Overgangen fra syttitallet til det gladeste av alle musikktiår, åttitallet, skulle vise seg å være et fenomenalt år for albumutgivelser. Når det gjelder den tyngre rocken er det vel ikke ett år som kan matche 1980 når det kommer til klassiske utgivelser. Siden dette nå er nøyaktig 40 år siden, passer det godt å ta et tilbakeblikk.

For undertegnede er det Pink Floyds «The Wall» som gjelder i det vi går inn i det nye tiåret, og dette albumet topper da også VG-lista helt frem til mai, da pianomannen Richard Clayderman – etter å ha sikla på topplassen i lengre tid med ikke mindre enn to plater – passerer de britiske progrockerne.

Andre levninger fra 1979 som ligger på platetoppens pallplasser i det åttitallet innledes er Prima Veras «Salmer Og Sanger Vi Gjerne Hiver» og Jahn Teigens «En Dags Pause». Teigen er med andre ord virkelig i vinden, og senere på året slipper han «Mentalkrem». Sistnevnte blir den andre kassetten denne skribenten kjøper for egne penger, etter at jomfrukjøpet altså var «The Wall». Som noen da sikkert skjønner befinner vi oss nå midt i undertegnedes definitive musikalske oppvåkning, men de virkelig klassiske albumene fra 1980 skal i hovedsak likevel oppdages først i løpet av åra som kommer.

Det er dermed mye av det som får størst oppmerksomhet man får med seg i 1980, og det betyr at for eksempel Randi Hansen og hennes «Hvis Jeg Fikk Være Sola Di» fra «Ho Randi» var blant det som var umulig å komme utenom. Ellers stakk et band som Zoo – med Ketil Stokkan på laget – seg frem, og vi fikk debutalbum fra blant andre Vazelina Bilopphøggers, The Kids og Dollie – som hadde et godt stykke igjen til «Which Witch» – mens Henning Kvitnes dukka opp med sitt The Young Lords, samtidig som «Frem Fra Glemselen» stadig holdt skillingsvisene ved like.

Åge Aleksandersen ga Norge finger’n med «Ramp», mens nabofolkets ABBA var aktuelle med «Super Trouper». Samtidig dukker Gyllene Tider opp med sitt debutalbum, mens kommende storheter som Bryan Adams, U2 og Def Leppard slapp sine første album. Sistnevnte var en av ingrediensene i bølgen som ble kalt New Wave Of British Heavy Metal, som også fostra albumdebutant Iron Maiden. Samtidig er new wave en annen pågående musikalsk trend. I Storbritannia vokser i tillegg new romantic-bølgen seg frem, og den skal på mange måter dominere den nærmeste fremtiden.

Samtidig er en gammel storhet som Cheap Trick på vei ned i en bølgedal, Alice Cooper leverer sitt siste virkelig gode album på noen år, og Paul McCartney bommer med sitt «McCartney II». The Clash, som leverte klassikeren «London Calling» i 1979, tipper over i det overambisiøse, og feiler med «Sandinista!». Dette til tross er det ikke bare elendighet for de etablerte, og blant andre Dire Straits, Queen og Rush leverer riktig godt. Samtidig slapp Eagles og Whitesnake glimrende liveplater.

I det året ebber ut er det Barbra Streisand, med god hjelp fra Barry Gibb, som topper Norges albumliste, og samtidig synes en viss østfolding at «Livet Er For Kjipt». Sistnevnte skal lede vei blant flere gode norske albumdebuter det kommende året, men det er eventuelt en historie for senere anledninger. Her og nå skal vi derimot se nærmere på noen av 1980s beste utgivelser, som i flere tilfeller vil si de aktuelle bandenes karrieretopper.

Judas Priest «British Steel»

Etter en ikke all verdens debut i form av «Rocka Rolla» i 1974 tok Judas Priest et stort steg i riktig retning med oppfølgeren, «Sad Wings Of Destiny». Bandet skulle likevel ikke treffe innertieren før Birmingham-kvintetten definerte heavy metal med livealbumet «Unleashed In The East» i 1979. Med det lå også veien åpen for den første gjennomført suverene studioplata, «British Steel».

Med «Rapid Fire» åpner Judas Priest dette klassiske albumet så metal som noe band var i 1980, og når det drar seg over i «Metal Gods» svinger det så heftig at ingen hoder kan la være å bange taktfast. Vi snakker om låta som har gitt vokalist Rob Halford sitt tilnavn, og samtidig plassert orkesteret i den posisjonen det har hatt siden.

