Whitesnake «Love Songs»
Rhino

Samling nummer to i «Red, White & Blues»-trilogien er «Love Songs», som naturlig nok tar for seg en del av Whitesnakes mer følsomme materiale. Som på «The ROCK Album» er låtmaterialet remiksa for kommende reutgivelser av albumkatalogen, og det er perioden fra 1987 og fremover som dekkes denne gangen.

Nå er det uansett ikke kun ballader det handler når David Coverdale håndplukker 15 kjærlighetssanger – hvorav tre er tidligere uutgitte – for det åpner med det rocka når «Love Will Set You Free» innleder ballet. Her får vi oppleve samspillet mellom Reb Beach og Doug Aldrich i all sin prakt, og denne «Forevermore»-låta sitter fortsatt godt.

Den suverene «The Deeper The Love» har fått tilført tangenter fra Derek Sherinian, mens det samtidig er henta frem litt mer Steve Vai-gitarer. Sherinian har også lagt til keyboards på «Restless Heart»-materialet, samtidig som også Joel Hoekstra har tilført noen ferske bidrag. Så er man da over på den evige diskusjonen rundt originaler versus remikser, der det er smak og behag som avgjør, men at versjonen vi får på «Love Songs» låter fint er sikkert.

«All I Want, All I Need», «Summer Rain» og «Easier Said Than Done» er gode låter fra Whitesnake på 2000-tallet, mens «Can’t Go On» og «Your Precious Love» er bra bidrag fra den undervurderte «Restless Heart». Flotte «Too Many Tears», «Don’t You Cry» og «Midnight Blue» understreker på sin side at også Coverdales soloalbum, «Into The Light», hadde noe for seg. Når det så gjelder MTV-perioden er «Now You’re Gone», nå med koringer fra Mr. Misters Richard Page, og «Is This Love» herlige låter fra en glad tid.

De tre tidligere uutgitte låtene er alle henta fra «Into The Light»-perioden, og først ut er «With All Of My Heart», som er riktig fin der den er helt nedpå. «Yours For The Asking» har litt mer tempo, men er i stor grad akustisk, før elgitaren etter hvert tilfører et litt mer rocka element. «Let’s Talk It Over» avslutter så «Love Songs» med Mike Finnigans orgel i fokus, og det er nede på det veldig rolige, der Earl Slick legger en fin solo. Dette er en flott finale.

Jan Dahle