Optimistens musikalske liv


Jahn Teigen «Ikke Som Alle Andre – Solo 1967-2020»
C+C

Norsk rock- og pop-historie er nærmest synonymt med Jahn Teigen, der sangeren og komponisten i mer enn femti år var en vesentlig brikke i musikklivet her til lands. Dette fra The Enemies på siste halvdel av sekstitallet, via Arman Sumpe D.E., Popol Vuh og Popol Ace til solokarriere, Prima Vera, samarbeidene med Anita Skorgan, og ikke minst som selve personifiseringa av «Melodi Grand Prix». Teigen levde udiskutabelt et innholdsrikt musikalsk liv, og nå er solokarriera, inkludert en del tidligere uutgitte spor, samla på 20 CD-er i boksen «Ikke Som Alle Andre – Solo 1967-2020».

Når Jahn Teigen slipper «Teigen Synger Falsk» i 1975 er dette, som tittelen indikerer, et samarbeid med Herodes Falsk, og sånn sett en ren forløper til Prima Vera. Resultatet er blant annet en del rimelig typisk Falsk-galskap, og samtidig er det gutta i Popol Ace som står for den musikalske backinga. Standarden settes med et par introer, der man fort skjønner at Monty Python er en inspirasjonskilde.

Når sangeren Jahn Teigen etter hvert dukker opp er det med en alternativ versjon av «O Sole Mio», mens resten av albumet i hovedsak består av sketsjer skrevet i fellesskap av Falsk og Teigen. På en måte befinner gutta seg her litt innenfor samme felt som Lystad & Mjøen gjorde på denne tiden. «Ostebutikken», «Diskusjon», som er tatt direkte fra Monty Python, «N. Elgh» og «Reisebyrå» er blant sketsjene, som er av varierende kvalitet. Jack Fjeldstad dukker for øvrig opp som forteller i «Lykkedalen», og ellers bidrar Mari Bjørgan.

«Pengesangen» er et sjeldent tilfelle av et rent låtinnslag på plata, men også her er det humor, tull og fjas som gjelder. «Teigen Synger Falsk» byr altså på mye av det samme som gutta skulle perfeksjonere i fellesskap med Tom Mathisen de kommende åra.

Den første rene soloplata til Jahn Teigen er «Teigen’s Tivoli», og nå befinner vi oss i 1977. Låtene er i hovedsak skrevet av Jahn selv, og han spiller også mye av instrumentene. Med seg som backingmusiker har han Alf Emil Eik, mens Rune Nordal og Herodes Falsk bidrar på produksjonssiden.

«Tivoli» innleder albumet, og Teigen befinner seg her i et mildt rockelandskap. På melodisiden løfter det seg med «Smiles», som er mer popa i uttrykket, med et tydelig syttitallspreg. «Spectator» understreker på sin side at Teigen fortsatt har med seg noe av det progressive fra Popol Ace, så «Teigen’s Tivoli» byr på variasjon. På balladesiden finner vi for øvrig «San Francisco Morning», som er helt neddempa og fin.

Albumet er nok noe ujevnt, men «Rock’n Roll Grandmother» er et solid høydepunkt, der akustisk og elektrisk gitar kombineres på godt vis. Dette plasserer Teigen på mange måter i et pop/rock-landskap, og med låter som «Tired Of Hoping To Hope», den groovy «Close Together» – som er en albumtopp – rockeren «The Band Stopped To Play» og balladen «Into The Sun» treffer mannen godt, samtidig som det som vanlig ikke er noe å utsette på stemmeprakten.

1978 var året da Jahn Teigen for alvor ble allemannseie gjennom «Melodi Grand Prix», «Mil Etter Mil» og null poeng. Når årets album da bærer tittelen «This Year’s Loser» er det i alle fall ingenting å si på selvironien, der Tore Syvertsen produserer, mens blant andre Jonas Fjeld og Bård Svendsen står for instrumentering på ei skive som er et stort skritt opp og frem.

Det er rockeren Teigen som åpenbarer seg når «Shock Treatment» er første spor, og det er et komponeringssamarbeid mellom Teigen og Falsk som dominerer plata. Låtmessig er dette jevnt over klart sterkere enn forgjengeren, og det enten det er mer popa som i «Wheel Of Love», eller litt mer gitarbasert rock som i «Break It Up». I «They Don’t Clap Losers» er det på sin side reggae-inspirasjoner, mens «Sack That Jaques» er veldig rytmebasert. Igjen er det altså en viss allsidighet å spore, men som album er dette mye mer helhetlig enn «Teigen’s Tivoli».

