disse konsertene, for fra 1987 og gjennom hele nittitallet spilte Motörhead seks ganger på Rockefeller, og to på Sentrum Scene, for tilsynelatende den faste menigheten. Bandet var aldri i nærheten av å selge ut disse konsertene, men Motörhead leverte alltid varene.

Platene som ble sluppet begynte etter hvert å bli litt mer ujevne, men for undertegnede skulle Motörhead toppe seg selv med «1916». Skiva, som ble sluppet i 1991, fremviste et bandet som eksperimenterte mer, blant annet med det utrolig gripende tittelsporet. Samtidig vil nok noen kanskje si at Motörhead her hadde solgt seg til det amerikanske markedet med mer iørefallende låter, men dette er likefullt udiskutabelt Motörhead.

Da bandet i desember 1993 gjorde sin første konsert på Sentrum Scene hadde Taylor blitt erstatta av svenske Mikkey Dee, og da Motörhead returnerte til samme lokale to år senere hadde Würzel mønstra av fra rock’n roll-skuta. Dermed fikk vi 9. oktober 1995 oppleve det som de neste 20 åra skulle bli den absolutt lengstlevende Motörhead-besetningen, og for mange er det nok dermed Lemmy, Phil og Mikkey som er deres Motörhead.

I løpet av åra som hadde gått hadde jeg møtt Lemmy noen ganger, men det var 14. februar 1998 jeg for første gang fikk muligheten til å intervjue mannen. Lemmy hadde kommet til Oslo for å promotere «Snake Bite Love», og vi hadde avtale om å møtes på Royal Christiania. Der slo vi oss ned for det som skulle bli en hyggelig prat, og Lemmy fikk etter hvert ei flaske whisky på bordet. Dette viste seg å være litt komplisert, og muligens litt utenfor lovverket for hva hotellet egentlig kunne gjøre, men Lemmy vant uansett kampen til slutt.

Kampen han derimot ikke vant var da han tilbød undertegnede et glass. Som typisk er for meg avslo jeg høflig, med den begrunnelsen at jeg ikke drikker. Så ja, jeg er han som takka nei til en drink fra Lemmy. Dette fant mannen svært snodig, og han var hellig overbevist om at dette var noe jeg skulle vokse av meg. Selv «rockeguder» tar feil. Samtalen gikk med det inn på Lemmys alkoholforbruk, og han mente kroppen hans sannsynligvis ikke ville tålt at han hadde slutta å drikke. Sjokket ville blitt for stort.

Han hadde nok muligens rett i dette, og da er vi samtidig tilbake til denne ultimate rockeren, som på alle måter levde både livet og mytene. Ingenting ved Lemmy tilsa egentlig at han skulle bli rockestjerne, der han var langt fra noen poster boy, eller på noen måte var villig til å gå på kompromiss med seg selv eller det musikalske uttrykket, selv om noen ballader klarte å snike seg inn på platene underveis.

Det var stå på-viljen og nettopp kompromissløsheten som over tid skulle gi Lemmy og hans Motörhead den status bandet fikk utover på 2000-tallet. Ting begynte nemlig å skje i det et da 25 år gammelt Motörhead hamra seg inn i et nytt millennium. Bandet hadde fått velfortjent anerkjennelse fra deler av rockemiljøet frem til da, og hadde med det sin kultstatus, men allemannseie var ikke bandet blitt. Underveis ble Motörhead også latterliggjort av blant andre deler av pressa, som etter hvert likevel skulle trykke bandet til sitt bryst. Der ser man hva stå på-vilje kan føre til.

Dette ble på sin måte understreka nettopp ved det at Motörhead tidligere ikke solgte ut Rockefeller, men 22. november 2000 klarte trioen for første gang denne bragden. Dette kun noen måneder etter at Øyafestivalen visstnok hadde sagt nei til Motörhead fordi «de var gamle, avdanka og ikke hippe nok». Suckers! Dermed var bandets posisjon befesta også her til lands, og i 2004 spilte orkesteret på Rockefeller for siste gang. Nå hadde Lemmy og hans medskyldige vokst seg ut av stamstedet i Oslo, og Spektrum ble dermed åsted for de neste konsertene i byen.

