Krysser genregrensene


Åge Sten Nilsen «Crossing The Rubicon»
Grappa

Åge Sten Nilsen har tidligere ikke helt klart å forløse potensialet på sine soloplater, men samtidig har materialet fra disse vist seg å fungere godt under nedstrippa solokonserter. Når den utflytta østfoldingen nå er ute med «Crossing The Rubicon» har vi allerede hørt noe av materialet live, og spørsmålet er da om det fungerer like godt i studioet.

Som typisk er for Nilsens soloplater befinner vi oss et stykke unna hardrocken fra Wig Wam og Ammunition, og «Crossing The Rubicon» innledes da også nærmest så langt unna som man kan komme med den fine og nedstrippa pianoballaden «Ease My Closure». Tittelsporet følger, med mer rocka orgel og gitar, noe som hinter i retning av syttitallets tungrock, samtidig som det er litt spenstig bruk av rytmer. Dette fungerer veldig bra.

Turen går over i country-landskapet med «Ghost On The Wall», der fela også finner sin plass, og i løpet av tre spor har Åge dermed bevist presseskrivets påstand om at «Crossing The Rubicon» er ei genrefri plate. Når det følges på med spor av world music i «A Love Like Ours» er på en måte uttrykksspriket komplett, og lytteren har dermed ei spennende musikalsk reise i vente de 42 minuttene albumet varer.

Samme hvilken stilart det svinges innom er dette uansett en mer moderat Åge Sten Nilsen enn den rockeren mange er vant til å høre, og skal det egentlig være noe poeng i soloplater må da også meningen være å gjøre noe annerledes enn man bedriver til daglig. Sånn sett lykkes Nilsen, og ei låt som «Into The Great Unknown» er fin voksenpop, mens den litt mer uptempo «Baby Don’t Be Leave» er catchy og riktig god.

Mannen treffer også pop-messig godt med «Fire Meets Fire», som drar tankene litt mot Scissor Sisters i refrenget, samtidig som det også legges noen gode gitarlinjer underveis. Eivind Kløverøds forsiktige perkusjonsbruk er fint krydder i den neddempa «Jupiter & Venus», der man ellers finner små jazz-elementer og saksofonsolo fra Kåre Kolve. Bandet rundt Åge gjør da også en solid jobb, og produsent Freddy Holm har skapt et tidløst sound.

I «House On Fire» har nok Åge latt seg inspirere av Queen, der det ligger et småsært preg over det hele, som ikke hadde vært fremmed på et album fra de britiske legendene. Det litt mer rocka uttrykket vi finner i platas tittelspor returnerer i «What’s My Name», der Ola Aanje byr på en småheftig tangentsolo, og igjen sitter dette godt.

I det hele tatt har Åge Sten Nilsen løfta seg fra sine tidligere soloplater, og resultatet er godt og variert, der mannen bør kunne treffe bra hos et voksent publikum. Det hele avsluttes for øvrig slik det åpner, med en pianoballade i form av «One (Of Your Own)», der det også er plass til strykere og klokkespill.

Jan Dahle

Krysser genregrensene