Helt feil blir det på sin side med «Mile After Mile», for dette fungerer klart bedre på norsk, selv om Kai Eides melodi fortsatt er like flott. Utover på plata kommer det så lett rock’n roll i form av «I’ll Give It Up», der Lillebjørn Nilsen byr på solofele, og munter refrengbruk i «Back In Paris», med fransk trekkspill i bakgrunnen. Sluttresultatet er Teigens beste plate.

Med «En Dags Pause» i 1979 har Jahn ikledd seg den norske språkdrakta, og befinner seg med det uttrykksmessig mer innenfor det landskapet mange nok forbinder den folkekjære Jahn Teigen med. Albumet inneholder da også en håndfull riktig klassiske låter skrevet av Falsk og Teigen, mens Tore Syvertsen igjen produserer, der Svein Dag Hauge (Lava), Geir Langslet (Lava), Svein Gundersen (Aunt Mary) og Bruce Rasmussen (Flax) er blant musikerne.

Tittelsporet åpner plata, der Jahn synger om seg selv og Herodes i ei låt som står igjen som en udødelig klassiker. Det samme gjør utvilsomt Teigens kanskje fineste kjærlighetslåt, «Min Første Kjærlighet», og «Sala Palmer» er nok et spor fra albumet som har evig liv. Hauge dominerer uttrykket i «Kostymer», mens reggae-elementene nok en gang dukker opp i «TV», og saksofonist Arild Stav setter sitt preg på den uptempo «Dagen Derpå».

«Taxi» faller på sin side litt gjennom, og enkelte andre spor blir også litt anonyme. «Førstesidebilde» byr igjen på det smårocka, og dette er passe trivelig. På den litt funky siden fungerer «Det Var Deg» og «I Hamburgs Natt» bra. Som en helhet er «En Dags Pause» god, mens høydepunktene står som påler i Teigen-historien.

Når Teigen inntar et nytt tiår med «Mentalkrem» er mannskapet rundt ham mye det samme som sist, men nå entrer også gitarist Marius Müller bildet. Det er melodisk og catchy når albumet innledes med «Hold I Sammen», der gitarriff og tangenter utfyller hverandre. Rockegitarene ligger også der når «Gutta Snakker» følger, før det roes ned med «Du Skulle Sagt Ifra».

«Mentalkrem» inneholder ikke de store klassikerne, og toppene er ikke de høyeste, men vi snakker likevel om et godt, og relativt jevnt, album. På sitt beste er skiva uansett når det rockes slik som i det nevnte åpningssporet, «Direkte Metode» og «Feil Vei», der elgitarene får godt spillerom.

Dette i kontrast til «Risk» med kun piano- og stryker-backing, og «Ja Vi Elsker» med akustisk gitarakkompagnement. Videre byr «Alle Mennesker» på den muntre pop-siden ved Teigen, «Lena Ree» er gitarpop, mens den avsluttende «Ja» var årets bidrag til «Melodi Grand Prix».

På 1982s «Klar Dag/Instamatik» er datidens allestedsnærværende George Keller hyra inn på tangenter, og med det er et tydelig pop-sound – på grensa mot synthpop – på plass. Samtidig er Anita Skorgan med som korist og som medkomponist på «Instamatik», mens blant andre Janne Schaffer er å finne på musikersiden, men det handler mer om keyboards enn gitarer nå. Resultatet er pent og pyntelig, velprodusert og ufarlig. Rockeren Jahn Teigen er med det stort sett fraværende.

I «Alltid På Plass» og «Portrettet Av En Druknet Mann» tilføres det litt mer dramatikk på arrangementsiden, og når det gjelder arrangementer er det lagt en helt annen vekt på koringer enn på tidligere plater. Dette høres godt i blant andre «Alt For Mange Trur». Rockelåta på plata er for øvrig «Bli Bra Igjen», men også dette smått klassiske kuttet er litt forsiktig i uttrykket.

Platas «Melodi Grand Prix»-innslag er «Adieu», og med det får vi også den første Teigen/ Skorgan-duetten. Helt ned på balladenivå tas det med «I All Evighet», som er rimelig neddempa og forsiktig i uttrykket, samtidig som hovedpersonen tidvis tar litt i vokalmessig. Pianoballaden «Sånn Er Det» gir også Teigen en anledning til virkelig å bruke stemmen. Ren pop finnes så i form av «Det Går For Fort» og «Klar Dag», og alt dette er stoff som fungerer relativt bra, uten å være veldig spennende.

I 1983 slår Teigens musikalske samarbeid med Anita Skorgan ut i full blomst når paret slipper «Cheek To Cheek», og i fellesskap med Alexandra «Alix» Wangberg og Herodes Falsk har duoen kommet opp med elleve låter. Marius Müller returnerer på gitar, mens trommis hentes fra Sverige i form av Åke Sundqvist. Storhiten er den fine duetten «Friendly», men det er ikke duetter det i hovedsak handler om på albumet.