«Breaking The Law» og «Living After Midnight» er andre udødelige klassikere, som ethvert metal-hode der ute har sterke forhold til, men «British Steel» er altså et så gjennomført solid album at dette bare er toppen av en eneste lang nytelse. «Grinder» byr på et ypperlig groove og glimrende riffing, «United» er allsanglåta, «The Rage» er luftigere i uttrykket med sine reggae-elementer, mens det avsluttes temposterkt med «Steeler».

Med det har Judas Priest halt i land sin første virkelige klassiker, og samtidig levert et variert album. De ti påfølgende åra skulle gutta så by på flere ultrasolide plater, avbrutt av middelmådighetene «Point Of Entry» og «Ram It Down».

Iron Maiden «Iron Maiden»

Der Judas Priest i 1980 kunne betraktes som veteraner, og med det representanter for den første bølgen av metal, var det også et yrende liv i bevegelsen som fikk tilnavnet New Wave Of British Heavy Metal. I førersetet blant de utallige band som falt inn under denne paraplyen var utvilsomt Iron Maiden, og samtidig som Judas Priest etter flere år virkelig fant formen slapp jernjomfruene sin selvtitulerte debut, som står igjen som et av bandets beste album.

«Prowler» er den energiske albumåpninga, men allerede i den påfølgende «Remember Tomorrow» understreker Iron Maiden at dette er et band som bygger musikk rundt dynamikk og temposkifter. Dette elementet i orkesterets musikk tas til det ultimate i den aldeles suverene «Phantom Of The Opera», mens de mer rett frem sidene ved Steve Harris og hans mannskap kommer til overflaten i spor som «Running Free» og «Iron Maiden».

Det er en viss råskap over «Iron Maiden», noe som blant annet skyldes produksjonen, samtidig som vokalist Paul Di’Anno nok også dro inn et lite punk-element. Plata er uansett låtmessig gjennomført ultrasolid, der instrumentalen «Transylvania» og den balladeaktige «Strange World» er med på å skape allsidighet.

Med det var også grunnlaget lagt for ei karriere som i dag står igjen som en av metalens mest suksessfulle, og da kan man leve med at Iron Maiden ikke makta å umiddelbart følge opp den suverene debuten.

Black Sabbath «Heaven And Hell»

Etter et par nærmest katastrofale album på siste halvdel av syttitallet kom Black Sabbath tilbake for fullt i 1980, og da med tidligere Rainbow-vokalist Ronnie James Dio som ny mann bak mikrofonen. Resultatet ble bandets beste album, «Heaven And Hell». Med det ble også klassikere som «Paranoid» og «Sabbath Bloody Sabbath» nærmest satt i skyggen.

Med den renommerte tungrock-produsenten Martin Birch på laget har det igjen blitt kontroll i studioet når «Neon Knights» introduserer et nytt Black Sabbath for verden, og Ronnie James Dio synger om konger og drager. Ferskingen setter altså sitt preg på det hele, samtidig som Tony Iommi byr på ypperlig riffing og solospill. Sluttresultatet er åtte spor, der du ikke finner en eneste nedtur.

Noen helt fenomenale topper finner man derimot på «Heaven And Hell», der «Children Of The Sea» og tittelsporet overgår Black Sabbaths hittil største bragder. Førstnevnte kombinerer glimrende melodibruk med både lett og luftig akustisk gitar og det tyngre Black Sabbath-soundet, mens sistnevnte er småepisk og gåsehudfremkallende i all sin storhet.

Også spor som «Lady Evil», «Lonely Is The Word», den energiske «Die Young», og den melodiske «Walk Away» fremviser et band i sjokkerende god form etter de foregående platekollapsene. Dette sier ikke minst noe om at en vokalist ikke nødvendigvis er uerstattelig, og at nytt blod absolutt kan pumpe liv inn i et døende band.

Black Sabbath skulle da også klare å følge opp «Heaven And Hell» med nok et ypperlig album i form av «Mob Rules», før Dio gikk videre til sitt eget band. Iommi videreførte på sin side Black Sabbath med diverse mer eller mindre vellykka konstellasjoner, der spesielt perioden med Tony Martin bak mikrofonen skulle by på et par riktig gode plater, mens det kortlivede samarbeidet med Ian Gillan var mindre heldig.

