Den første klassikeren


Motörhead «Overkill (40th Anniversary Edition)»
BMG
(For albumet)
(For bonusdisken)

Det er 40 år siden Motörhead ga ut sitt første virkelig klassiske album, «Overkill», og i en serie av jubileumsutgaver er dette det første slippet. Plata kommer nå både som dobbel CD og trippel LP, der du som bonus får med livealbumet «Good’n Loud», innspilt på «Overkill»-turneen.

Motörhead hadde sluppet det selvtitulerte debutalbumet i 1977. Før dette hadde bandet spilt inn «On Parole», som ikke skulle bli gjort tilgjengelig før suksessen var et faktum, nemlig på tampen av 1979. I 1978 hadde trioen signert en kontrakt med Bronze Records, selskapet som skulle gi ut bandets mest klassiske plater. At denne avtalen ikke nødvendigvis skulle vise seg å være spesielt lukrativ for bandet er en annen historie, og de klassiske skivene har siden gått fra selskap til selskap. Nå er det BMG som sitter på rettighetene til utgivelsene, og dermed er altså nok en serie reutgivelser på gang.

Trommis Philthy Animal hamrer i gang det kjappe tittelsporet når «Overkill» legges i spilleren, og Lemmys klassiske bassing følger før også gitarist «Fast» Eddie Clarke entrer lydbildet. Jimmy Millers produksjon kunne nok vært bedre, men samtidig fremstår Motörhead her akkurat som det skitne rock’n roll-bandet det skulle bli kjent som. Låtmessig er også albumet sterkt, der fire av spora skulle bli stående igjen som seriøse liveklassikere etter som åra gikk. Tittelsporet ble da også en fast konsertavslutning i store deler av bandets karriere.

«Stay Clean» følger, og dette er en av bandets virkelige perler fra et album som viste store fremskritt i forhold til «Motörhead» to år tidligere. Igjen er bassen i førersetet, mens Lemmy legger sin særegne vokal på toppen med god melodibruk. Clarke byr på godt solospill, og den mest klassiske Motörhead-besetningen er med det i sitt ess. Det låter så litt snillere med «(I Won’t) Pay Your Price», mens «I’ll Be Your Sister» er en litt glemt godbit.

«Capricorn» er enda ei sterk låt, som nok kunne vært løfta til større høyder med en sterkere produksjon, men dette er så visst en godbit også slik den låter her. Over på side to av LP-en kommer så de riktige toppene tett, der rock’n roll i form av «No Class», og den småseige «Metropolis», er så klassisk Motörhead som du kan finne. «Damage Case» er på sin side en uptempo rocker, som igjen sitter veldig godt, og som burde fått mer oppmerksomhet enn den har gjort.

«Tear Ya Down» ble henta fra «Louie Louie»-singelen året i forveien, men uten at det er et spor som stikker seg ut på plata. «Limb From Limb» avslutter «Overkill», og står nok igjen som skivas svakeste spor, der det også låter litt spinkelt. Alt i alt er uansett «Overkill» et sterkt album, som virkelig satte Motörhead på rock’n roll-kartet en gang for alle.

Den andre disken – eller den andre og tredje LP-en om du går for vinylversjonen – er liveskiva «Good’n Loud», som er innspilt i mars 1979. Opptaket er komplett, men «Capricorn» er kun med på vinylversjonen. Ellers byr konserten videre på blant annet åtte låter fra «Overkill», og en håndfull spor fra «Motörhead». Lydmessig kunne dette utvilsomt vært bedre, men vi snakker likevel om en relativt grei dokumentasjon fra turneen.

Det åpner som på det da ferske albumet, med «Overkill» og «Stay Clean». Det hele låter rått, og er nok et opptak som har gått rett inn på to spor fra mikseren. Det følges så på med «Keep Us On The Road» og «No Class». «Iron Horse/Born To Lose» er alltid et hyggelig gjenhør, mens coveren av Eddie Hollands «Leaving Here» hentes fra den da ennå uutgitte «On Parole». Sånn sett er settet en miks av det meste Motörhead var på denne tiden, men altså med et hovedfokus på «Overkill», hvilket vil si blant andre «Metropolis», «Damage Case» og «I’ll Be Your Sister».

Singel-b-siden «Too Late, Too Late» hentes også frem, som for å understreke at denne kanskje heller burde fått en plass på «Overkill»-albumet. «The Watcher» viser på sin side at Motörhead ikke var helt i mål da de slapp debuten, mens gutta videre gjør «Train Kept A Rollin'» til sin egen. «White Line Fever» hentes også fra debuten når konserter nærmer seg slutten, mens bandets videreføring av Hawkwinds «Motörhead» avslutter seansen. Med det har vi fått et godt innblikk i hva Motörhead sto for i konsertsammenheng på denne tiden, selv om det lydmessig er litt så som så.

En booklet med historikk – enda mer omfattende bok finner du i LP-versjonen – byr på litt lesestoff og bilder, og vil du ha enda mer kan du gå for vinylboksen «Motörhead 1979». Der finner du alt materialet som er utgitt i forbindelse med 40-årsjubileet til «Overkill» og «Bomber», hvilket betyr litt ekstra som ikke er inkludert på de ordinære CD- og LP-versjonene.

Jan Dahle

Den første klassikeren