Med blåserrekke og mer fremtredende gitarer byr paret på et litt mer tidløst uttrykk enn Teigen gjorde på sitt forrige album, der det åpner med Jahn i det vokale førersetet i «Open Up». Han følger på med «Learn The Rules», som ikke er like sterk som åpningssporet. Mer gitardrevet er den litt rocka «I Keep On Chasing You», mens «Don’t Cha Touch Me» er av det melodiske slaget.

Anita står for hovedvokalen når tiden er inne for «Never Say Never», og som mye ellers av plata ligger dette fint innenfor popen, her med et hint av Dollie i uttrykket. Også den gode balladen «Under The Moon» fremstår som ren Skorgan-pop, og dama får også oppdraget å avslutte plata og da byr hun på pianoballaden «Over And Over».

Når det roes ned med «Sound Of Love», med god plass til Anitas piano, er det tid for duett, og dette er selvfølgelig et spor som er skapt nettopp for et nyforelska par. Også det uptempo tittelsporet byr på vokaldeling, og dette er småenergisk og riktig godt, der blåserne krydrer lydbildet og Müller legger en smårøff solo. Alt i alt er «Cheek To Cheek» ei fin skive.

Det går hele fem år før Jahn Teigen igjen slipper et album, og comebacket i 1988 kommer i form av «Klovn Uten Scene». Suksesskomponist Rolf Løvland produserer og skriver noen spor, mens Ove Borøchstein ellers er Teigens hovedsamarbeidspartner når det kommer til låtskriving. I studioet finner vi blant andre Kjetil Bjerkestrand, Svein Dag Hauge og Per Hillestad.

Teigen er kanskje ikke alltid den mest spennende artisten når vi har kommet så langt frem i historien, men det hindrer ikke mannen i å ha stor suksess. Nå leverer han pent, men litt kjedelig, produsert pop i form av blant andre «No’ Å Holde I», «Sensasjon», «Klovn Uten Scene» og «Yo Te Quiero», der Ole Edvard Antonsen legger trompetsolo. Et forsiktig rockeelement krydrer for øvrig «Neste Trekk». Alt dette fungerer til en viss grad, men uten virkelig å engasjere. Jahn treffer uansett særdeles godt med noen låter også denne gangen.

Balladen «Det Vakreste Som Fins» er utvilsomt en av hans største låter, og dette er da også riktig flott, med fin solo fra Hauge. Det blir liksom ikke mer Jahn Teigen enn dette. Videre er også «Glasnost» å finne på plata, og da handler det igjen om en virkelig eviggrønn Teigen-klassiker. Også «Slå Ring» står igjen som et småklassisk spor fra «Klovn Uten Scene», og slike låter er det ikke noe å utsette på.

Det går fire nye år før Teigen igjen er plateaktuell, og når han da byr på «Esilio Paradiso» har Jahn gjort innspillingene i Italia, med et i hovedsak italiensk mannskap rundt seg. Dette er Teigen på flukt fra styr og ståk i gamlelandet. Det eneste velkjente er at Borøchstein fortsatt er hovedpersonens faste skrivepartner, og at Tore Syvertsen er tilbake som produsent, under pseudonymet Don Tore.

Med piano som hovedinstrument innledes plata med instrumentalen «Valzer Bianco», før det er over i «Ny Dag». Her fremstår Teigen som om han funderer over livet, der han er relativt lavmælt. Samtidig er dette riktig fint, med mye sjel og nerve, før det så rockes opp. Plata understreker at Syvertsen så visst er riktig produsent for Jahn, enten det er ballade med akustisk gitar i form av «Kjærligheten» eller litt mer uptempo i skivas tittelspor.

«Harmoni» byr på mer av det lavmælte, men også her økes tempoet etter hvert, og som så ofte ellers på albumet er det velprodusert, med god melodiføring. «Overalt» og pianoballaden «Midt I Tida» er andre gode spor. «Gi Meg Fri» – der syklist og Teigen-kompis Dag Erik Pedersen er kreditert som medlåtskriver – er platas klassiker, og det med god grunn da dette er ei suveren låt. «Esilio Paradiso» er helhetlig Teigens beste album på omkring et dusin år.

I 1993 slipper Jahn Teigen «Rondo», og nå er det Ingvar Ambjørnsen som byr på mye av det tekstmessige, men også Anita Skorgan og Lars Kilevold bidrar. Blant instrumentalistene finner vi internasjonale navn som Bob Skeat, Mel Collins og Andy Nye, som alle er kjente navn for noen av oss som leser platecovere. Syvertsen skrur for øvrig nok en gang på studioknottene.