Samtidig begynte også Motörhead å bli et mindre sikkert kort som leverandør av heftige konsertopplevelser. Etter hvert som vi nærma oss et nytt tiår opplevde vi oftere og oftere en sliten Lemmy, og det ble lengre mellom de virkelig gode Motörhead-konsertene. På samme tid opplevde vi likevel at bandets status skjøt i været, noe dokumentaren «Lemmy» er med på å underbygge.

Vi er nå fremme i 2010, og Motörhead leverer sitt siste virkelig gode album i form av «The Wörld Is Yours». Sommeren i forkant av nevnte plateslipp gjesta også bandet Norway Rock Festival, og understreka der at det fortsatt kunne være heftig liv i bandet også på scenene. Dessverre skulle dette bli undertegnedes siste særdeles gode Motörhead-opplevelse.

Lemmys hardt levde liv begynte nå for alvor å sette preg på mannen. En småsyk rockelegende makta ikke å levere varene på Sentrum Scene i 2011, mens jeg var overbevist om at vi så Lemmy for siste gang da han var fjern og uten energi på Sweden Rock Festival det påfølgende året. Dette begynte å gjøre vondt, men av helt andre grunner enn i Bergen i 1985.

Avlysninger i både 2013 og 2014 førte til at denne skribenten ikke så Motörhead igjen før i Oslo Spektrum 3. desember 2015. Her skulle bandet spille for sitt største norske publikum noensinne, men det hele ble kun en utrolig trist affære. Det var bare smertefullt å se en Lemmy som kun var en falmende skygge av seg selv, og man kunne ikke annet enn håpe at Lemmy, og folket rundt ham innså at det nå var over. Tiden var absolutt inne for å sette fra seg bassen, og hvile på laurbærene – uten at jeg på noen måte tror det hadde vært innenfor Lemmys ånd – men vi hadde ikke i tankene at det hele skulle få en så brå slutt om så kort tid.

Lemmy hadde tilsynelatende evig liv, og ingen hadde vel trodd at han allerede 28. desember samme år skulle logge av for godt. Det å våkne opp til denne nyheten var nærmest sjokkerende. Man hadde sett Lemmy i levende live kun litt over tre uker tidligere, og nå var det definitivt over. Det føltes på samme tid både uforståelig, og på en måte forventa, samtidig som tomheten kom krypende.

I ettertid er det også trist å konstatere at et rekordstort publikum i Norge kun fikk oppleve denne utrolig slitne utgaven av Lemmy, og ikke den autoritære rockekjempen som på sin karakteristiske måte sto ved mikrofonen mens han fylte salen med sin særegne stemme og bassing i høyt tempo på tinnitusfremkallende volum. Heldigvis har jeg minnene fra de gode dagene å leve på, men samtidig er det altså trist at vi fikk oppleve en legende så til de grader tape seg.

«Ace Of Spades», «Iron Fist», «Orgasmatron», «1916», og ikke minst «No Sleep ‘Til Hammersmith» er uansett dokumenter på den ultimate rock’n rollen, og det kan selv ikke døden ta fra oss. Samtidig har jeg minnene fra noen av de heftigste konsertene jeg har opplevd, og ujevnheten underveis understreker bare realiteten, at livet ikke er en dans på rock’n roll-roser.

Rock’n rollen døde altså på mange måter med Lemmy, selv om det selvfølgelig er mengder av band der ute som har latt seg inspirere, og som på sin måte dermed fører Motörhead-arven videre. Til tross for at det var både opp- og nedturer underveis i undertegnedes i overkant av 30 år med bandet, vil Lemmy og Motörhead uansett stå igjen som en påle i rockehistorien.

Jan Dahle