Kiss «Unmasked»

Etter disco-hiten «I Was Made For Lovin’ You» året i forveien gikk Kiss for en mer popa retning i 1980, da «Unmasked» med det videreførte bandets distansering fra den røffere rocken kvartetten hadde slått seg opp med fra 1974 til 1977. Vi er med det også inne i en periode som deler fansen, men for undertegnede står «Unmasked» igjen som Kiss’ beste album, og som perfeksjon innen power-pop.

Det er nærmest et uslåelig sett med sterke låter Kiss har kommet opp med på «Unmasked», og nedturene skal man lete forgjeves etter her. Paul Stanley hyler i gang «Is That You?», og derfra og ut handler det om en eneste lang fest av catchy låter som er velprodusert av Vini Poncia. «Shandi» er Kiss’ flotteste låt, og Stanley er i sitt ess når han kan by på pop-perler som denne og «Tomorrow».

Også gitarist Ace Frehley er i slag, der «Two Sides Of The Coin» og ikke minst «Talk To Me» er mannen i kjempeform. Gene Simmons kan på sin side by på fortreffeligheter som «She’s So European» og «Naked City». Trommis Peter Criss er derimot helt fraværende i studioet, men det betyr ikke stort så lenge plata er så uovertruffen som «Unmasked» faktisk er.

«Unmasked» skulle for øvrig toppe listene i Norge, samtidig som Kiss nå var inne i en turbulent periode, som skulle resultere i flere medlemsbytter og musikalske stilskifter. Utrolig nok førte dette til Kiss’ gullrekke i form av nettopp «Unmasked», og videre «(Music From) The Elder» og «Creatures Of The Night».

Whitesnake «Ready An’ Willing»

Tidligere Deep Purple-vokalist David Coverdale hadde stabla den første versjonen av Whitesnake på beina til platedebuten i 1978, og når bandet inntar det nye tiåret er den ultimate besetningen på plass. Sekstetten slipper da også både Whitesnakes beste studioplate så langt, «Ready An’ Willing», og et av tidenes beste livealbum i form av «Live… In The Heart Of The City» dette året.

«Fool For Your Loving» setter standarden når «Ready An’ Willing» sparkes i gang med denne klassikeren – som for øvrig ble nyinnspilt på tampen av tiåret – og bandets ypperlige blues-baserte hardrock er i det hele tatt på sitt beste her og nå. «Sweet Talker» følger, og det er bare å nyte Bernie Marsden og Micky Moodys gitarer, mens Jon Lord byr på heftig orgel. Igjen har for øvrig Martin Birch skrudd knotter i studioet.

Coverdales stemme er nærmest uslåelig på denne tiden, og Whitesnake virker i det hele tatt å være ute av stand til å kunne gjøre noe feil. Tittelsporet kommer gyngende på fenomenalt vis, og det er seigere i «Carry Your Load», mens det roes helt ned med fortreffelig balladeføring i «Blindman». Rockeren «Black And Blue» er nok et høydepunkt blant skivas ni spor, der Lord får utfolde seg på pianoet.

«Ain’t Gonna Cry No More» – med et akustisk preg de to første minuttene – er også veldig god, mens Whitesnake er på sitt mest bluesa i den herlige «Love Man». Litt mer hardtslående er det i albumavslutteren «She’s A Woman».

For Whitesnake skulle de neste par skivene være gode, om ikke like sterke som «Ready An’ Willing», før bandet igjen skulle prestere på sitt ypperste med «Slide It In» og den selvtitulerte 1987-plata. Med det var også Coverdale inne i en ny æra.

AC/DC «Back In Black»

Klokkene ringer for nylig avdøde Bon Scott når «Hells Bells» innleder «Back In Black», og det er nærmest et mirakel at AC/DC i løpet av få måneder kom opp med dette mesterverket av et album. I løpet av siste halvdel av syttitallet hadde bandet gradvis bygd karriera, og med den Robert John «Mutt» Lange-produserte «Highway To Hell» toppa kvintetten seg selv, men så skulle altså AC/DC overgå selv Scotts svanesang da Geordie-sanger Brian Johnson entra studioet.