«Den Nye Jesus» er en grei innledning, med et visst gitarfokus, men det løfter seg et hakk med «Disniland». Blåserne får mye plass i lydbildet, men det hele strippes ned med «Farlig Vind». Dette sitter ikke like godt som materialet på det foregående albumet, men det blir litt mer liv i leiren når «Heij» og «Hvile I Dine Spor» følger. Sistnevnte byr også på gode vokallinjer, men det hviler uansett en halvveisfølelse over albumet.

Balladen «Ensom I Natt» sitter likevel godt, med sitt lette gitarplukk. Ellers blir gitarene som hinter mot det rocka litt for tafatte på låter som hadde kledd litt mer trøkk, og det hele føles dermed litt utvanna. Unntaket er «Underveis», der sologitaren slipper godt til. Reggae-flørten «Tida Står Stille I Kveld» har for øvrig noe godt ved seg, men samtidig blir det litt for mye blåsere i miksen, slik det ofte blir på «Rondo».

Utallige artister har spilt inn julealbum, og Jahn Teigen er ikke noe unntak. «Lys» ble sluppet i 1996, med Svein Dag Hauge og Anita Skorgan i produsentstolene. Som typisk er for genren bys det på mye velkjent høytidsmusikk, med mer eller mindre særpreg på arrangementssiden.

Lars Kilevold og Lars Lillo-Stenberg har satt norsk tekst til John Lennon og Yoko Onos «Happy Xmas (War Is Over)», og resultatet er «God Jul Og Godt Nyttår». Her har man et nesten for sterkt forhold til originalen, og dermed blir dette litt tungt fordøyelig, selv om Teigens versjon er fin og julete nok.

Mye av det resterende materialet er derimot julesvisker vi strengt tatt ikke har den typen forhold til da «Nå Tennes Tusen Julelys», «Glade Jul», en annerledes «Du Grønne Glitrende Tre» og «Deilig Er Jorden» mer handler om barndomsminner uten tilknytning til spesielle artister eller versjoner. Et unntak er «Hellige Natt», som for mange nok helst skal synges av Jussi Björling, men Teigen gjør en godkjent utgave.

Mest interessant er det uansett med mindre standard sanger som «Sov» – der Jahn og Anita er tilbake i duettmodus – «Lys» og «Jerusalem». Teigen gjør uansett fine versjoner, og sånn sett blir «Lys» et godt album til sitt bruk.

Jahn Teigen innleder et nytt årtusen med «Magnet», der Svein Dag Hauge igjen produserer. Hauge har så invitert med seg blant andre Lava-kollegene Per Hillestad, Rolf Graf og Egil Eldøen for å skape vellyd i studioet, og det åpner med et litt modernisert preg i «Rød Til Blå», som livner noe til underveis. Med det er også et midt på treet album for Teigen i gang.

«En Stjerne For Oss» er akustisk og neddempa, mens «Summen Av Nå» er munter pop og et platehøydepunkt. Sistnevnte løftes muligens av det faktum at Ole Evenrud bidrar på produksjonssiden. Det litt moderne uttrykket fortsetter med skivas tittelspor, og sånn sett har Teigen til en viss grad tatt steget inn på 2000-tallet også musikalsk. Låtmessig er det jevnt over helt godkjent, der «Like Vill» og «Regi» er småfengende.

«I Love You» blir derimot litt traurig med sine programmerte rytmer og ikke helt treffende melodibruk, men den litt tøffere «Omogomogomigjen» løfter kjapt inntrykket igjen. Den roligere «Jakten På Deg Selv» sitter også godt, og det er verdt å merke seg at Teigen her, og på enkelte andre spor på albumet, har skrevet både tekst og musikk på egenhånd. «Sterk» er så den avsluttende pianoballaden, med strykerakkompagnement.

Jahn Teigens siste ordinære studioalbum ble 2004s «Utkledd Som Meg Selv», og her returnerer både Ove Borøchstein og Herodes Falsk på tekstsiden. Jahn produserer i fellesskap med Stian Aarstad – med en fortid fra Dimmu Borgir – og vi snakker om det helt neddempa der det innledes med den sju minutter lange «Isak». Instrumenteringa er sart, og det samme er stemmebruken. Dette er en riktig fin albuminnledning.

Med noen små rockeelementer løftes det opp et knepp med skivas tittelspor, og gitarist Thomas Stenersen strør litt krydder utover den fine balladen «100 År Fra Nå». Det handler da også mye om en balladeverden på «Utkledd Som Meg Selv», men med gode låter fungerer dette bra. Når Teigen så hedrer Erik Bye med neddempa pianobacking i «Høvding» er det igjen sart og flott, og det er også fint når Sara Skorgan Teigen synger med sin far i «Venner».

