David Bowie «Metrobolist»
Parlophone

I november 1970 slapp David Bowie «The Man Who Sold The World», og for å markere albumets 50-årsjubileum slippes skiva nå under sin opprinnelig planlagte tittel, «Metrobolist». I den anledning har også bassist og produsent Tony Visconti remiksa albumet, som i sin oppdaterte versjon er ute på både CD og LP.

David Bowie har her lagt det mer folk-prega utrykket fra året før på hylla, og med gitarist Mick Ronson på laget er det et betydelig mer rocka uttrykk som står på agendaen. Med den ferske miksen åpenbarer det seg også et lydbilde som slår deg mer i trynet, der Ronson kommer enda mer til sin rett.

Dette gjør seg veldig godt i det lange åpningssporet, «The Width Of A Circle», som med sine progressive tendenser står der som et høydepunkt på albumet. De akustiske gitarene er så mer fremtredende i «All The Madmen», der også fløyte setter sitt preg på låta før elgitarene og det mer rocka elementet overtar. Den sedvanlige Bowie-variasjonen er dermed tilstedeværende også her.

«Black Country Rock» er ganske streit gitarrock, mens «After All» henger uttrykksmessig noe igjen i Bowies folk-prega fortid. Mye av materialet er riktig godt, men utover på albumet oppstår det også en viss ujevnhet, og «Running Gun Blues», «Saviour Machine» og «She Shook Me Cold» når ikke helt opp.

«The Man Who Sold The World» er derimot ypperlig og en topp på skiva, der Ronsons gitarlinjer er et vesentlig element i ei melodisk sett god låt. Som så ofte ellers på plata setter også Viscontis bass sitt preg på lydbildet. Med «The Supermen» avslutter så et litt ujevnt album – der toppene er riktig sterke – på godkjent vis.

Jan Dahle