«Back In Black» er fylt opp med suverene AC/DC-låter, og albumet har siden 1980 vært nærmest en grunnmur når bandet har satt sammen konsertrepertoaret. Ultraklassiske spor som «Hells Bells», «Shoot To Thrill», «Back In Black» og «You Shook Me All Night Long» har knapt vært utelatt fra setlistene gjennom åra som har gått, men det stopper så absolutt ikke der når det gjelder «Back In Black».

Det svinger godt av «What Do You Do For Money Honey», og riff og rock’n roll-soloene sitter akkurat der de skal. Hemmeligheten bak suksessen er uansett de sterke låtene, der det melodiske kombineres med AC/DCs tilsynelatende enkle og rett frem rock. Produsent «Mutt» Lange har nok også mye av æra, da denne mannen var et unikum når det kom til å tvinge det beste – og til tider også det mest allment tilgjengelige – ut av bandene han jobba med.

I AC/DCs tilfelle er resultatet låter som «Given The Dog A Bone», den luftigere og seigere «Let Me Put My Love Into You», den groovy «Have A Drink On Me», den uptempo «Shake A Leg», og ikke minst den suverene «Rock And Roll Ain’t Noise Pollution». Rock’n roll blir ikke bedre enn dette.

AC/DC skulle gå noe på trynet når karrieretoppen «Back In Black» ble fulgt opp av den betydelig svakere «For Those About To Rock (We Salute You)», men bandet skulle samtidig øke sin popularitet. I løpet åttitallet skulle AC/DC så bli et av rockens største band, en posisjon gutta innehar den dag i dag.

The Kids «Norske Jenter»

Trønderne i The Kids var fem unge gutter som i 1980 ble popidoler med hysteriske jenter som haleheng. Vokalist Dag Ingebrigtsen hadde en fortid fra Subway Suck, og resten av bandet hadde tidligere gått under navnet Harvest. Kvintetten kom opp med et sterkt album i form av «Norske Jenter», og da videoen til «Hun Er Forelska i Lærer’n» ble vist på Krinken i august 1980 var galskapen et faktum, nærmest over natta.

Tittelsporet åpner albumet og avslører at The Kids ligger i et poprock-landskap, selv om bandet skulle vise seg som litt hardere i kantene i konsertsammenheng. Plata handler uansett om 12 fengende låter, som var begynnelsen på et livslangt komponistsamarbeid for Ingebrigtsen og gitarist Torstein Flakne.

Den småfunky «Nye Klær» er særdeles catchy, med små finurligheter på arrangementsiden som gjør dette til interessant lytting. «Fanklubb» er på sin side nærmest profetisk, da historiene om bandets fanklubb og sekker med post er nærmest legendariske. Tangentist Arild Samstad slipper godt til i «Rock’n Roll», og mannen skriver den nydelige «En Liten Pike» i fellesskap med Flakne.

Det var nærmest en selvfølge at gutta måtte spille inn The Whos «The Kids Are Alright», og gjøre den om til «The Kids Er Ålreit». På coversiden toppes det likevel med The Boys’ «Cool», som står igjen som undertegnedes favoritt på et gjennomført sterkt album. Her er det nemlig ingen nedturer, og når «Null» følger «Hun Er Forelska I Lærer’n» er The Kids i sitt ess. Dette er ikke annet enn glimrende låtmateriale.

Ingen i Norge var i nærheten av å matche The Kids i 1980, og med «Gaterock» – en levning fra Subway Suck – viser gutta frem sine mer rocka sider også i studioet. Den tidvis synth-styrte «Superstar» og melodiperla «Ensom» er så med på å gjøre «Norske Jenter» til et komplett album. At det kun skulle bli én LP til er synd, men så fikk vi TNT og Stage Dolls i stedet, så vi klager ikke.

Ozzy Osbourne «Blizzard Of Ozz»

Det er mulig begge parter hadde som mål å bevise for hverandre at de så visst ikke trengte motparten. Uansett hva som ligger bak var det ikke bare Black Sabbath som leverte karrierebeste i 1980, for også bandets tidligere vokalist skulle by på sitt beste verk dette året. Ozzy Osbourne hadde slått seg sammen med gitarfenomenet Randy Rhoads, og bassist og låtskriver Bob Daisley for å skape «Blizzard Of Ozz». En ufeilbarlig kombinasjon.

Plata består rett og slett av den beste samling låter Ozzy noen gang har servert, og samtidig spruter det av gitarist Rhoads. Dette blir umiddelbart understreka når «I Don’t Know» innleder skiva, og «Crazy Train» følger. Dette er så klassisk Osbourne som det kan få blitt, og albumet består av åtte fullverdige låter av tilnærma samme kvalitet. I tillegg får vi et lite akustisk mellomspill fra Rhoads i form av «Dee».