Det er litt mer uptempo i «Den Beste Meg» og «Dovre», men også når det her er et snev av rock låter det relativt pent, frem til platas mest rocka spor «Kåm Ån», der elgitaren driver låta. «Glad» byr på sin side på en viss dynamikk, der relativt mye lyd slår mot deg i refrenget. Platas styrke, ved siden av de gode låtene, er uansett at både produksjon og arrangementer sitter veldig bra, hvilket er med på å gjøre «Utkledd Som Meg Selv» til et av Teigens sterkeste album. Samtidig er dette ei lytteplate, og sånn sett et stykke unna rockeren fra syttitallet og popartisten fra åttitallet. At plata avslutter med «Skål For Livet» er i ettertid bare som det bør være.

Aller siste gang Jahn Teigen gikk i studioet for å spille inn et album var det et tilbakeblikk det handla om, og «Fra Null Til Gull» er med det ei best of-plate bestående av nyinnspillinger. Så kan man alltid diskutere om nyinnspillinger er nødvendig, men det finnes eksempler der slikt har vært riktig så vellykka. For Teigens del fungerer det da også bra.

Alle de 17 spora er spilt inn med de samme musikerne – Thomas Stenersen (gitar), Kristian Grude (bass), Ole-Jakob Larsen (trommer), Steffen Isaksen (keyboards) – og sånn sett fremstår dette nærmest som et bandprosjekt, der Jahn selv er produsent. Resultatet er gode versjoner, blant annet med fin gitartraktering, og et album der Teigens mest kjente låter fremstår som en produksjonsmessig enhet.

Så godt som hele Teigens solokarriere er representert, og det betyr selvfølgelig at blant andre «Mil Etter Mil», «Min Første Kjærlighet», «Glasnost», «Bli Bra Igjen» og «Optimist» er blant klassikerne som får nytt liv. Samtidig er det også gjort plass til mindre opplagte låter som «Du Skulle Sagt Ifra», «Jeg Gi’kke Opp», «Noe Å Holde I» – der koristene Per Øystein Sørensen og Kari Iveland er et vesentlig element – og «Summen Av Nå».

I 2011 hadde Teigen med seg Anita Skorgan på showet «Jahn Teigen Fra Tønsberg» og en sommerkveld ble det gjort opptak i Oseberg Kulturhus, hvilket resulterte i CD/DVD-utgivelse. Dessverre er kun CD-versjonen med i denne boksen, men opptaket gir likevel et godt innblikk i denne vellykka karriereoppsummeringa.

Showet innledes med et par medleyer – det må tys til slike potpurrier for å komme gjennom Teigens lange og innholdsrike karriere – og «Klovn Uten Scene» er første snutt ut, før en småjazza «Min Første Kjærlighet» følger. Det gjøres altså ting med arrangementene underveis, men dette er like fullt veldig Jahn Teigen i uttrykket, hvilket ikke er til å unngå da stemmen er og blir særpreget.

Det svinges innom så forskjellig materiale som Popol Vuhs «Queen Of All Queens», «Voodoo», «En Dags Pause», «Slå Ring», «Gi Meg Fri», og Prima Veras «Så Fint Å Være Idiot» og «En Fin Dag». Skorgan byr på blant andre «Casanova», «Oliver» og «For Vår Jord», mens Teigens «Melodi Grand Prix»-bidrag blant annet består av «Optimist», «Glasnost», og selvfølgelig «Mil Etter Mil». Naturligvis er også «Friendly» med, og finalen er selvfølgelig «Adieu». Med det blir «Jahn Teigen Fra Tønsberg» en glimrende karriereoppsummering.

Den første av boksens bonusdisker er «Rariteter 60/70-Tallet», og innholdet er akkurat hva tittelen indikerer. Dermed byr CD-en blant annet på en del eksklusive singelspor, og det innledes med et tilbakeblikk til 1967-68 og de to singlene som ble utgitt som Jahn Teigen med The Enemies. Dette låter ganske typisk sekstitalls-pop, og den første singelen, «Let It Be Me»/»A Blind Man’s Memory», er god. Samtidig er dette selvfølgelig et interessant innblikk i tidlig Teigen, og med det et vesentlig element i historien.

Mindre spennende er det nok med en del låter fra «Poppis» og «Treff». Spesielt sistnevnte serie er vel nærmest kjent som en skamplett innen norsk musikkhistorie, der hjemlige artister kasta seg over internasjonale slagere. Fra «Poppis 1» får vi høre Teigens fremførelser av blant andre «Donna» (10cc) og «Hallelujah Freedom» (Junior Campbell), der Popol Vuh står for instrumenteringa. Fra samme plate kommer også Teigen-originalen «Annabelle».

