Fire fabelaktige på sitt ypperste

The Beatles har utvilsomt en utrolig sterk katalog på samvittigheten, og når man skal plukke bandets beste plate kunne man kanskje gått for både «Abbey Road», «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» eller «Revolver» – sistnevnte hadde sannsynligvis vært undertegnedes utvalgte om det ikke var for to rimelig grufulle spor – men valget faller til slutt på «Rubber Soul».

Mitt første musikkminne – om vi ser bort fra Titten Tei på «Ønskekonserten» – er The Beatles ansvarlig for. Jeg må ha vært 4-5 år, broder’n hadde fått seg kassettspiller, og blant låtene han spilte var «Yellow Submarine». Dette har brent seg fast, muligens mest fordi jeg trodde de sang «Geilo Submarine», selvfølgelig uten at jeg hadde den fjerneste formening om hva submarine betydde.

Noen år senere vekkes jeg så av mutter’n som forteller at John Lennon har blitt skutt, hvilket igjen er et øyeblikk som har brent seg fast. Dette uten at The Beatles foreløpig opptok en ung, fremtidig skribent som nå var midt inne i sin musikalske oppvåkning. Man kjente selvfølgelig likevel en del låter med bandet, og gjennom åttitallet ble man mer og mer kjent med The Beatles, og bandets historie. Jeg lot meg blant annet fascinere av «Birth Of The Beatles» på kino.

Da Dagbladet i 1987 hadde en sak i forbindelse med 20-årsjubileet til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» leste man med stor interesse, til tross for at undertegnede da var inne i sin mest trangsynte hardrock/metal-periode. For øvrig den eneste perioden i livet jeg har musikalsk anger for, da sneversyntheten gjorde at man ignorerte mye bra, som heldigvis har blitt plukka opp igjen i ettertid. Det var uansett også den gang noe fascinerende med denne britiske kvartetten, som udiskutabelt hadde særdeles mange gode låter på samvittigheten.

Det var likevel først tidlig på nittitallet den store oppvåkninga fant sted, og den begynte med at jeg lånte de røde og blå samleskivene av en kompis. Da begynte jeg for alvor å oppdage mer enn de låtene man vanligvis hørte, og innkjøp av bandets katalog i et nittitallsmarked som nærmest kasta LP-er etter deg ble et faktum. Da oppdaga man også alle godbitene som ikke var hits og singler, og siden har jeg aldri sett meg tilbake. Gullkorna er mange, men her skal vi altså ta et lite blikk på «Rubber Soul».

The Beatles leverte utvilsomt noen fenomenale pop-perler på sine tidlige album, samtidig som coverlåtene på sin måte også gjør disse platene litt mindre interessante, til tross for at Liverpool-kvartetten utvilsomt gjør mange gode versjoner. Med soundtracket til «A Hard Day’s Night» leverte gutta riktignok et album med kun originallåter allerede i 1964, men det er likevel på en måte tre album senere bandet virkelig tar skrittet mot fullkommenhet.

«Rubber Soul» ble sluppet 3. desember 1965, og kom i utgangspunktet i fire versjoner. Vi snakker da om britisk stereo- og monoversjon, og amerikansk stereo- og monoversjon. Låtmessig skiller disse seg noe fra hverandre, hvilket var typisk for The Beatles’ britiske Parlophone-utgivelser og amerikanske Capitol-utgivelser på denne tiden, men i det minste ble samme albumtittel brukt på begge sider av Atlanteren. Det i seg selv var langt fra noen selvfølge den gang. Senere utgivelser er i hovedsak like i Storbritannia og USA, men amerikanerne fikk også et par ekstra album bestående av i utgangspunktet singellåter på siste halvdel av sekstitallet.

Disse variasjonene gjorde at fansen i forskjellige deler av verden altså fikk til tider veldig ulike opplevelser med The Beatles, og undertegnede hadde på slutten av nittitallet en lang The Beatles-diskusjon med amerikanske Andy Timmons (gitarist for Simon Phillips og Danger Danger) om blant annet dette. Andy kunne da fortelle hvor forvirrende det hadde vært da han gikk til anskaffelse av bandets katalog på CD, og med det for første gang hørte de britiske versjonene. I ettertid er for øvrig også den amerikanske katalogen sluppet på CD.

For de fleste av oss er det uansett den britiske katalogen vi forholder oss til, og ser på som den udiskutabelt offisielle presentasjonen av The Beatles’ musikalske historie. Dermed er det også den britiske versjonen av «Rubber Soul» som er utgangspunktet når vi nå skal ta for oss det jeg altså vil si er The Beatles’ beste album.

Det er den litt rocka «Drive My Car» som innleder albumet, og i den grad man skal finne noen feil her er det at stereomiksen fortsatt er av typen som splitter instrumenter og vokal i høyre og venstre kanal. Låta sitter uansett godt, og har vist seg å fungere riktig bra under Paul McCartney-konserter etter at han i 1989 valgte i stor grad å se seg tilbake når han inntok scenene rundt omkring.

Det akustiske utrykket overtar når «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)» følger, der Lennons stemme og Harrisons sitar på mange måter er dominerende, samtidig som åpningsriffet er blant rockens mest særegne og lett gjenkjennelige elementer. Dette er fenomenalt.

Fenomenalt er det også når McCartney igjen rocker med «You Won’t See Me», der melodibruken er suveren, inkludert et midtparti som tar en uventa retning. Nå var uansett de utrolig sterke melodiene på mange måter The Beatles’ varemerke, og sånn sett føyer «Rubber Soul» seg godt inn i rekka over album der den ene melodiperla avløser den andre.

