Et lite tilbakeskritt


Motörhead «Bomber (40th Anniversary Edition)»
BMG
(For albumet)
(For bonusdisken)

Etter at «Overkill» hadde vist verden hva Motörhead virkelig sto for, brukte ikke trioen mer enn sju måneder på å komme med oppfølgeren, «Bomber». Dette var kanskje litt i kjappeste laget, for plata er ikke like sterk som forgjengeren. Nå er den uansett sluppet i en pågående 40-årsjubileumsserie, der en ekstradisk byr på tidligere uutgitt konsertmateriale.

Det åpner godt med «Dead Men Tell No Tales», uten at dette er en like heftig innledning som det foregående albumet kunne by på. Det låter uansett umiskjennelig Motörhead, der «Fast» Eddie Clarke setter sitt preg på det hele med fremtredende gitarer. Lydbildet er også noe sterkere enn på «Overkill», og sånn sett har produsent Jimmy Miller truffet bedre her.

Dessverre er altså ikke låtmaterialet like solid som på forgjengeren, men det er likevel ikke sånn at Lemmy & Co. går på trynet. Den midtempo «Lawman», den seigere «Sweet Revenge», og den mer energiske «Poison» fungerer relativt bra, men der «Overkill» kunne by på flere udødelige klassikere, fremstår «Bomber» altså som mer anonym på låtsiden med spor som «Sharpshooter» og «Talking Head». Et annerledes, og litt interessant, innslag er for øvrig den bluesa «Step Down», med Clarke på vokal.

Når Lemmy riffer i gang «Stone Dead Forever» åpner LP-ens andre side med et av platas mest minneverdige kutt. Også den påfølgende «All The Aces» er god, og albumfinalen i form av det rett i trynet tittelsporet er glimrende. Sistnevnte er for øvrig eneste låt fra skiva som forble et rimelig fast innslag i bandets konserter frem til den siste slutt i desember 2015.

CD 2, eller LP 3 og 4, byr på et opptak fra Le Mans i november 1979, som har fått tittelen «Sharpshooter». Det meste av «Overkill»-materialet fra bandets forrige turne er fortsatt i settet, og tittelsporet derfra og «Stay Clean» er fremdeles først ut, mens «No Class» og «Metropolis» følger. Det låter igjen veldig rått, med hissig gitar fra Clarke, og lyden er av en kvalitet som nok gjør at kun diehard-fansen vil spille dette gjentatte ganger. En viss historisk interesse gjør uansett at opptaket har sin verdi.

«Dead Man Tell No Tale» – med Lemmys opp gjennom åra gjentagende humoristiske vri på låttitler – «Lawman» og «Poison» er blant de da ferske låtene som er putta inn i settet, og det i hovedsak på bekostning av materiale fra bandets aller første periode. Dermed blir dette på mange måter en best of fra «Overkill» og «Bomber», med «Train Kept A Rollin'» og en snutt «White Line Fever» lagt inn fra debuten, før «Motörhead» selvfølgelig avslutter den 67 minutter lange konserten. Underveis er for øvrig «Capricorn» og «Bomber» blant høydepunktene.

«Bomber» er også tilgjengelig sammen med «Overkill» i vinylboksen «Motörhead 1979», der det er en LP ekstra med outtakes, og en singel med et par demoinnspillinger. Dermed kan du velge mellom tre formater, men ingen av disse gjør de doble 2005-utgavene overflødige, da det meste av ekstramaterialet fra disse ikke er inkludert denne gangen.

Jan Dahle

Et lite tilbakeskritt