Over på «Treff»-platene finner vi blant annet Jahn i duett med Inger Lise Rypdal på «Honey Honey» (ABBA), og Teigen byr ellers på blant annet to The Rubettes-låter i form av «Sugar Baby Love» og «I Can Do It». Dette er stoff som strengt kan kun er interessant i den historiske Teigen-sammenhengen, men samtidig er det nettopp det at slikt materiale er inkludert som gjør «Ikke Som Alle Andre – Solo 1967-2020» til den ypperlige utgivelsen den er.

Mer snodigheter finner vi i form av «Kalle I Treet» fra «På Besøk Hos Colargol Og Andre Venner», og hvem husker vel ikke både «Colargol» og «Kalles Klatretre»? Videre er det to låter fra den norske versjonen av «Rocky Horror Show», der Teigen spilte Riff Raff. Dette er litt snodig når man har hørt låtene utallige ganger på engelsk – uten noen gang å ha kommet så langt som til å høre den norske LP-en – men igjen er dette interessant, både i forhold til Teigen- og «Rocky Horror Show»-historien.

I tillegg kommer det selvfølgelig et par «Melodi Grand Prix»-innslag her, og først ut er Rypdal/Teigen-duetten «Voodoo», som for undertegnede aldri har vært særlig hørbar. Da er «Mil Etter Mil» av en helt annen klasse, og også singelens b-sider er på plass. Der finner vi den ikke helt overbevisende «Claudius» med funky bassing, og en godkjent versjon av Tomas Ledins «I Natt Er Jeg Din».

«I’ll Give It Up», fra «This Year’s Loser», har blitt til «Jeg Gi’kke Opp», og denne norskspråklige godbiten ble sluppet som singel. «Ingenting Varer Evig» («Still My Mother’s Child») er nok et albumkutt i norsk versjon, mens «Ruth’s Vals» er en mindre interessant instrumental. B-siden «Dans» er nok en instrumental, og denne bæres frem av melodiske gitarlinjer.

Over på åttitallets rariteter handler det i stor grad om singler, og eksklusive b-sider. Da er instrumentalen «Nei» – som er litt tullelåt, og nummeret før Prima Vera – den naturlige baksiden til «Ja». «Station To Station» er den engelskspråklige synthpop-versjonen av «Sala Palmer», mens «En Dags Pause» har blitt til «Win». Dette gir låtene helt ny karakter, uten på noen måte å matche originalene. Artige innslag er dette likevel.

Også den engelske «Adieu», «Tell Me», er naturligvis på plass, og mer «Melodi Grand Prix» blir det selvfølgelig utover på disken. Både norsk og engelsk «Do Re Mi», og «Optimist» er dermed selvskrevet innhold her. Mer kuriøst er det med «Weisst Du Nicht», som er en tysk versjon av «Friendly». «Dreamers» er på sin side en underprodusert b-side – som hadde fortjent å bli jobba litt mer med – til nettopp «Friendly»-singelen.

«Celebration» var en frittstående, uptempo og smårocka singel, som sitter godt. B-siden «Et Menneske» er ikke like sterk, selv om Jahn virkelig bruker stemmeprakten for å hedre sin nyfødte datter. «I Skyggen Av En Drøm» er på sin side en litt intetsigende ballade, mens «Kast Våpen» derimot gjør seg bedre blant roliglåtene, med sitt smådramatiske arrangement. En cover av The Hollies’ «Harlequin» og «All We Have Is The Past» er så Teigen som på godt vis ser seg tilbake, med blant andre Eivind Aarset og Audun Erlien i studioet.

Over i avdelingen for kuriositeter finner vi to supportersanger for Tønsbergs Eik, og to tidligere uutgitte låter fra NRK-programmet «Jubileumsprogram For Beatles, 25 År Siden Gjennombruddet». Her vi får høre Teigen synge slappe versjoner av «Across The Universe» og «Taxman». Videre er «Paradis» fra «Viva Villaveien!» en grei spanskinspirert sak, mens «Bahia Feliz» er mer ok filmmusikk.

Teigen innleda nittitallet med «Melodi Grand Prix» og «Smil», og denne er dermed første spor på «Rariteter 90/00/10/20-Tallet», men noen stor innledning på et nytt tiår er dette ikke. Det blir for tafatt, men balladen «Lev Ditt Liv» er derimot god. Litt over i humoravdelingen blir det så når Tre Små Griser – Teigen, Dag Spantell, Lage Fosheim og Helge Hammelow Berg – byr på «Pappa Jag Vill Ha En Italienare». Det er med det ingenting å utsette på Teigens allsidighet, og det er i det hele tatt mye forskjellig på denne CD-en.

