Det er en tirsdag i desember 1980, og min mor vekker meg med beskjeden om at John Lennon er skutt. Undertegnede hadde på dette tidspunktet ikke gjort den store The Beatles-oppdagelsen, men bandets musikk var selvfølgelig langt fra ukjent, og Lennon var en person man hadde merka seg. Dermed sitter denne morgenen som klistra i hukommelsen. Når det i dag er 40 år siden Mark David Chapman fratok verden en av rockehistoriens viktigste personligheter, passer det så å ta et blikk på Lennons beste album, «Plastic Ono Band».

Det er kanskje mulig å diskutere hva som er John Lennons solodebut, og mellom singler som «Give Peace A Chance», «Cold Turkey» og «Instant Karma!» kom så forskjellige album som den eksperimentelle «Two Virgins» og konsertplata «Live Peace In Toronto 1969». Disse utgivelsene var kreditert til Plastic Ono Band eller John Lennon og Yoko Ono, men de var like fullt Lennons tidligste forsøk på å bryte ut av The Beatles-bobla.

Det er uansett med albumet «Plastic Ono Band» – gitt ut i desember 1970, samtidig som Yoko slapp sin prøvelse av et «Plastic Ono Band»-album – John tar skrittet helt ut og kommer opp med en full LP bestående av egenkomponerte studioinnspillinger, som fremsto som fortsettelsen av hans karriere etter at The Beatles offisielt hadde blitt oppløst i april samme år. Dermed er dette å betrakte som den virkelige solodebuten.

Med seg i studioet hadde Lennon sin gamle bandkompis og trommeslager Ringo Starr og bassist, kunstner og kompis fra Hamburg-dagene, Klaus Voormann. Voormann er for øvrig mannen bak The Beatles’ «Revolver»-cover. John valgte altså å benytte seg av sin indre og trygge krets. Det samme gjelder når tangentist Billy Preston også svinger innom, og Phil Spector er medprodusent. De to sistnevnte hadde vært involvert i The Beatles’ «Let It Be»-prosjekt. I tillegg er selvfølgelig Yoko Ono også tilstedeværende, men uten på noen måte å være merkbar.

Plata innledes med kirkeklokker, som for å markere at Johns mor er borte, før hovedpersonen synger følelsesladd i nettopp «Mother». Etter hvert bygger det seg så opp en viss desperasjon i vokaluttrykket, der frustrasjonen også retter seg mot Lennons fraværende far. Vi møtes ikke av Spectors berykta lydvegg, men derimot er det et relativt nedstrippa sound som åpenbarer seg. «Plastic Ono Band» er på mange måter naken og rå, og sånn sett skulle Spector sette et større preg på neste album.

Med fin melodibruk i «Hold On» oppmuntrer Lennon både seg selv, Yoko, og verden omkring seg, og «Plastic Ono Band» er i det hele tatt et nært og personlig album. Dermed viderefører John på mange måter det selvbiografiske fra The Beatles-låter som «Help!», «In My Life» og «Strawberry Fields Forever» når han nå beveger seg langs en musikalsk landevei nærmest på egenhånd, men her er han mer selvutleverende enn noen gang.

En del røffere blir uttrykket når «I Found Out» følger, der John backer seg selv med småhissig, elektrisk gitar, og med det befinner seg i et «Revolution»-landskap, uten at aggresjonen er like stor. Dette er uansett rockeren Lennon, som understreker at revolusjonæren John Lennon er i ferd med å innta det nye tiåret, hvilket skulle føre til en form for klimaks med den svært politiske «Some Time In New York City» i 1972.

Et av tidenes flotteste stykker tekst og musikk er å finne på «Plastic Ono Band», og det er den minimalistiske «Working Class Hero» det da handler om. Kun akkompagnert av en akustisk gitar beviser Lennon en gang for alle at det enkle ofte er det beste. Det blir ikke mer nakent enn dette, men det blir heller ikke bedre. John legger hele sjela i vokalen, og visesang har aldri overgått dette. Bob Dylan og Bruce Springsteen har nok vært nær, men Lennon står med «Working Class Hero» igjen øverst på pallen.

«Isolation» er nok ei fin låt, og denne har Voormann og Starr med på laget, mens Lennon sitter ved pianoet. Igjen er det altså noe nedpå og sart, men det bygger seg opp underveis, og igjen synger John med innlevelse og overbevisning. Det er litt dobling av Johns stemme her, men vokalharmoniene fra The Beatles er fraværende på «Plastic Ono Band», og nettopp det gir god plass til britens mer personlige vokaluttrykk. Følelsen av nærhet, sårhet og ærlighet dominerer dermed skiva.

Med «Remember» ser John seg atter en gang tilbake, denne gangen i et mer uptempo og rett frem, nesten monotont, spor. Så skjer det plutselig noe halvveis inn i låta, og taktskiftet i midtpartiet trekker det for et øyeblikk i en helt ny retning, før det er tilbake til det monotone. Dette er et godt, og annerledes, kutt. Selv innenfor det enkle makter Lennon å variere, og som så ofte ellers i mannens karriere er det sterke låter som er hemmeligheten.

«Love» tar det så igjen ned til det helt nakne, der Lennon legger ut om hva kjærlighet er – sikkert med Yoko i tankene – til pianobacking. Nok en gang handler det om fengslende melodibruk, og det nære og personlige. Lennon har rett og slett valgt å blottlegge sjela med dette albumet, men samtidig dukker altså den røffere rockeren opp underveis, og «Well Well Well» byr igjen på den hissige elgitaren. Enda en gang dukker også det desperate opp i den nærmest skrikende vokalbruken underveis, og man aner at John skal tømme kroppen for siste rest av frustrasjon.

Kontrastene blir store når nok ei helt nedstrippa vise følger i form av «Look At Me», og så topper nesten John seg selv igjen med «God». Her proklamerer mannen etter hvert sin manglende tro på alt fra bibelen, Hitler og Kennedy til Bob Dylan og The Beatles, mens han understreker at han kun tror på seg selv (og Yoko). Ved å påpeke at han var hvalrossen, men nå er John, poengterer John også en gang for alle at The Beatles er historie. Drømmen er over. Igjen snakker vi om et av mange høydepunkter i den omfattende låtkatalogen til John Lennon, The Beatles inkludert. Dette er ikke pop-Lennon, men derimot en Lennon som nærmest beordrer lytteren til å tenke.

Med «My Mummy’s Dead» – med et utprega demo-sound – er «Plastic Ono Band» på en måte tilbake til start, samtidig som denne korte snutten setter punktum for et fenomenalt album. John skulle levere veldig godt også med «Imagine» det påfølgende året, men så ble utgivelsene mer ujevne, før John påbegynte sin fem år lange pappaperm i 1975.

Da John endelig returnerte – i felleskap med Yoko Ono – med «Double Fantasy» i 1980 skulle han så atter en gang levere noen av sine absolutt beste låter. Nøyaktig ti år etter sitt beste soloalbum skulle han altså være tilbake i storform, men det hele fikk en alt for brå og tidlig slutt 8. desember 1980. Musikkverdenen ble med det betydelig fattigere, og kanskje aldri helt den samme igjen, men John Lennons musikk kan ingen ta fra oss.

Jan Dahle