Lennon følger på med den flotte «Nowhere Man», som byr på gåsehudfremkallende vokallinjer, samtidig som gutta også tilfører gode vokalharmonier. Igjen er det et akustisk preg over det hele, og sånn sett varierer bandet godt, selv om de mest rocka tingene kommer først fra neste album, «Revolver», og utover.

Det er selvfølgelig i all hovedsak herrene Lennon og McCartney som har skrevet albumets 14 spor, men George Harrison slipper til med «Think For Yourself» og «If I Needed Someone». Førstnevnte er ikke blant gitaristens aller sterkeste låter, men den funger godt i helheten på «Rubber Soul», mens sistnevnte er riktig så god, med fine basslinjer fra McCartney. Her understreker George at også han kunne være en god pop-snekker.

Den gyngende «The Word» er nok en godbit, før udødelige «Michelle» dukker opp, med sine legendariske franske fraser. Her er vi helt nede på akustisk balladenivå, noe McCartney flere ganger har vist er et felt han behersker med stor selvsikkerhet. Dette er så enkelt og fengende at det nesten blir banalt, men du verden så godt det sitter i ørene.

«What Goes On» er Ringo Starrs vokalinnslag på albumet, og han fortsetter litt i country-gata han har traska langs ved tidligere anledninger. Dette er ikke helt på «Act Naturally»-nivå, men resultatet er muntert og fengende, der Starr holder seg på stø kurs innenfor sine vokale begrensinger. At trommisen sånn sett var bandets minst sterke vokalkort er udiskutabelt, men det blir likevel liksom ikke et fullkomment The Beatles-album uten en dose Ringo-sjarm.

Lennons suverene melankoli i form av «Girl» vinner derimot på så mye mer enn sjarm, for her snakker vi om ei følsom og flott Lennon-låt, fremført på ypperlig vis. Et overraskende taktskifte gir også litt ekstra liv til midtpartiet, som egentlig kommer rimelig nær slutten. Deretter er det tid for McCartney og «I’m Looking Through You», der det også blir litt mer uptempo og rocka.

Platas høydepunkt er det Lennon som står for i form av «In My Life», der mannen ser seg tilbake i livet på utrolig flott vis. Dette er melodiføring og vokalharmonier av typen som gjorde The Beatles til noe helt unikt, og det er nettopp denne evnen til å komme opp med utrolig fengslende melodier som gjør musikken så udødelig. Når produsent George Martin også krydrer med piano tilføres nok et vesentlig element.

Det er da heller ikke mulig å komme utenom Martins betydning for «Rubber Soul», og i det hele tatt mesteparten av The Beatles-diskografien. Det har opp gjennom historien blitt snakka mye om Decca-sjefen som visstnok med jevne mellomrom skulle ha plukka frem The Beatles’ refuserte auditiontape for å gråte seg i søvn (om man tror på slike historier), men da glemmes det faktum at Decca ikke hadde George Martin.

At The Rolling Stones ble produsert av Andrew Loog Oldham, som var langt fra noen Martin, poengterer på sin måte at Decca ikke kunne tilby The Beatles det nødvendige «femtemedlemmet», og med det var det kun Parlophone som kunne gjøre The Beatles til det bandet det ble. Ingen annen vei enn via EMI og Abbey Road Studios ville ført til det The Beatles vi kjenner i dag. Så kan man selvfølgelig fundere over om ei alternativ rute ville blitt like suksessfull. Det får vi aldri vite, men sikkert er det at The Beatles’ katalog ville vært helt annerledes om bandet hadde blitt signert til Decca.

Det var dagens digre digresjon, så la oss returnere til «Rubber Soul» der John, Paul, George og Ringo nå er fremme ved «Wait», som er nok et solid stykke musikk. Det hele avslutter så med sjalusidrama med stor musikalsk munterhet og høy trivelighetsfaktor i Lennons «Run For Your Life». Aldri har trusler, med country-inspirasjoner, vært mer fengende enn dette. Med det setter også The Beatles punktum for et album du aldri kan gå lei.

Når det gjelder de forskjellige versjonene av «Rubber Soul» er det den britiske monoversjonen som er å foretrekke, da stereobruken på denne tiden altså ikke hadde kommet inn på en fornuftig vei. Fortsatt handla det om å splitte instrumenter og vokal, i stedet for å skape et helhetlig og godt lydbilde. Remiksen fra 1987 (brukt i stereoboksen fra 2009) tar det noe i riktig retning, men her er det altså best å gå for mono (monoboksen fra 2009 inneholder for øvrig både original mono- og stereomiks).

På den amerikanske LP-en ble «Drive My Car», «Nowhere Man», «What Goes On» og «If I Needed Someone» kasta ut, hvilket gjorde plata til noe litt annet når den trivelige, akustiske «I’ve Just Seen A Face» og balladen «It’s Only Love» ble lagt til i stedet. Her i huset har det aldri føltes naturlig å hente frem den amerikanske versjonen, men den fungerer for all del om man er ute etter en litt annen lytteopplevelse. Stereoversjonen her byr for øvrig på en alternativ åpning av «I’m Looking Through You», så det er noe ekstra også for nerdene.

Med «Rubber Soul» var The Beatles på vei inn i sin mer eksperimentelle og studiobaserte periode, noe de fremtidige platene skulle bære sterkt preg av. Med det var ikke lenger kvartetten kun den lettbente pop-gruppa fra sine tidligere plater, for nå skulle ungpikeidolene utfordre publikum mer, og med det også rette seg mer mot et voksent publikum, som tok musikk på alvor.

Jan Dahle

Fire fabelaktige på sitt ypperste