Den tidligere uutgitte «Karl – The Musikal» er kun et underlig utskudd, og en middelmådig fotballåt kommer i form av «På Vei Til USA». Her er det et stykke igjen til «Alt For Norge». Vi er nå inne i en periode der Teigen byr på mye rart, og to reklamelåter for Datavarehuset følger. Igjen snakker vi om stoff det er flott at er funnet frem til boksen, men du kommer nok ikke til å spille «Det Er Datavarehuset» mange ganger. Kiwi-reklame i form av «På En Grønn Planet» er nok også for spesielt interesserte, men her er det i det minste en munter melodi.

«Gi Alt Vi Har!» er nok et rolig «Melodi Grand Prix»-bidrag, men med litt kraftvokal fra Teigen blir dette fint. Neste innslag fra sangkonkurransen er 2 Tenorer – Teigen og Øystein Wiik – som byr på både norsk og engelsk versjon av den helt greie «Ariel». I 2005 skulle så Teigen delta for siste gang, og bidraget var den ganske gode «My Heart Is My Home».

«Do Re Mix» er på sin side en forferdlig remiks-medley, som krever at lytteren har sterke nerver, eller valiumglasset innen rekkevidde. Liksomopera i form av «Caruso» faller også igjennom, men to innspillinger fra NRK-serien «Tett På» er vellykka der de på en måte demonstrerer ytterpunktene i Teigens uttrykk. NRK har i det hele tatt bidratt med en del innspillinger til denne boksen, og «Dine Øyne» fra «Sveip» er nok et slikt opptak, der Jahn fremfører sitt bidrag til Blindeforbundet.

Før «Idol», «X Factor», og alle disse talentkonkurransene, kunne TV by på «Stjerner I Sikte», der Jahn Teigen var programleder og sang seriens tittelmelodi, men dette blir bare en meningsløs snutt. I 1998 skulle Teigen så etter planen gi ut coveralbumet «Ecco», men det ble skrinlagt. Innspillinga av Four Tops’ «Baby I Need Your Lovin'» så likevel dagens lys i form av en promosingel, og standardversjonen er god, mens remiksen ikke helt når samme nivå.

De siste ti åra i Teigens liv ble det langt mellom de nye låtene, men i 2012 kom han med sin lille hyllest til fødebyen i form av «Brygga I Tønsberg». Dette er ei relativt fin låt, som sikkert blir enda bedre om du har en sterk tilknytning til byen. «Til Kongen» kan man så lett hoppe over, og da er vi fremme ved Jahn Teigens siste låt, den selvbeskrivende «Ikke Som Alle Andre», som ble sluppet på hans 70-årsdag 27. september 2019. Dette er ei fin låt, som fremviser en eldre Jahn, som på hederlig vis tok farvel.

Om det var mye forskjellig på den forrige disken, byr ikke «Teigen På Besøk» på mindre variasjon, der 21 gjesteopptredener er samla. Erling Bondes «Sirkus-Jack» er første duett ut, og det følger på med Kåre Viruds «Ola Tung’s Kafé» og Guggens versjon av «Cover Of The Rolling Stone», som har blitt til «Forsiden Av Verdens Gang». Alt dette faller naturligvis først og fremst inn i kuriositetsavdelingen, samtidig som det musikalske spriket er stort der sistnevnte er av det trivelige slaget.

Nok en Inger Lise Rypdal-duett fra midten av syttitallet dukker også opp i form av «Nå Vil Jeg Gå – Alene», mens Ketil Bjørnstads «Henrik Ibsens Triste Natt» er blant de få låtene her der Teigen er alene om vokalen. Samtidig er dette også et godt spor. Torstein Bielers «Edens Øye» er en mye glemt duett, mens Forente Artisters «Sammen, For Livet» er det mest allment kjente kuttet på disken. Litt i samme gate som Forente Artister finner vi videre et kobbel av sangere – blant andre Hanne Krogh, Åge Aleksandersen og Knut Erik Østgård – som gjør «Mellom Himmel Og Jord» fra «Vend Ryggen Til ’90». Her veksler det altså mellom det riktig obskure til det velkjente.

Det er også noe filmmusikk og noen musikalinnslag her, og fra «Carl Gustav, Gjengen og Parkeringsbandittene» får vi to låter med den tungt titulerte komboen Pete Knutsen med Jahn Teigen & Alle Tiders Duster, der «Venner, Løp» er et bra spor, med småheftig gitararbeid fra Knutsen. Teigen og Skorgan gjør så et utdrag fra «La Bohéme» som pauseinnslag i «Melodi Grand Prix» i 1986, og dette er en god fremførelse.