«Goodbye To Romance» er en av Ozzys fineste ballader, mens «Suicide Solution» er en ypperlig rocker, der Rhoads har tatt med seg et riff fra sin tid med Quiet Riot. Tangentist Don Airey leverer så en av tungrockens mest glassiske orgelsekvenser når han innleder høydepunktet «Mr. Crowley», før munter riffing sparker i gang «No Bone Movies». Sistnevnte er den eneste låta fra plata som aldri ble en konsertklassiker, men dette er like fullt et riktig godt spor.

Nok en suveren ballade dukker opp når tiden er inne for «Revelation (Mother Earth)», som både her og i konsertsammenheng henger sammen med den mer uptempo «Steal Away (The Night)». Med det er Ozzys solodebut et faktum, og det samme mannskapet – som gikk under det kollektive navnet Blizzard Of Ozz – skulle også spille inn «Diary Of A Madman», før Rhoads døde i ei flyulykke i 1982, og Ozzy aldri skulle gjøre to album med en og samme besetning igjen.

Bruce Springsteen «The River»

I 1980 er Bruce Springsteen fremme ved «The River», mannens andre utgivelse i ei firealbum lang gullrekke, der 1978s «Darkness On The Edge Of Town» var hans første fullkomne blinkskudd. Nå handler det også om et dobbelalbum, og med det 20 låter, der vi finner flere av Springsteens største klassikere.

Låtmaterialet på «The River» er mindre utfordrende enn på både forgjengeren og oppfølgeren, og resultatet er en del riktig fengende spor. «The Ties That Bind» setter standarden, og utover på plata kommer blant andre livefavorittene og allsangperlene, «Hungry Heart» og «The River». Sistnevnte er Springsteens historiefortelling på sitt beste, og i «Independence Day» og «Wreck On The Highway» er lyrikeren Bruce på sitt mest gåsehudfremkallende.

«Sherry Darling» og «Cadillac Ranch» er munter og sorgløs rock, og mer typisk E Street Band-rock finner vi i blant andre «Two Hearts», «Out On The Street», «You Can Look (But You Better Not Touch)», «I’m A Rocker» og «Ramrod». Det er likevel når det roes ned at Bruce treffer den innerste nerven, hvilket han gjør i «I Wanna Marry You», «Point Blank» og «Stolen Car».

Bruce Springsteen har aldri gjort to like plater etter hverandre, og «The River» kommer sånn sett også inn i en periode der New Jerseys store sønn beveger seg i veldig forskjellige musikalske landskaper. Oppfølgeren var den nakne «Nebraska», og deretter fulgte stadionrock i form av «Born In The U.S.A.». Større kan spriket knapt bli, men med det var også Bruce Springsteens verdensherredømme et faktum.

Motörhead «Ace Of Spades»

Med «Overkill» og «Bomber» hadde Lemmy Kilmister, «Fast» Eddie Clarke og Phil «Philthy Animal» Taylor virkelig begynt å gjøre seg bemerka med sin skitne rock’n roll. Det var likevel i 1980 også Motörhead skulle levere det som på mange måter er guttas magnum opus – selv om «1916» faktisk er bandets beste plate – og med det et karrieredefinerende album i form av «Ace Of Spades».

Platas tittelkutt er utvilsomt Motörheads største klassiker, og også ei låt som er kjent selv for de som knapt vet hva bandet er. Her er det typisk Motörhead-energi, og Vic Maile har klart å skru frem et passe rått sound. Dermed er også lista lagt for ei skive som slår deg rett i trynet, og som byr på godlåt etter godlåt, der den mest klassiske av Motörheads besetninger har hamra sammen 12 sterke kutt.

«Love Me Like A Reptile» viser at Lemmy kunne by på fengende melodilinjer, samtidig som mannens bassing er fremtredende, og Clarke legger rivende rock’n roll-gitarer. Gutta pøser på med spor som «Shoot You In The Back» og «Live To Win», før vi etter hvert er fremme ved «(We Are) The Road Crew», som i 1981 ble løfta til enda større høyder på livealbumet «No Sleep ‘Til Hammersmith».