Tre låter fra «Sebastian’s Skatten På Sjørøverøya» og to kutt fra «Sofies Verden» byr på mer musikalstoff, mens Teigen på mange måter toppa karriera med sin tolking av bøddelen i suverene «Which Witch». Her får vi høre både den i utgangspunktet ubrukte studioversjonen fra 1987 og opptaket fra londonoppsetningen, og med det blir «The Executioner» et høydepunkt i boksen. Glem skjelettdrakt og «Voodoo», Jahn Teigen var aldri dystrere og tøffere enn her.

En sekstitallsduett med Carola kombinerer to veldig gode stemmer i en medley med udødelige slagere, mens trompetsviske fra Finn Eriksen i den franskinspirerte «Edith» blir noe helt annet. Avslutningsvis får vi høre Teigen i duett med Ingamay Hörnberg i «Ängel», som er en ny versjon av Jahns tidligere utgitte «Engel».

Den aller siste CD-en i boksen er nok for mange en form for oppsummering av Jahn Teigens karriere da vi på «Melodi Jahn Prix» får 18, i hovedsak tidligere uutgitte, opptak fra «Melodi Grand Prix»-sendingene fra 1974 til 2008. Kronologien gjelder, og dermed begynner vi med «Hvor Er Du?» fra 1974. Låta ble også fremført av Anne-Karine Strøm i den norske finalen, og det var hun som gikk videre til den internasjonale finalen, men Teigens versjon kan altså høres her, uten at det egentlig er noen grunn til å bruke tid på denne låta.

Også i 1976 ble de samme låtene fremført flere ganger, og da var «Voodoo» blant disse, der vi får høre Teigen i samsang med både Gudny Aspaas og Inger-Lise Rypdal. Sistnevnte duett er selvfølgelig den mest kjente, men versjonen med Aspaas er noe bedre, der Popol Ace får betydelig større spillerom.

Orkesterbackinga som var standard i «Melodi Grand Prix» var sjelden en fordel, og sånn sett hjalp det at Popol Ace var involvert i fremførelsene dette året. Videre gjorde Teigen for øvrig to låter til i 1976, og det var «Hastverk» og «Alltid En Vind», som begge overgår «Voodoo». Sistnevnte igjen sammen med Aspaas, men i likhet med «Kjærlighetens Under» fra 1975 er disse nærmest glemt i dag.

«Mil Etter Mil» bærer igjen sterkt preg av at orkesteret hemmer låta, og singelversjonen er vanvittig mye bedre. «Ja» fungerer på sin side også her, og det fordi vi får en streit bandbacking. Videre følger fire eviggrønne låter i form av «Adieu», som kler orkesteret, «Do Re Mi», i en god versjon med en fremtredende Wenche Myhre i koret, «Glasnost» og «Optimist», og på mange måter er disse slagerne definisjonen av popartisten Jahn Teigen.

Etter i overkant av ti år der Teigen leverte «Melodi Grand Prix»-klassikere på rekke og rad, skulle det gå tråere når mannen fant veien inn på nittitallet. «Smil», i et arrangement som løfter låta i forhold til studioversjonen, «Jackpot», som senere ble til «Den Nye Jesus», «Gi Alt Vi Har» og «Ariel» har ikke samme klang i MGP-historien som Teigen-låtene som kom tidligere.

Teigens historie som deltaker i «Melodi Grand Prix» avsluttes så med «My Heart Is My Home» i 2005, og da gjenstår bare seiersrunden fra 2008. Den kom i form av et pauseinnslag der Jahn fremførte en god medley bestående av både noen av hans bidrag til sangkonkurransen og andre høydepunkter fra ei lang og innholdsrik karriere.

Det medfølgende heftet byr på bilder, detaljer om hvert album, forord fra Anita Skorgan, og ikke minst Teigen-historien ført i pennen av Arvid Skancke-Knutsen. Dermed blir du ikke bare stimulert musikalsk, men du får også et visst innblikk i Jahn Teigens liv.

For å oppsummere disse 20 CD-ene skal det påpekes at det musikalske innholdet naturligvis er av varierende kvalitet. Noe annet skulle da også bare mangle når vi snakker om innspillinger fra ei mer enn femti år lang karriere, men som et historisk dokument over en nasjonalskatt av en artist er dette like fullt fortreffelig.

De mest nerdete blant fansen vil finne enkelte små mangler, men i all hovedsak byr «Ikke Som Alle Andre – Solo 1967-2020» på en rimelig komplett samling av Jahn Teigens soloinnspillinger. Heder og ære må derfor også gå til de ansvarlige for å sette sammen boksen. Hvis vi nå bare kan få en tilsvarende utgivelse med Prima Vera blir verden et enda bedre sted å være.

Jan Dahle

Optimistens musikalske liv