Motörhead var alltid et liveband, og uansett besetning var Lemmys menn i sitt beste element på scenene rundt omkring, men «Ace Of Spades» ga orkesteret et solid fundament for konsertene. Tospannet «Bite The Bullet» og «The Chase Is Better Than The Catch» – skivas beste spor – er gode eksempler på nettopp det.

«Fire, Fire» åpner side to på særdeles energisk vis, der også Taylor får litt ekstra spillerom, før det er over i den ypperlige «Jailbait». I det hele er det lite å utsette på «Ace Of Spades», der punktum settes med den høyenergiske «The Hammer». Med det var også Motörheads betydningsfulle bidrag til rockehistorien et ubestridt faktum, og bandet skulle komme opp med solide album som «Iron Fist» og «Orgasmatron» de neste åra.

John Lennon & Yoko Ono «Double Fantasy»

Årets comeback i 1980 var det utvilsomt John Lennon som sto for. Etter å ha vært familiemann gjennom hele siste halvdel av syttitallet dukka Beatles-legenden opp igjen med «Double Fantasy», som var et splittprosjekt med kona Yoko Ono. Resultatet er sjokkerende hørbart materiale fra sistnevnte – der avantgarde-elementene er betraktelig nedtona – og noen av Lennons absolutt beste låter gjennom tidene.

John innleder med å fortelle at dette er «(Just Like) Starting Over», og her lar mannen rock’n roll-inspirasjonene få spillerom i denne første av sju suverene Lennon-låter på plata. Skiva er lagt opp slik at vi i hovedsak får annenhver låt fra henholdsvis Lennon og Ono, og begge slipper med det til med like mange spor. «Double Fantasy» er altså et utrolig demokratisk album.

I hovedsak er det grunn til å være skeptisk når Ono byr på sin musikk, men her er altså også hennes låter av absolutt godkjent karakter. Selvfølgelig er det likevel noe særhet å spore her og der, men damas utrykk siden dagene med «Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For Her Hand In The Snow)» er betydelig nedtona. Resultatet er litt mer new wave-aktig i «Kiss Kiss Kiss», med elementer av Kate Bush, Toyah og Nina Hagen.

Det blir nesten streit rock – til Yoko å være – i «Give Me Something», og du finner reggae-elementer i «Every Man Has A Woman Who Loves Him». Man kan ane at produsent Jack Douglas har klart å temme det musikalske villdyret i Yoko, men stemmen er selvfølgelig like særegen som alltid, der hun beveger seg litt i The Rolling Stones’ «Miss You»-land med «I’m Moving On». Yoko befinner seg så litt i jazzens verden i «I’m Your Angel», og hun gjør en rimelig neddempa sak i form av «Beautiful Boys».

Det er uansett Lennons uslåeligheter som gjør «Double Fantasy» til den godbiten den er, og han er forsiktig gitarbasert i sin rock i «Cleanup Time». Melodimessig løfter John det så med «I’m Losing You», og samtidig blir materialet på plata ypperlig fremført av blant andre Earl Slick, Tony Levin og Andy Newmark.

Det blir ofte småpinlig når artister begynner å synge om og til sine barn, men når Lennon gjør «Beautiful Boy (Darling Boy)» til sønnen Sean blir det flott. Her finner vi også den geniale tekstlinja «Life is what happens to you while you’re busy making other plans» – Pink Floyds «Time» oppsummert i ei linje – og mannen er også inne på livet og tiden som går i den fine balladen «Watching The Wheels».

Den store hiten fra plata er «Woman», og dette er John Lennon på sitt ypperste som komponist. Dette er en flott hyllest til Yoko, og samtidig suveren melodibruk i ei låt som kommer til å leve langt inn i evigheten, sammen med mye av The Beatles’ materiale. John avslutter så sine bidrag til «Double Fantasy» med flere femtitallsinspirasjoner i «Dear Yoko».

Dessverre er Yokos albumfinale i form av «Hard Times Are Over» så langt fra sannheten hun kunne komme, for tre uker etter at «Double Fantasy» ble sluppet endte John Lennon sine dager utenfor sitt New York-hjem, der han ble skutt av Mark David Chapman. John var da på vei hjem fra studioet, der han og Yoko jobba med oppfølgeren til «Double Fantasy». Dette materialet ble sluppet som «Milk And Honey» i overkant av tre år senere, men uten at albumet er i nærheten av å matche «Double Fantasy».

Jan Dahle